Robert Benoist – ”Hedersmannen” (del 1) - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Robert Benoist – ”Hedersmannen” (del 1)
Bilsporten i siste halvdel av 1920-årene var ikke som før og etter: Privatkjørerne rådet i Grand Prix-løpene, mens bilfabrikkene i stedet satset på sportsvognløp. Pressen var for sin del mest opptatt av kampen om hastighetsrekorden til lands. Å trekke fram Robert Benoist som periodens største fører blir dermed kanskje feil. Men noe dårlig valg er han ikke.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif
Fremfor alt kan Benoist betegnes som en av mellomkrigsårenes store helter, noe som bunnet i at han var særdeles rettskaffen, beskjeden av natur og ikke minst uhyre modig. Oppførselen hans var alltid i tråd med tidens gentlemansideal ”høflig, men reservert”, selv om ørneblikket røpet at han også hadde en annen side – en side som ble synlig for all verden når han fikk et ratt i hendene.

Robert Marcel Charles Benoist ble født 20. mars 1895 i landsbyen Saint-Benoit like ved Rambouillet vest for Paris, under selveste årsfesten til landsbyen. Han var sønn av en av Rotschild-dynastiets viltfogder, og ble selv tidlig begeistret for jakt. En annen pasjon han tilla seg som ung var konkurransesykling. Etter endt bilmekanikerutdannelse tok han jobb i et Unic-verksted i Versailles, men etter å ha sett GP-løpet og det påfølgende sykkelbilløpet i Amiens i 1913, fikk Benoist fartsdilla for alvor. Kort etter begynte han som mekaniker for bilfabrikken Grégoire, som var aktive i billøp, for som den friluftsmannen Benoist var ville han ”heller kjøre race enn å gå gjennom livet i en fabrikkhall”, som han selv sa det.

Dramatisk ungdomstid
Men så brøt 1.Verdenskrig ut, og Benoist ble innkalt til infanteriet så fort han var gammel nok. Å være kanonføde var imidlertid ikke det han hadde høye ambisjoner om, så han meldte seg til flyvåpenet. Der fikk Benoist spesialopplæring som rekognoseringsflyver og kartfotograf samt i å dirigere artilleriild via meldinger fra flyet. Han ble utplassert ved Verdun, ble skutt ned i ingenmannsland, men greide å komme seg ut og løpe i sikkerhet før flyet ble pepret i filler av mitraljøseild. Utrolig nok greide han også selv å skyte ned tyske fly ved to anledninger til tross for den dårlige bestykningen på sitt eget fly. Dermed avanserte Benoist til løytnant, og han var i ferd med å overføres til en jagerskvadron da freden kom.

Da hadde Benoist allerede 19.500 flytimer med Morane-Saulniers Parasol, Nieuport og Spad bak seg - pluss en rekke ungdomsår preget av nærmest sammenhengende adrenalinkick. Han holdt dette ved like ved å begynne som instruktør for akrobatflyvning i Pont Long utenfor Pau, der ledelsen mente at Benoists presisjonshåndtering av stikka og iskalde holdning i kuleregn var glimrende kvalifikasjonsgrunnlag for yrket.

Men heller ikke dette var nok for viltfogd-sønnen: Drømmen om å kjøre bilrace våknet påny, og Benoist tok seg jobb i et lite firma som bygde sykkelbiler under navnet de Marcay. De lovte Benoist at han skulle få kjøre den nye 1100-kubikkeren deres i løp, men 18 måneder gikk før bilen var ferdig.

Salmson
Sommeren 1921 kjørte Benoist de Marcayen i et pålitelighetsløp for motorsykler og sykkelbiler fra Paris til Nice, der han vant sin klasse. Det var nok til at den betydelig mer seriøse Salmson-fabrikken, som bygde små 33-hesters sportsbiler konstruert av Albert Lory, inviterte ham til å bli med på fabrikklaget fra og med 1922-sesongen. Salmsons racingverksted lå for øvrig vegg i vekk med flymotorverkstedet deres, slik at Benoist fikk holdt kontakt med flymiljøet gjennom sin nye arbeidsgiver.

Avtalen mellom Salmson og Benoist viste seg å være heldig for begge parter, selv om Benoist måtte bryte allerede i første runde av Montargis-racet og så vidt ble klassifisert som fullførende ved Boulogne. For senere på året vant han fem sykkelbilrace; først et 200 miles-race på Brooklandsbanen, deretter fire mindre race ved Le Mans, i Provence, i Gaillon og ved Tarragone i Spania. I to andre løp oppnådde han en andre- og en tredjeplass.

1923-sesongen ble enda bedre for Robert Benoist, til tross for Salmsons policy om at førerne deres skulle ”vinne etter tur”. Han brøt riktignok i San Sebastian, men ble toer totalt og klassevinner i Boulogne. Han oppnådde nye seire i GP-racene for sykkelbiler på Monza, Le Mans og Sitges pluss klasseseire i fire andre løp, samt andreplasser totalt i Tarragone, Montargis, Geneve, et nytt løp i San Sebastian, pluss to løp til. På Brooklands ble han treer. Han satte også kilometerrekord i 1100 ccm-klassen med 160,2 km/t.

Med Delage i førstedivisjon
Robert Benoist hadde i løpet av disse to sesongene vist at han var i en klasse for seg selv bak rattet på en småbilracer. Louis Delage, som var i ferd med å konstruere Store og Ekte Grand Prix-biler, var blant de som merket seg dette og var snar til å tegne kontrakt med Benoist for 1924-sesongen. Delage hadde da allerede lokket til seg Salmsons Albert Lory som sjefskonstruktør.

Delage hadde imidlertid også noen svære 6-sylindrede racere å by på: Type D.I på 5,1 liter og D.II på 6 liter. Det var disse racerne og noen standardmodeller som Benoist fikk kjøre først. I 1924 vant han standardvognklassen i bakkeløpene i Mont Agel, Argenteuil og i ytterligere to stevner, han ble toer i Mont Ventoux og satte distanserekord for klassen ved Forét de Sénart. Med de store racerne vant han bakkeløpene i Camp, Limonest, Laffrey og Sant-Alban-les Eaux, ble toer i La Turbie og treer i Pic Montaignu.

Benoists Grand Prix-debut
Det viktigste av årets løp var utvilsomt Frankrikes og Europas Grand Prix ved Lyon. Her stilte Delage med et fabrikklag av sine 2-liters GP-racere av typen 2 LCV, som opprinnelig var konstruert til 1923-sesongen. Lory hadde imidlertid modifisert bilenes V12-motorer med 4 overliggende kamaksler til å yte 135 hk ved 5500 o/min, nok til å gi bilene en toppfart på 190 km/t.

Dette var ikke nok til å hamle opp mot Alfa Romeos P2-lag. Benoist, som startet i åttende posisjon, holdt likevel ikke så verst følge med lederne og lå etter halvkjørt løp på femteplass, og grunnet frafallet i den harde sluttinnspurten endte han som nummer tre bak Camparis Alfa Romeo og stallkameraten Albert Divos Delage. Underveis hadde eksosrøret falt av i kampens hete, og Benoists ombordværende mekaniker hadde holdt det på plass de siste 20 milene for å unngå diskvalifikasjon.

Ledelse og krasj
Alfa Romeo dukket ikke opp ved det påfølgende San Sebastian Grand Prix i Nord-Spania, som ble kjørt under såkalt ”fri formel”, dvs. uten 2 liters-restriksjonen som gjaldt i fullverdige GP-løp. Mot Delages 2 LCVer sto bl.a. Sunbeams, Bugattis og Rolland-Pilains GP-biler pluss Targa Florio-vognene til Mercedes.

Ved starten sprutet regnet ned og gjorde veistrekningen ved Lasarte utenfor byen livsfarlig sleipe, likevel flesket Benoist så ettertrykkelig til at han fra åttende startspor umiddelbart hev seg inn på femte. Han fortsatte å kjøre som en demon og lå på tredjeplass etter to runder, bak Masettis Mercedes og stallkameraten Divo. Etter tre runder var han forbi dem begge, men løpet varte bare i to runder til for Benoist før han skled av veien og krasjet Delagen hinsides kjørbar stand. Selv kunne han gå uskadd fra stedet.

Deretter var sesongen slutt for Benoists vedkommende, for Louis Delage ønsket ikke å sende bilene sine til Italias GP på Monza, som var Alfa Romeos hjemmebane.

Nok en stor sesong i ”andredivisjon”
1925 ble igjen en bra sesong for Benoist i Delages 5 liters, 6-sylindrede ”torpedo”. Han slo kilometerrekorden på Promenade des Anglais i Nice og pånytt i Strasbourg (236 km/t), dessuten vant han landeveisløpet fra Toul til Nancy. Han tok førsteplassen ved bakkeløpene i la Turbie, Mont Agel, Camp, Château-Thierry og Limonest, pluss andreplass i Mont Ventoux.

Grand Prix-sesongen åpnet slett ikke så bra. Åstedet var Spa-Francorchamps-banen der bare Alfa Romeo og Delage møttes for å kjøre om Belgias og Europas GP 1925 etter at både Sunbeam og Bugatti trakk seg i siste øyeblikk. 2 LCVene til Delage hadde nå riktignok blitt utstyrt med to Roots-kompressorer hver, noe som ga dem en effekt på 190 hk ved 7000 o/min. og en toppfart på 210 km/t, men like fullt var Alfa Romeos P2ere et hakk foran.

Ascari og Campari stakk av fra resten av feltet allerede da startflagget falt, og det eneste Benoist kunne gjøre var å holde tredjeplassen foran den siste Alfaen som ble kjørt av Brilli-Peri. Men allerede i andre runde hadde Spa ristet i filler festene til Delagens bensintank, og Benoist var ute.

En hul og halv seier
Sunbeam og Bugatti dukket opp igjen til Frankrikes GP 1925 på den nye Montlhéry-autodromen, men det hindret ikke Ascari og Campari å gjøre ønskereprise for Alfa Romeo fra starten av. Benoist startet for sin del midt i feltet og greide etter seig innsats å manøvrere seg opp på tredjeplassen.

Men italienernes glede varte ikke lenge, for i den 21.runden krasjet Ascari. Omtrent samtidig foretok Benoist et lengre depotstopp og overlot rattet til Divo, som hadde brutt løpet på et tidligere stadium (dette var gjengs praksis helt til slutten av 50-åra i Formel 1).

Etter 40 runder og halvkjørt løp nådde nyheten om at Ascari hadde utåndet i ambulansen fram til Montlhéry, og dermed ble hele Alfa-laget trukket fra løpet inkludert den ledende Campari. Med dette mistet løpet mye av publikums interesse, rundetidene steg, og da ti runder gjensto åpnet himmelens sluser seg for liksom å gjøre den triste stemningen fullkommen.

Vakker gest på en fæl dag
Divo foretok nå sin siste depotstopp for å la Benoist selv få passere målflagget, men det var ingen glade vinnere denne dagen. Da republikkens president Gaston Doumergue gratulerte førerne, svarte Benoist: --I et slikt løp er det vinneren som har minst fortjeneste, for det viser bare at han har hatt færrest problemer. Så satte han seg i Delagen for å kjøre æresrunden. Ved Ascaris ulykkessted stoppet han bilen, steg ut og plasserte sin nylig oppnådde laurbærkrans og blomsterbukett opptil det ødelagte gjerdet. For alle de tilstedeværende ble dette et beveget øyeblikk med en usedvanlig sterk symboleffekt.

Benoist reiste til Italia for å delta i Ascaris begravelse, der han kom med følgende utsagn: --Jeg hadde foretrukket å ikke vinne, bare Ascari fortsatt hadde vært blant oss. Min første Grand Prix-seier ble det sørgeligste løpet hittil i min karriere!

Som i 1924 holdt Delage seg unna Italias GP på Monza i 1925, men dro i stedet til San Sebatians GP. Denne gang var det Delages tur til å ta starten, men så var ikke Alfa Romeo til stede dette året heller. Også dette løpet ble tragisk for Benoist, da hans lagkamerat Paul Torchy kjørte seg i hjel mot et tre. Benoist fullførte som toer bak Divo.

Vinterbesøk i Oslo!
Tidlig i 1926 kunngjorde Benoist at han ville delta med en 5-liters Delage ”torpedo”, som for øvrig tilhørte Benoists lagkamerat René Thomas, i isracet på Gjersjøen utenfor Oslo! Hensikten var sannsynligvis å stimulere salget til den norske Delage-forhandleren Gustav Thrane Steen AS, men etter at Fred.Olsen Lines hadde fraktet bilen fra Antwerpen til Norge lot Benoist seg også avfotografere i den hos Shell-forhandleren A/S Benzin.

Så fort Benoist kom til byen var norsk motorpresse over ham som hauker, og KNAs Motorliv sikret seg et helsides intervju der Benoist fortalte om sin bakgrunn og karriere.

Intervju
--På Gjersjøen kommer De vel til å slå alle sammen? spurte Motorliv. --Det kommer an på. Jeg har aldri kjørt på is. Det kan jo hende jeg snurrer rundt, men det skal bli interessant å prøve, svarte Benoist. Som for øvrig kommenterte at han syntes det var altfor få franske biler i Oslo i forhold til antall amerikanske.

Robert Benoist var imponert over snømengdene, og begeistret for både norsk vinternatur og alle vintersportsaktivitetene. Selv fikk han sett skirennet ved Sarabråten og akingen i Korketrekkeren, der han selv ikke ga seg før han fikk prøvd en kjelke.

Ekstase på Gjersjøen
I Motorlivs referat fra Gjersjøløpet het det at ”den fart han satte op var imponerende og særlig forbi tribunerne gik det så hurtig at de fleste holdt pusten og trak et lettelsens suk naar han velbeholden var passert forbi”. Hastigheten var antagelig rundt 150 km/t på rettstrekningene, men det kom også fram at Benoist var ganske forsiktig i svingene. Bare to biler deltok i heatet, den andre krasjet for øvrig i andre runde.

”Efter fuldført løp var da også Benoist gjenstand for publikums hjertelige og umiddelbare hyldest og det var et øieblik ikke mulig at holde publikum tilbake fra banen. Alle vilde være med og se baade vognen og manden som hadde kunnet prestere et saadant løp. Under stor jubel blev Benoist overrakt sin ærespremie paa banen av fru Grete Schou, blev baaret paa guldstol og der blev utbragt et nifoldig hurra for ham, hvori hele publikum deltok. Da Benoist kort efter maatte reise tilbake til byen for at naa utenlandstoget, blev han hilst med nye hurrarop” skrev Motorliv videre, og konkluderte med at ”Benoist er en tiltalende type, kort sagt et mandfolk”!

Les fortsettelsen: Robert Benoist (del 2)

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: