Georges Boillot – "Kraftpatrioten" (del 2) - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Georges Boillot – "Kraftpatrioten" (del 2)
Som i det første Grand Prix i 1906 skulle Frankrikes GP ved Dieppe i 1912 gå over to dager, denne gangen à 10 runder. Boillot var raskest på treningen og satte ny runderekord med Peugeoten foran Fiat-kjørerne David Bruce-Brown og Louis Wagner, som disponerte nesten dobbelt så store motorer.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif
1911-1914: Georges Boillot – kraftpatrioten (del 1)

Tradisjonen tro startet bilene enkeltvis, nå med 30 sekunders intervaller. Boillot var 17. mann i rekka. Startnummeret på bilen hans hadde opprinnelig vært 13, men dette gjorde Boillot så nervøs at Goux lot ham bytte det med sitt eget nummer, 22.

Grand Prix-renessansen
Amerikaneren Bruce-Brown på sin enorme Fiat åpnet sterkest. Boillot la seg på annenplass. Over et minutt skilte dem etter første runde, deretter begynte franskmannen ved hjelp av Peugeotens overlegne kjøreegenskaper å kutte ned differansen til 13 sekunder. Da røk en bremsekabel, og mens Boillot spleiset denne fratok Wagners Fiat ham annenplassen.

Etter halve distansen av første dags løp var Boillot igjen toer på tid, ikke minst grunnet kjappe pit-stopp. Det skyldtes delvis Peugeotens Rudge-Whitworth-hjul, men også at Peugeot som første team praktiserte trykkfylling av bensin mens Fiat fortsatt brukte kanner. Nå nærmet også Peugeoten og de to Fiatene seg hverandre rent fysisk, og spenningen blant publikum økte merkbart da Bruce-Brown og Boillot foretok pitstopp samtidig. Amerikaneren kom først i gang igjen, og like etter passerte også Wagner pitlane. Boillot fikk fyrt opp maskinen, men satt og veivet med gearstanga i 45 sekunder før den endelig ville inn i første. Så bar det videre på Fiat-jakt.

Innhenting
–Det var et stort pluss for meg å kunne forholde meg til de to røde punktene langt der framme på den uendelige rettstrekningen langs Den Engelske Kanal, medga Boillot i ettertid. Og da Wagner måtte skifte hjul passerte Boillot ham for å ta opp jakten på det andre røde punktet. I den sjuende runden hadde Boillot kontakt med Bruce-Brown.

Men for å ta ledelsen i løpet måtte Boillot forbi også, for amerikaneren hadde startet sju minutter foran ham, og denne tidsforskjellen var franskmannen nødt til å kjøre inn. Boillot var klar over at å forsøke forbikjøring var å leke med døden, særlig fordi han ikke ante hvordan Bruce-Brown ville reagere på et slikt framstøt. Likevel; her sto hjemlandets ære på spill, og Boillots moral var at han av denne enkle grunn ikke hadde noe valg. Han la Peugeoten sin tett opptil Fiatens bakhjul, men først da bilene igjen kom til kanalstrekningen så han en sjanse og lot det stå til.

Kritisk øyeblikk
Boillot siktet det ene hjulparet inn på veikanten, ga gass så Peugeotmotoren brølte i det turtellernåla vippet inn på det røde feltet, samtidig som sjåføren huket seg sammen og forberedte seg på å klemme den blå bilen sin forbi den røde. Men idet Boillot kom opp på siden av Bruce-Brown trakk amerikaneren Fiaten sin galant over til motsatt veiskulder for å gi plass. Denne gesten kom totalt overrumplende på Boillot, som snudde seg skrått bakover mot konkurrenten for å kaste et nærmest vantro blikk på ham.

Det skulle han ikke gjort, for Peugeoten ség ut mot kanten og i neste øyeblikk var det ene hjulet utenfor. Før Boillot fikk tatt seg i det begynte bilen å slingre vilt. I disse sekundene var Boillot en ikke-tenkende bunt av reflekser, instinkter og nerver som kjempet ustoppelig med rattet mens han bare hadde ett bilde i hodet: At det massive Torino-stålet som lå centimetre bak, og som omtrent ikke eide bremser, ville valse ned Peugeoten som om den var av papir. Overbevist om at smellet var uunngåelig skrudde Boillot av tenningen – den tidens eneste form for brannsikringstiltak i racerbiler.

Narrow escape
Men smellet kom ikke. For Boillot hørtes det i stedet ut som om han ble pepret av en mitraljøse bakfra; det var Bruce-Brown som ga full gass for å unngå den skjenende Peugeoten ved å svinge rundt den i en lang, elegant bue. Deretter forsvant Fiaten rundt Dieppe-hårnålen og inn i pit’en. Boillot fulgte etter, passerte den stasjonære bilen og så ikke mer til amerikaneren før de hadde avsluttet første dags løp. Stillingen var da at Bruce-Brown ledet med to minutter – Boillots forbikjøring hadde tross alt lønt seg, og samme kveld tok han kontakt for å takke Bruce-Brown for snarrådig reaksjon. Tonen mellom de to førerne viste seg å være usedvanlig god.

Dagen etter fortsatte andre halvdel av GP-løpet i lett regn. Mange av de kalde motorene var vrangstartede og ble i tillegg rå av alle startforsøkene, deriblant Boillots. Peugeoten måtte skyves inn i pit’en for å skifte plugger mens minuttene gikk. Men plugg-kuren virket, og det viste seg at bilens kjøreegenskaper kom enda mer til sin rett på vått underlag. Snart hadde Boillot ledelsen i sikte igjen, overtok den mens Bruce-Brown skiftet dekk, men tapte den på ny da han selv måtte fylle bensin.

Febrilsk mekking
Neste gang de to møttes sto Fiaten i veikanten. Boillot slapp gassen en smule i det han buldret forbi Bruce-Brown, som gestikulerte at løpet var over for hans vedkommende. Boillot var altså i ledelsen, en halv time foran toeren Wagner. Nå så resten ut til å bli et lett spill.

Men nei da, for snart slo gearkassa seg helt vrang igjen. Det var ikke mulig å få spaken ut av fri, og pit’en var tre mil unna. Boillot lot bilen trille ut mot kanten og ba til høyere makter om at han selv kunne fikse feilen før Wagner innhentet ham.

Boillot stoppet bilen og krabbet innunder den, der han oppdaget at velgergaffelen var blitt helt deformert. Den lot seg kjapt rette til med en dekkbender, men samtidig oppdaget Boillot et hull i aluminiumshuset rundt universalleddet til en drivaksel. Alt fettet var borte og selve leddet var stygt slitt. Med febrilske fingre delte Boillot leddhuset og byttet om halvdelene slik at det nedre ble tett, etterfylte grease og kom seg opp i setet igjen. Hele operasjonen var gjort på 20 minutter og Wagner hadde ikke vist seg. Boillots motor fyrte, men bare tredje og fjerde gir lot seg sjalte inn. Det måtte bare gå.

Nasjonal ekstase
Til tross for Peugeotens begredelige tilstand ble ikke Boillots avsluttende rundetider stort dårligere enn tidligere, for banen var så rask at den stort sett kunne kjøres i fjerde gir. Da han passerte mållinjen som vinner hadde Boillot 13 minutter til gode på Wagner og en snittfart på over 110 km/t bak seg. Peugeot hadde slått Fiat. David hadde slått Goliat.

For første gang hadde en fransk fører i en fransk bil vunnet Frankrikes Grand Prix, og publikum på tribunene gikk fullstendig amok i sin nasjonale begeistring: Georges Boillot hadde blitt den folkehelten innen motorsport som Frankrike hadde savnet i 7 år, og en enda mer populær sådan enn noen av sine forgjengere. Han ble sidestilt med kanalflyveren Louis Blériot og bokseren Georges Carpentier. Dessuten kunne Boillot nå regne seg som en velstående mann: Bare i dette løpet hadde han sammen med Goux (som ble disket underveis) håvet inn en million francs i premier og sponsorbidrag.

Resten av Boillots 1912-sesong er kort fortalt: Han vant for annen gang bakkeløpet i Mont Ventoux med en rekordfart på 72,9 km/t i snitt, men brøt etter 5 runder i La Sarthe-cupen ved Le Mans grunnet radiatorlekkasje. Og i slutten av september fikk han beskjed om at Bruce-Brown hadde omkommet under treningen til Vanderbilt Cup i Milwaukee.

–Jeg har møtt et utall gentlemen i bilrace, kommenterte Boillot, som nå var ”sjarlatanenes” offisielle talsmann. --Men til tross for at jeg bare traff Bruce-Brown ved en anledning tør jeg si at jeg aldri har truffet noen hederligere sportsmann enn ham.

”USA? Nei takk!”
I begynnelsen av 1913 oppfordret ledelsen for den amerikanske Indianapolis-banen europeiske racerbilbyggere til å delta i årets 500 miles-løp som var innstiftet to år tidligere. Goux og Zuccarelli var blant de som tente på ideen om å dra over dammen når de fikk høre størrelsen på premiebeløpene. Men ikke Boillot: --Jeg har fått bekreftet for mange historier om hvordan de Buffalo Bill-arrangørene der borte stikker av med premiepotten når publikum har betalt inngangspengene, advarte han. Han ville heller hjelpe Ernest Henry med å bygge nye biler til årets franske Grand Prix.

Lagkameratene tok likevel med seg to av fjorårets 7,6-liters racere til Indy 500, og Georges Boillot hadde nok Ukens Lange Ansikt da de vendte hjem igjen: Til tross for at Goux hadde satt til livs flere flasker champagne under det navngjetne racet hadde han ikke bare vunnet det; han hadde også fått napp hos årets skjønnhetsprinsesse av Indianapolis by, som han tok med hjem til Frankrike sammen med en kjempepokal og 20.000 dollars i premie.

Amiens
Bilene som skulle delta i Frankrikes GP ved Amiens i 1913 måtte veie mellom 800 og 1100 kg og ikke bruke mer enn 2 liter bensin på mila. Til denne formelen bygde Peugeot 5,6 liters motorer på 115 hk, og de innførte vinger på hjulenes senterbolter som gjorde at de kunne løsnes og festes med hammerslag i stedet for å skrues. For første gang stilte også erkerivalen Delage opp i et Grand Prix-løp. Treningen ble hard, to førere mistet livet. En av dem var Paolo Zuccarelli; Et hestespann som ble ført av en døv kusk svingte inn på banen og smellet var ikke til å unngå.

--Vi har mistet både en nær venn, en fremragende fører og en motortekniker med enestående innsikt, var Boillots kommentar til avisene. Sant nok, klimaet i ”sjarlatan”-gjengen ble aldri like jovialt igjen etter Zuccarellis død. Men nå måtte Peugeotgutta forberede seg på løpet. Ja, i følge ryktet forberedte Boillot seg til de grader på å vinne at han allerede øvde inn replikker og mimikker til den påfølgende pressekonferansen som en annen primadonna. Uansett utfall, 29 runder lå mellom start og mål for de 20 startende bilene.

Peugeot mot Delage
Boillot åpnet knallhardt, og til tross for at den kalde, rå lufta ikke bidro særlig til å få motorene opp i arbeidstemperatur tok han straks ledelsen foran Goux. Men allerede etter tre runder måtte han i pit for å skifte pluggkabel. Da han kom ut igjen lå han som nr.4, men etter en ny runde på rekordtid passerte han Guyots Delage og var oppe på tredjeplass. Guyot nektet imidlertid å slippe taket, praktiserte en formidabel slipstreaming, og de to bilene lå så tett som en trekkvogn med tilhenger da de sammen passerte Chassagnes Sunbeam som til da hadde vært toer bak Goux.

Villskapen Boillot nå oppviste for å riste av seg Guyot gikk hardt ut over Peugeoten: Oljepumpa på dashbordet begynte å løsne, Boillot måtte senke farten slik at mekanikeren om bord fikk skrudd den til, og dermed var både Guyot og Chassagne forbi ham igjen. Hva verre var; kampen dem i mellom spiste opp Goux’ forsprang, og snart ledet Guyots Delage på tid.

Dette fikk Boillot til å bestemme seg for å komme Goux til unnsetning, samme hva bilen hans måtte tåle. I den neste runden satte han enda en rekord, la seg på tredjeplass og begynte å hale inn på Goux. Og i den tiende runden greide han å knipe ytterligere seks sekunder av sin rykende ferske runderekord. I den tolvte vristet han annenplassen fra lagkameraten, men Guyot hadde fått pit-signaler om hva som foregikk bak ham og greide å holde et minutts avstand til Boillot - helt til Guyot var regelrett nødt til å gå i pit for å skifte dekk.

Guyots uflaks
Delages mekanikere utførte hjulbyttet rasende effektivt, men da Guyot satte i gang påny ga han på så voldsomt at begge bakdekkene kort etter ble blåst ut samtidig. Med et tigersprang hev mekanikeren Simon seg ut av bilen for å ordne biffen, men han var blitt så fartsblind at han ikke enset at Delagen fortsatt holdt 40 km/t.

Simon gikk overende med et klask og kom under det ene bakhjulet, og selv om skadene hans ikke var alvorlige var smertene så intense at han svimte av. Guyot måtte slå ham med flat hånd på kinnene til han våknet. Deretter skiftet Guyot dekkene selv, løftet Simon opp i bilen og kjørte langsomt til pit’en for mekanikerbytte. Løpet var spolert for Delage.

Det betydde at Boillot hadde oppnådd en relativt komfortabel ledelse. Men slappe av hadde han ikke råd til, for ennå var løpet bare halvkjørt. Så, seks runder før mål, registrerte Boillot at han fikk dusjer med varmt vann i ansiktet. Og de ble stadig hyppigere. To runder senere var det så ille at han måtte i pit’en der det ble konstatert at en kjøleslange hadde sprukket. Den ble umiddelbart tettet med filler og tape, men oppi all febrilskheten forsvant radiatorlokket. Sekundene tikket i vei inntil noen fant det igjen oppi en verktøykasse, og etter påsetting av lokket og motvillige fuskeslag fra motoren kunne Boillot igjen ta del i racet med ledelsen i behold.

Fra folkehelt til nasjonalsymbol
Startvanskene hadde imidlertid stresset Boillot så mye at han hadde greid å brekke av tenningsregulatoren på rattet mens den sto på full åpning, og Peugeotmotoren gikk derfor alt annet enn pent gjennom de siste rundene. Men den gikk bra nok til at Boillot kunne passere målflagget som den første fører i historien som hadde oppnådd to Grand Prix-seiere, attpå til på rad. Snittfarten hans var denne gang over 116 km/t. Georges Boillot var blitt en mirakelmann, et nasjonalt idol, en internasjonal stjerne. ”Mer fengslende rattvirtuositet har aldri vært sett” skrev ”L’Auto”, mens engelske ”Autocar” brakte følgende lyriske melding: ”Å se Peugeot-lagets samspill mellom biler og førere er så vakkert at enhver skildring burde være forbeholdt ordkunstnere som Rudyard Kipling!”….

Boillots egen kommentar lød som følger: --Egentlig opplevde jeg ikke løpet som svært dramatisk. For første gang i Grand Prix-løpenes historie greide jo også over halvparten av deltakerne å fullføre. Min egen bil oppførte seg bra, jeg hadde tid til å tenke taktikk underveis og bare en gang var jeg tvunget til å bytte dekk. Men misforstå meg rett; selvsagt er jeg overlykkelig for å ha vunnet Grand Prix to år på rad!

Fra triumf til triumf
1913-sesongen var på ingen måte over med Grand Prix. Med den gamle 7,6-literen vant Boillot igjen bakkeløpet Mont Ventoux på rekordtid. Snittfarten hans lød på 73,5 km/t og skulle ikke bli slått før i 1925!

Årets Coupe de l’Auto ble holdt som et eget race for 3 liters biler i Boulougne. Peugeot-gutta var storfavoritter. Boillot og Goux åpnet like hardt, begge med 92 km/t i snitt i første runde, og allerede ved første passering lekte Boillot seg med å kaste bilen inn i spektakulære sideskrenser foran tribunen for å underholde publikum og for å stjele oppmerksomheten fra et aeroplan som sirklet over området.

Etter fire runder lå Boillot så langt foran konkurrentene at han svingte inn mot pitlane bare for å få seg noe å drikke samt å forhøre seg om hvordan han lå an i forhold til konkurrentene! Dette var rent teater – Peugeot hadde for lengst tatt i bruk tavler, der bokstaver, tall og tegn skrevet med kritt (som Georges’ yngre bror André Boillot hadde jobben med å oppdatere) viste hvordan deres egne biler lå an i forhold til hverandre og i forhold til den farligste konkurrenten.

Da Boillot kom på banen igjen var Goux i ledelsen med en ”syk” bil, så å innhente ham var ikke det store problemet. Dermed vant Boillot også årets Coupe de l’Auto, for øvrig med 20 minutter til gode på lagkameraten.

Les fortsettelsen: Georges Boillot – kraftpatrioten (del 3)

Fra boka ”Bord og brustein i lange baner” av Tor Ivar Volla

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: