Felice Nazzaro – "Taktikeren" (del 1) - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Felice Nazzaro – "Taktikeren" (del 1)
”Han håndterer en bil slik en musiker håndterer en fiolin”, ble det sagt om Felice Nazzaro. Noe som ikke var noen selvfølgelighet i en tid da rå muskelkraft var den mest opplagte kvalifikasjon for å holde en racerbil på veien. Men han kunne gi alt også – når det krevdes. For fremfor alt var Nazzaro en taktisk konkurransefører.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif
Felice Nazzaro (f. 1881) var sønn av en kullgrossist og begynte som 15-åring å jobbe som altmuligmann i brødrene Ceiranos sykkelverksted i Torino. Verkstedet reparerte også de få bilene som den gang fantes i byen, og Nazzaro fikk snart selskap i verkstedet av den jevnaldrende sønnen til gårdeieren, Vincenzo Lancia, som også ville lære å skru. Guttene tjente ikke stort, men fikk anledning til å prøvekjøre bilene når de var ferdig reparert.

F.I.A.T.
Disse mekaniker/ altmuligmann-jobbene fikk guttene beholde da verkstedet en dag ble overtatt av en gruppe forretningsmenn som ville starte en bilfabrikk der. Fabricca Italiana Automobili Torino viste seg umiddelbart å være levedyktig, så Nazzaro og Lancia ble snart spurt om de også ville kjøre løp for fabrikken. Det ville de. Nazzaro fikk en slags førstekjører-posisjon og Lancia skulle backe ham opp.

I første omgang dreide det seg om løp på lokalt og nasjonalt plan, men i det første løpet F.I.A.T. deltok i (1900) ble begge diskvalifisert for å ha dyttet sine 6 hk biler opp en bakke som ble for bratt. Men i et løp fra Padova til Vicenza og tilbake ble Nazzaro toer etter Lancia, som nå begynte å vise seg som den raskeste av de to. Lancia ble nå formelt fabrikkens sjefstestkjører, mens Nazzaro havnet i skyggen. Først året etter vant han sitt første løp (Piombino-Grossetto). Samme år vant han Giro d’Italia fra Torino til Bologna på F.I.A.T.s første 4-sylindrede standardbil.

Florio
Nazzaro var slank og over middels høy, superperfeksjonist, kjapp i oppfattelsen, uforstyrrelig rolig og med et behagelig vesen. Derfor fikk han i oppgave å ta seg av spesielt krevende kunder for F.I.A.T.s salgsavdeling. Det var i denne egenskap han i 1902 dro til Palermo på Sicilia for å levere en ny bil til en 19 år gammel bilentusiast ved navn Vincenzo Florio. De to unge mennene fant øyeblikkelig tonen, og Florio ble så ivrig da han hørte at Nazzaro hadde kjørt billøp at han på stedet tilbød ham å bli familiens privatsjåfør og bilmekaniker. Nazzaro, som for så vidt var moden for en pause fra F.I.A.T., takket ja.

Den nye jobben innebar at Nazzaro måtte være med på de fleste innfall som hans unge arbeidsgiver fikk innenfor emnet ”bil”. Et av dem var å arrangere et bilrace i Palermos Favorita Park, men bortsett fra de to dukket bare et par av øyas andre bileiere opp og det hele falt i fisk. Florio bestemte seg i stedet for å delta i de store løpene på kontinentet, og Nazzaro skulle skru på bilene hans. Men da Florio forsøkte å få kjøpt en fabrikkracer hos F.I.A.T. sa direktør Agnelli blankt nei.

Florio dro da til sin eldre bror i Paris (som forvaltet formuen), fikk tak i delene til en kondemnert Panhard-racer, fikk en spesialist til å skru dem sammen til noe kjørbart og fraktet resultatet pr. tog til Padova for å delta i et race på Po-sletta. Der møtte han Nazzaro, som fikk høynet Panhardens toppfart til 90 km/t. Resultatet ble at Florio vant racet – foran Lancia! Og selvtilliten steg enda mer da Agnelli åpent innrømmet å ha undervurdert ham. Neste skritt ble å melde seg på til Paris-Madrid 1903. Men storebror Florio, som anså Vincenzos fartsgalskap for å være familiens store problem, lurte den unge mannen ut på en fiskebåt som holdt seg til sjøs til løpet var over. Florio og Nazzaro trøstet seg med å dra til Østerrike for å kjøre det mindre farlige fjelløpet i Semmering i stedet.

Vincenzo Florio slapp likevel ikke ideen om å få navnet sitt forbundet med et billøp, så i 1904 skjenket han en stor pokal og en premiesum til det årlige løpet på Po-sletta mot at løpet ble kalt Coppa Florio. Men han kjøpte seg også en Mercedes 60 for å selv delta i løpet, og Nazzaro skulle få kjøre Panharden. Denne gang vant Lancia, mens Florio ble tredjemann og Nazzaro måtte bryte. De ble møtt av en rasende storebror Florio ved målstreken, og Nazzaro skjønte han gjorde best i å se seg om etter en nødutgang fra Florio-familien.

Gordon Bennett
Nazzaro hadde flaks, for F.I.A.T. hadde nettopp begynt å delta i internasjonale billøp og de trengte en kjører for å stille et fullt 3-bils lag til Gordon Bennett-løpet ved Clermont-Ferrand i 1905. Så Nazzaro fikk tilbake sin tidligere jobb, takket for tilliten ved å vinne bakkeløpet i Mont Cenis, og dro deretter til Frankrike med sin gamle venn Vincenzo Lancia og det italienske kongeparets privatsjåfør Alessandro Cagno. F.I.A.T.ene de skulle kjøre hadde 16,3-liters motorer på 110 hk og var stemplet som favoritter ved siden av Mercedesene.

Stempelet var fortjent, for Lancia ledet suverent første halvdel av løpet til han måtte bryte med ødelagt radiator. Nazzaro holdt seg til å begynne med på fjerdeplass og bakerst av de tre italienske bilene. Men Pirelli-dekkene var ikke på høyde med resten av bilen, i annen runde måtte de skiftes, og han var nede på femte plass. Men i den tredje runden utgikk Lancia, og fordi andre raske førere også hadde dekkproblemer lå Nazzaro plutselig på annenplass bak Léon Théry, og denne plasseringen beholdt han til mål.

Mektige monarker
F.I.A.T.enes sterke Gordon Bennett-resultat førte til en voldsom oppmerksomhet i Italia, og Nazzaros navn begynte å bli velkjent. Italias kongepar møtte personlig opp på fabrikken for å gratulere de tre kjørerne med innsatsen. Samtidig begynte interessen for motorsport for alvor – og definitivt – å ta av i Italia.

To måneder senere stilte 5 F.I.A.T.er, nå med 110 hk, til Coppa Florio - et bånn gass-race over Po-sletta. Til F.I.A.T.s store sjokk greide deres nye konkurrent Itala ikke bare å vinne løpet, men også å gjøre et så stort inntrykk på kongefamilien at de bestilte flere biler fra Itala enn fra F.I.A.T.. Itala fikk også lokket til seg Cagno som fabrikkjører. For Felice Nazzaro betydde dette at han rykket opp som annenfører bak Lancia, som hadde blitt nr.3 i dette Coppa Florio mens Nazzaro ble nr.6.

USA
Med kongebil-statusen i fare var det nå bare en vei F.I.A.T. kunne gå for å slåss for sin posisjon: Å gjøre suksess i Amerika. Riktignok var merket allerede representert der, men nå ville F.I.A.T. også delta i USAs viktigste bilrace, Vanderbilt Cup, som gikk ti runder på veinettet på Long Island utenfor New York. Så de lot Lancia og Nazzaro seile over Atlanteren for å kjøre på lag med tre amerikanere, deriblant den unge Louis Chevrolet.

Amerikanerne kjørte 75 hk-modellen, mens Lancia og Nazzaro hadde med seg Coppa Florio-racerne. Lancia var storfavoritt, han var i kjempeform og tok umiddelbart ledelsen. Deretter slo han sin egen rekord i hver eneste en av de første fire rundene. Nazzaro tok det med ro, men fikk i tillegg forbigående tekniske problemer annen runde og datt helt ned på 15. plass. Etter dette skrudde Nazzaro opp tempoet som om han hadde slått på en bryter. I åttende runde krasjet Lancia, og i den nest siste var Nazzaro helt oppe på annenplass. Da døde motoren ut, han måtte bryte løpet, men ble klassifisert som nr.6.

Grand Prix
1906 ble en milepæl i bilsportens historie: Det året arrangerte Vincenzo Florio det første Targa Florio på Sicilia, som ble stamfaren til alle senere sportsbilløp. Samme år arrangerte Frankrike verdens første Grand Prix-løp på veiene øst for Le Mans, og dette ble stamfaren til dagens Formel 1-løp. F.I.A.T. deltok i begge disse løpene dette året, men Nazzaro var bare med i Grand Prix.

Grand Prix ble kjørt over 2 dager à 6 runder. 34 biler stilte i rekka og ble startet med et minutts mellomrom. F.I.A.T. var blant de merkene som stilte med felgringer som kunne skrus av mens dekket satt på, mens dekk tidligere ble vrengt av og på felgen med bendjern. Løsningen sparte ikke bare knoker, men også tid, for et hjulbytte kunne utføres på 5 minutter med slike ringer mot normalt et kvarter.

F.I.A.T.ene åpnet ikke så veldig imponerende, spesielt ikke Nazzaro som var helt nede på 14.plass – han hadde kvalt motoren få meter etter start og det tok litt tid å sveive den i gang igjen. Deretter la Nazzaro seg på sin velkjente vente og se-taktikk, vel vitende om at dette var et langt løp. Det var glupt tenkt, for de førerne som kjørte nær bilen foran fikk tjæreholdig støv bak kjørebrillene og ble dermed plaget av betente og rennende øyne, blant dem Lancia, men ikke Nazzaro. I tredje runde lå han som nr. 7 og beste F.I.A.T. i sporet, og etter første dag var han tredjemann bak Ferenc Szisz på Renault og Albert Clément på Clément-Bayard. Weilschott hadde krasjet underveis og Lancia måtte føres til sykestua grunnet øynene.

Stormløp mot mål
Påfølgende dag ble enda varmere og bilgummiens vilkår dermed enda tøffere. Szisz hadde nå en overlegen ledelse, men selv om Nazzaro lå 23 minutter bak Clément hadde ikke italieneren tenkt å gi opp tanken på en annenplass. Det gjorde han rett i, for når varmen begynte å utløse punkteringer hadde Clément den ulempen at forhjulene på bilen hans var av den gammeldagse typen. Bare på dette tapte han 20 minutter. I nest siste runde lå Nazzaro, som hadde droppet et pit-stopp, så vidt foran ham på tid. Men F.I.A.T.- kjøreren var nødt til å fylle bensin ved siste passering. Da fyllingen var unnagjort hadde Clément igjen overtaket med ett minutt, men det var ikke nok. F.I.A.T.-motoren flekket toppventilene og sørget for at Nazzaro tok annenplassen i Grand Prix med tre minutter til gode på Clément.

Back in the USA
1906-sesongen ble avsluttet med Vanderbilt Cup I USA, og denne gangen dro hele F.I.A.T.-teamet over dammen. Der var det ville tilstander , hele New York konsentrerte seg om løpet, og blant de rundt en kvart million tilskuere var det mange berusede som løp ut i løypa for å utføre sine private stunts mot bilene. Lancia lå lenge blant de tre første, men måtte tidvis kjøre i siksak mellom folk og ble hemmet av dette. Weilschott dro av banen for å unngå en annen tilskuer-tulling og kjørte rett inn i en folkemengde, der en guttunge havnet under bilen hans. Gutten slapp med lette skrubbsår og løp veivende ut i løypa igjen så fort legesjekken var unnagjort.

Nazzaro var en av de få som fant ut at det ikke var noen vits i å slippe opp gassen, for i så fall var publikum tregere til å skvette unna. Med bare ineffektive bakhjulsbremser å redde seg på passerte han hovedtribunen i 150-160 km/t med bare et par meter mellom seg og Mercedes-føreren Karl-Klaus Luttgen, og ingen av dem viste tegn til å ville vike en tomme. Men i siste runde, mens Nazzaro lå på 6. plass, døde igjen motoren ut. Lancia, som brukte 400 meter på å få stanset bilen etter målpassering, ble toer etter franskmannen Louis Wagner. Publikum veltet umiddelbart inn over banen, løpet ble avblåst, vaktsoldatene stanset de øvrige bilene på banen, og Long Island våget aldri å arrangere noe tilsvarende bilrace igjen.

Targa Florio
Selv i 1907 fantes det ikke noe billøp som gikk på mer primitive veier enn det sicilianske Targa Florio, som var åpent for biler med et chassis som var produsert i minst 10 eksemplarer. Den 140 km lange løypa hadde en høydevariasjon på 1000 meter, enda flere svinger av varierende art, og et helt uberegnelig, vulkansk underlag. Å pugge den utenat var ugjørlig, og deltakerne ble heller ikke orientert om hvordan de lå an i konkurransen unntatt de to gangene de passerte start- og målområdet.

Veibredden oversteg bare unntaksvis 2,5 meter, så forbikjøring var bare mulig i hovedgatene gjennom et par landsbyer og på en ganske kort strandpromenade. Den som gjorde en feilmanøver måtte nesten overalt velge mellom et stup, en mur eller en fjellvegg. Det fantes verken autovern, bensinsalg, skilting, verksteder, kafeer, hoteller, ambulanser, sykehus, brannvesen eller lensmenn langs denne løypa. Det eneste distriktet hadde mer enn nok av var bander med fjellrøvere, som Florio betalte ”beskyttelsesbeløp” til i håp om at førerne ikke skulle bli overfalt under kappkjøringen.

I 1907 kom likevel 43 ekvipasjer til start, og når disse i tillegg hadde med mekanikere og andre medhjelpere måtte Florio rekvirere et kurbad for å få plass til alle – det fantes ikke noe tettsted på Sicilia som hadde hotellplass til så mange. Fiat, som ikke lenger ble skrevet som en tungvint stavelse, sendte sine tre faste kjørere til øya med lettede 60 hk standardbiler.

Lancia åpnet i kjent stil med å ta ledelsen; på den første runden slo han sin egen rekord fra året før med hele 8 minutter. Nazzaro lå på fjerde plass, hardt presset av Darracq-kjøreren Louis Wagner, og selv om Nazzaro var klar over at forbikjøring var umulig satte han opp farten. Så fikk Lancia dekkproblemer, Wagner brakk drivakselen, og Nazzaro var plutselig i teten. Fram til mål kunne ingen true ham, og det sicilianske publikummet, som betraktet Nazzaro som en av sine egne etter årene han jobbet for Florio, falt hverandre rundt halsen og tørket tårene av bevegelse. Vinnerens snittfart lød på 53, 8 km/t, en prestasjon tatt i betraktning veistandarden.

Kaiserpreis
Den tyske keiseren, Wilhelm II, hadde aldri slått seg til tåls med at Frankrike hadde vunnet Gordon Bennett-løpet i Tyskland i 1904. Han ville gi Das Vaterland revansje, og nå mente han at tiden var moden. Racet ble kalt Kaiserpreis og løypa inkluderte deler av 1904-sløyfa. Bilene som skulle delta var ikke ulike de som kjørte i Targa Florio, men de måtte ikke ha større motorvolum enn 8 liter. Hele 92 førere meldte seg på. Det var altfor mange selv for en løype av slike dimensjoner, og det måtte holdes to kvalifiseringsløp der de 20 beste i hvert skulle få delta i hovedracet.

I tillegg til Lancia og Nazzaro hadde Fiat nå sikret seg Louis Wagner på laget. Bilene deres av typen ”Taunus” hadde 72 hk motorer og var helt nye. Og kvalifiseringsløpene ga ikke keiserens favorittmerke Mercedes lyse utsikter: Lancia vant det første, mens Nazzaro vant det andre med Wagner på annenplass.

I finalen var det utypisk nok Nazzaro som stormet av sted, fulgt av Wagner. Så fikk disse to Fiatene dekkproblemer, og til hele den internasjonale bilverdenens overraskelse overtok to belgiske Pipe-biler dirigeringen. Men Nazzaro fikk opp farten igjen, og med en snittfart på 84,5 km/t vant han med 4 minutter til gode på Lucien Hautvasts Pipe. Italienerne var fra seg i gledesrus. Ved å vinne de to første av de tre storløpene i 1907 var Felice Nazzaro årets ubestridte bilsportnavn. Nå gjensto bare det mest prestisjetunge av dem alle: Frankrikes Grand Prix.

Kronen på året
Frankrikes Grand Prix ble i 1907 kjørt ved Dieppe, helt ute ved Den Engelske Kanal, og så snart dette ble offentliggjort stormet lagene til området for å begynne treningen, som for øvrig kostet to kjørere livet.

Denne gangen skulle selve racet begrenses til én dag med 10 runder. 37 biler var påmeldt. Fiat stilte med sine faste førere Lancia, Nazzaro og Wagner på helt nye biler med 130 hk motorer. Men for å få førerne til å beherske seg under løpet ble bensinen rasjonert til 231 liter pr. bil.

Wagners Fiat tok straks føringen, men brøt etter tre runder. Nazzaro kjørte seg i mellomtiden opp fra 13. til 3. plass bak Duray og Lancia, to kroniske kamphaner som ikke greide å motstå fristelsen til å presse hverandre for det bilene deres var verd. Det gikk som det måtte gå: Tenningen i Lancias bil begynte å fuske, og i runde 7 var Nazzaro forbi ham på tid. Det lå an til en ny Grand Prix-annenplass, men i den nest siste runden ville heller ikke Durays motor mer.

Felice Nazzaro lå altså i ledelsen, men var hardt presset av Renaulten til fjorårsvinneren Szisz. For å spare bensin la sistnevnte seg bak forankjørende biler for å bli suget med av luftstrømmen – et av de tidligste eksempler på slipstreaming i sporten. Nazzaro hadde for sin del kjørt ”gjerrig” i løpets første del og kunne slå seg mer løs på slutten. Han vant med en snittfart på 113,6 km/t – og med 11 liter igjen på tanken mot Szisz’ 30 liter.

Målestokken Nazzaro
Dermed hadde italieneren vunnet samtlige tre storløp det året, pluss det ene kvalik-racet i Kaiserpreis. Det var en bragd uten sidestykke så langt i bilsportens historie, først i 1927 ble vinnerrekka hans slått - og det var mot betydelig slappere konkurranse enn den Nazzaro måtte hamle opp med. Hadde det vært et VM i 1907 ville ingen ha vært i nærheten av å true Felice Nazzaros mestertittel. Fiat trakk seg tilbake for resten av sesongen for å hvile på laurbærene, og Lancia bestemte seg for å bli bilprodusent i stedet for racerfører.

(fra bøkene ”Da alle veier førte fra Paris” og ”Støvfantomene” av Tor Ivar Volla)

Les fortsettelsen: Felice Nazzaro – taktikeren (del 2)

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: