Tazio Nuvolari - "Bilsportens ikon" (del 1) - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Tazio Nuvolari - "Bilsportens ikon" (del 1)
NUVOLARI. Gjenta navnet høyt, helt til det synker inn og setter seg fast i vokabularet. For her snakker vi om selve Begrepet på en racerfører. Merkelappen ”legende” er mer eller mindre fortjent knyttet til et antall førere gjennom tidene, men nettopp derfor holder ikke denne betegnelsen på Tazio Nuvolari.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif
Han er legendenes legende, bilsportens uovertrufne ikon gjennom alle tider, et fenomen som vi neppe igjen vil få se noe i nærheten av. Ikke på grunn av antall seire, der er det mange som har overgått ham, men på grunn av måten han vant eller tapte på - det at han gjorde ALT for å vinne, og dermed tok sjanser som andre storkjørere ikke våget eller evnet å tenke på engang.

Nuvolaris liv dreide seg om hjemmet, familien - og å vinne billøp. Ikke berømmelsen ved å vinne, ikke pengene, kun det å vinne i seg selv. Han vil for alltid bli stående som selve personifiseringen av ”Fighting Spirit” innen racing. Nettopp derfor ligger den posisjonen han besitter i bilsportens historie et lysår over statistiske rangeringer basert på antall GP-seiere og pole positions.

Alminnelig
Denne mannens mest uforglemmelige innsatser ble utført når han hadde absolutt alle odds mot seg. Særlig når bilen hans var sjanseløs mot konkurrentenes, eller han selv var så syk eller skadet at senga hadde vært det naturlige oppholdsstedet, og slett ikke førersetet i en racerbil. Han kjørte likevel, så sant han var i stand til å krabbe fram til et startfelt og så sant ingen hindret ham fysisk i å gjøre det. Samtidig var han en ”alminnelig” mann, avvæpnende beskjeden, likefrem, vennlig og tilsynelatende helt apolitisk. Han forstilte seg aldri og var godt likt til og med av sine mest innbitte konkurrenter. Ja, selv mannen i gata hadde ingen problemer med å kunne identifisere seg med ham.

Derfor ble Tazio Nuvolari også den første racerfører med horder av usvikelig lojale fans på tvers av landegrensene. Publikum TILBA denne spinkle, senete føreren på 164 cm med det brune læransiktet, de flammende øynene, det brede fliret og de utallige grimasene, ikke minst fordi han representerte et vinnerinstinkt, en kampvilje og et mot av fullstendig abnorme dimensjoner. I sitt eget hjemland utviklet han seg til å bli en nasjonal avgud.

Selv folk som ikke var bilsportinteresserte i det hele tatt strømmet til banene i titusenvis for å se mannen som de hadde hørt var sprøyte gal. Ikke sjelden forlot de etterpå tribunene overbeviste om at han var enda villere enn ryktene hadde fortalt. De som fikk se ham i aksjon glemte det aldri. En samtidig bilsportjournalist hevdet at Nuvolaris oppvisninger ”rystet publikum i deres innerste” og at ”jeg selv på uforklarlig vis fikk ilinger ned ryggraden bare ved synet av den karakteristiske figuren”.

”Udødelig”
Det ble sagt om Nuvolari at han i løpet av sin førerkarriere brakk så godt som alle ben i kroppen, unntatt nakken. Det ble sagt at han hadde transcendentale evner. Andre hevdet at han hadde en pakt med Satan og at dersom de to hadde kjørt om kapp, ville de ha satt sine siste sparepenger på Nuvolari.

Ordtaket ”om 100 år er allting glemt” gjelder ikke Nuvolari. Selv om det snart er gått et århundre siden førerkarrieren hans startet og over 50 år siden han la lærhjelmen på hylla, er han omtalt på flere nettsider enn de fleste Grand Prix-førere som har kommet etter ham, inkludert dagens. Det er reist et museum over ham i fødebyen Mantova. En motocrossbane er oppkalt etter ham. Statuer av ham er oppført flere steder, et antall bøker om ham er utgitt på flere språk, han er fortsatt et yndet motiv for malere og skulptører, og så sent som i 1999 ble det innført et italiensk bilrace som bærer navnet hans. Italienske bestefedre tar fortsatt barnebarna på fanget for å fortelle mer eller mindre sannferdige historier om Nuvolaris liv og om den gangen de selv så ham kappkjøre da de var barn.

Omtalt? Bare fornavnet!
Nuvolari hadde mange tilnavn: ”Il Maestro” (Mesteren), ”Den flyvende mantovaner” og ”Djevelen fra Mantova” var tre av de mest benyttede. Og mange var de bil-berømtheter som uttalte seg om ham:

Ferdinand Porsche, bilkonstruktør: -- Han er historiens beste fører uansett om man ser på fortiden, nåtiden eller for all fremtid.

Enzo Ferrari, fører på Nuvolaris tid, senere bilkonstruktør: --Absolutt INGEN kan sammenlignes med Nuvolari, særlig i periodene etter at han mistet sine to sønner. Mannen var gal av sorg og forsøkte hele tiden å kjøre seg i hjel for å unnslippe traumene. (Merk: Ferrari traff alle de store gutta fra Felice Nazzaro til Ayrton Senna).

Achille Varzi, fører og Nuvolaris erkerival i årevis: --I tillegg til å være min største motstander på alle måter, er Tazio den beste racerkjører gjennom alle tider. Han er den modigste og dyktigste gærningen av oss alle, mye mer en kunstner enn en egentlig mester. En mester kan lære bort alt han kan. Kunst kan ikke læres. Selv er jeg overbevist om at han har sin egen skytsengel som våker over ham hver gang han tar i et ratt!

René Dreyfus, fører og vinner av Monaco GP 1930: --Nuvolari var et engangsfenomen. Han gjorde det kunststykket å omforme bilsport til romantikk. Han snakket med bilene sine, klappet dem og oppmuntret dem når de var nær ved å bryte sammen - og de svarte ham ved å yte enda mer! Kanskje det er en klisjé å si at enkelte er født til å kjøre bil, men det er ingen annen beskrivelse som passer til å forklare forskjellen på kjøringen hans sammenlignet med vår andres. De som forsøkte å etterape stilen hans havnet fort i grøfta. Han var generøs, varm og fantastisk morsom å være sammen med. Selv nå, lenge etter at han er borte, griper jeg meg i å smile når jeg tenker på ham. Han formelig gnistret av liv. Vi var overveldet av ferdighetene hans og vi elsket ham som menneske.

Rudolf Caracciola, fører med seks seire i Tysklands Grand Prix: --Han var helt enkelt den lille stålmannen som ingenting kunne ta knekken på.

Luigi Villoresi, toppfører på 1940-tallet: --Nuvolari var den uovertrufne fighter, en fabelaktig virtuos og en uforlignelig kunstner bak rattet. Han mistet aldri motet. Selv om han kom til start i en bil som alle visste var håpløs, var han klar til å kjempe med alle midler, om det så var for en 17. plass eller der omkring.

Giuseppe Farina, første verdensmester i Formel 1: --Nuvolari? Han var kort og godt den perfekte racerkjører. Det som var umulig å gjøre med en bil, gjorde han likevel!

”Sammy” Davis, vinner av Le Mans 1925: --Bilsporten kommer aldri igjen til å oppleve noe i nærheten av ham.

Alfred Neubauer, stallsjef for Mercedes-Benz fra 1927 til 1955: --Nuvolari var en demon bak rattet og hadde utviklet en sjette sans som nesten alltid viste seg ufeilbarlig. Men han var 100 prosent latiner og fulgte aldri noen annen disiplin enn sin egen. Varzi var mer ”germansk” i kjørestil, temperament og disiplin, derfor måtte Nuvolari stå bak ham i køen når de tyske fabrikkene ønsket tjenester fra italienske førere.

Det engelske tidsskriftet Motor Sport kåret så sent som i november 1999 Nuvolari som tidenes desidert beste fører. Heller ikke i den kåringen var det snakk om å rangere noen som helst over eller ved siden av ”Il Maestro”.

Denne innledningen er skrevet for å anskueliggjøre hvorfor vi ikke kan skildre Tazio Nuvolaris karriere like kortfattet som andre føreres. Til det var livet hans var altfor krydret med dramatikk og myter. Vi skal i stedet legge stor vekt på disse thrillerne i de seks lange bolkene som vi finner nødvendig å dele opp fortellingen om ham i. Vi kommer til å sitere flere personer som sto ham nær, folk som kjørte mot ham, folk som våget å sitte på med ham i race, og folk som helt enkelt fikk bivåne den tilsynelatende vanvittige kjøringen hans.

Tidlige år
Tazio Giorgio Nuvolari ble født i Castel d’Ario, 24 km utenfor Mantova, klokka 9 om morgenen 16. november 1892 som fjerde sønn av Arturo og Elisa Nuvolari. Arturo Nuvolari hadde vært konkurransesyklist, men var storbonde da Tazio ble født. Arturos bror Giuseppe Nuvolari var derimot fortsatt aktiv i sykkelritt, ble italiensk mester flere ganger og sågar europamester, noe som gjorde ham til litt av en helt i nevøen Tazios øyne. Tazio var en svært livlig og aktiv gutt med langt større interesse for sport enn for bøker, og han prøvde å kopiere onkelen etter beste evne.

I 1904 la Giuseppe Nuvolari syklingen på hylla for å starte en forretning for Bianchi biler og motorsykler i Mantova. Han prøvde seg også litt i Italias første mc-løp. Tazio var da 11 år gammel og fikk i september samme år se sitt første bilrace: Coppa Florio ved Brescia, med tidens store førere Nazzaro, Lancia, Hémery, Cagno og Duray for full pinne. Guttungen var solgt.

Året etter lærte onkel Giuseppe ham å kjøre både bil og motorsykkel. Midtveis i den første bilturen skal Giuseppe ha kremtet og sagt: --Bare fortsett, Tazio, men langsommere takk… Det tok ikke lang tid før Tazio begynte å tyvlåne sin fars bil for å kjøre rundt i nærmiljøet om kveldene. I følge ham selv kjørte han neppe i mer enn 30 km/t, men så var han da også bare 13 år.

Vågal pode
Omtrent på denne tiden begynte Tazio som mekanikerlærling i onkelens forretning. Der fikk han låne motorsykler, og det finnes bilder av ham fra denne tiden kjøre stående på dem. Sitt eget førerkort for motorsykkel fikk han derimot ikke før som 22-åring, i 1915. Fra samme tid finnes også et bilde av ham bak rattet på en SCAT, et bilmerke han aldri skulle kjøre i løp.

Også før denne perioden går det to divergerende historier om Tazio Nuvolari, og de går på hvordan han pådro seg det første av sine mange benbrudd. Den ene, og mest plausible historien for en bondesønn, sier kort og godt at han brakk benet etter et fall fra en hest. Den andre og mer kulørte går ut på at han, sterkt inspirert ved synet av et nødlandet fly, laget seg en primitiv fallskjerm som han hoppet ut fra låvetaket med - og med benbrudd som resultat. Troverdig? Tja, ihvertfall en typisk Nuvolari-historie. Senere skal han ha kjøpt et havarert Bleriot-fly, reparert det og prøvd å få det til å lette. Flyet lettet aldri, det endte i stedet med nesa i bakken og i full fyr….

Krig og kjærlighet
Utbruddet av 1.Verdenskrig spolerte inntil videre Nuvolaris ambisjoner om å bli racerkjører. Han ble ambulansesjåfør ved fronten i stedet. Kjørestilen hans var av en art som fikk en offiser som satt på med ham til å utbryte: --Du bør bli bårebærer i stedet, for det er åpenbart ikke bilkjøring du ble født til. Dette er virkelig ikke den rette jobben for deg! Skaff deg noe annet å gjøre, ellers skal jeg personlig sørge for det!

I 1917 giftet Nuvolari seg med sin barndomskjæreste Carolina Perrina. Året etter fikk paret sønnen Giorgio.

Tre år senere fortalte Nuvolari sin kone at han ønsket å gjøre alvor av drømmen om å utøve motorsport. Den høsten fikk han et kort fra henne på sin 28-årsdag med følgende tekst: ”Kjør hvor du vil og hvordan du vil, og måtte du alltid fortsette med det”.

Debutrace – hvor?
Når og hvor kjørte Nuvolari sitt første race? Også på dette området spriker kildene. Den ene forteller at han i 1920 kjørte sitt første billøp med en Diatto, en annen at hans første race riktignok var dette året, men at det var et mc-løp i Cremona 20. juni som han deltok i på en Della Ferrera-sykkel. Han skal ha brukt sønnens navn som pseudonym i startlista.

Nuvolari kan for så vidt ha debutert på både bil og mc, men motorsykkel er det mest sannsynlige av tre grunner: 1) De var billigere å satse på enn biler, 2) Nuvolari hadde allerede som tenåring øvet mye på motorsykler, og 3) I billøp var det den gang obligatorisk å ha en mekaniker om bord, mens Nuvolari helst ville slippe å høre noen trygle ham om å sette ned farten….

Sikkert er det at han vant et pålitelighetsløp for biler med en Ansaldo 4CS ved Verona i mars 1921. Rattet var så stort at den vesle føreren måtte se mellom ratteikene når han kjørte. Likevel stilte Nuvolari med den samme Ansaldoen i et landeveisrace ved Garda i mai samme år og ble nr. 4 totalt. Han nådde samme plassering i et ”gentlemansrace” som ble holdt i sammenheng med Italias første Grand Prix ved Brescia i september.

Bil og mc om hverandre
I 1922 flyttet Nuvolari fra farsgården i Castel d’Ario til det mer sentrale Mantova og rakk tre løp den sesongen, de to første på en belgisk Saroléa og det siste vant han med en 1000 ccm Harley-Davidson. Med sin trofaste Ansaldo tok han en andreplass i det eneste billøpet han deltok i det året; Garda-racet

I oktober 1923 kjørte Nuvolari en 1500 ccm Chiribiri 12/16 i ”småbilenes Grand Prix” ved Sitges utenfor Barcelona. Sitges-banen var en ekstremt dosert ovalring, og etter å ha satt raskeste treningstid ved å barbere ytterhjulene helt oppå kanten av de livsfarlige doseringene inngikk Nuvolari et veddemål med sportsjournalistene: Ved den neste treningsøkten fikk han med seg datteren til eieren av hotellet han bodde på, og i det den lille Chiribirien nådde toppen av doseringen i 150 km/t grep Nuvolari tak i jenta og kysset henne. Den unge damen besvimte på stedet, men kom til seg selv etter målpassering, der det første hun gjorde var å fike til den frekke italieneren! Men Tazio vant veddemålet!

I selve løpet endte Nuvolari på en fjerdeplass, og i det påfølgende Penya Rhin Grand Prix ved Villafranca ble han nummer 5. Han stilte også opp i Garda-racet, men måtte bryte etter å ha satt dagens beste rundetid. Med Diatto-biler gikk det ikke bra i det hele tatt.

Nuvolari oppnådde bedre resultater på motorsykkel dette året, enda han satte seg på nær sagt alt mulig: På en nærmest ubrukelig Fongri-maskin tok han tredjeplass i et race ved Rapallo, han gjorde det brukbart på en belgisk Sarolea og prøvde seg også på BSA, Borgo og Garelli, med sistnevnte tok han en klasseseier ved Parma. Resten av året fortsatte han med Norton- og Indian-sykler og vant for begge merker, for Indian sågar flere ganger. Men det var Norton som tok notis av Nuvolaris fremgang og tegnet kontrakt med ham for 500-klassen neste sesong, samtidig som han tegnet kontrakt med Bianchi i 350-klassen og i bilrace.

Mc-mester og Ferraris venn
Så også 1924 ble for Nuvolari en blanding av bil- og mc-løp. I Tiguillo-løpet ved Genova barberte han igjen ytterkantene med en 2 liters Bianchi 20, denne gang langs steinurer med havet langt nedenfor. –Jeg holder meg 5 cm unna kanten og det er mer enn nok, påsto han. For første gang ledet han et billøp med solid margin da et dekk eksploderte få hundre meter før målstreken. I neste sekund ble Bianchien slynget med voldsom kraft ned i ei grøft.

Mekanikeren var både mørbanket og halvt svimeslått, så Nuvolari måtte organisere de nærmeste tilskuerne for å få dyttet den sterkt ramponerte bilen opp på veien igjen. De klarte det, og vraket var akkurat så kjørbart at Nuvolari likevel greide å vinne racet. Men sportsavisenes beskrivelse av innkomsten sa det meste: ”Nuvolari kom først i mål til tross for at han kjørte på felgene, med brukne fjærer og knust karosseri. Inni bilen var alt revet løs, så Tazio kjørte uten førersete. Til erstatning for rattet hadde han klemt en skiftenøkkel fast på enden av rattstammen. Borti svingen lå fortsatt den utslåtte mekanikeren som var helt dekket av søle og olje”.

Hva bil-aktiviteter angikk valgte Nuvolari nå å gå over til Chiribiri, og med en slik bil ble han toer totalt (bak Enzo Ferrari) og vinner av 1,5 liters-klassen i to bilrace ved henholdsvis Savio og Polesine.

I følge Ferrari var det før Polesine-løpet de to italienerne etablerte sitt livslange vennskap, nærmere bestemt foran St. Apollinare-basilikaen i Classe ved Ravenna:

--Jeg måtte bare finne ut av ham, for når vi kjørte ved Savio innså jeg at han var den eneste som kunne frata meg seieren selv om motoren hans var bare halvparten av 3-literen i min Alfa Romeo, skrev Ferrari senere.

Ferrari hadde oppdaget det som resten av motorsport-Italia snart skulle få erfare: Her hadde man med et mesteremne å gjøre. Samme år ble Nuvolari italiensk mester på Norton i 500 ccm-klassen.

Beviset
Med denne tittelen begynte Nuvolari å tjene litt penger på motorsykkelsporten. Og enda mer lovende så det ut da Bianchi overbød Norton for å sikre seg tjenestene hans i 1925-sesongen, så han droppet inntil videre bilsport til fordel for mc-løp. Han forble trofast mot Bianchi i to og et halvt år framover, med ett unntak: I forkant av Italias Grand Prix på Monza i 1925 fikk Nuvolari, som en følge av Ascaris død tidligere på året, anledning til å teste Alfa Romeos P2-racer i en gruppe med mulige førertalenter.

Nuvolari sto sist på prøvelista og måtte vente fra morgen til ettermiddag på sin tur. Omsider kom han seg om bord, og allerede på sin andre runde oppnådde han bedre tid enn de andre kandidatene. Bilens bremser og dekk var imidlertid preget av en hel dags hardkjør, og etter åtte runder skar drevene i girkassa seg. Nuvolari lå da tett opptil Ascaris runderekord og P2en gikk umiddelbart i spinn, snudde seg i lufta og passerte over et piggtrådgjerde opp-ned før den krasjlandet. I tillegg til å være oppskrubbet over det hele ødela Nuvolari både ryggen og bena såpass alvorlig at hele korsryggen hans ble gipset. Sykehuslegen på Monza-hospitalet beordret ham til å holde sykesenga i en måned.

Men Nuvolari var slu: Han sørget for å bli gipset og bandasjert i en bestemt kroppstilling under påskudd av at denne stillingen var minst smertefull. Sannheten var at vinkelen gjorde det mulig for ham å sitte på en motorsykkel!

Bare seks dager etter ulykken dukket Nuvolari opp på Monza for å trene med en Bianchi 350-kubikker med tanke på å stille mot Englands ledende verdensstjerner i Italias Grand Prix for motorsykler dagen etter. Han hadde overtalt privatlegen sin til å skaffe et stivt lærkorsett som kunne holde ryggen på plass mens han kjørte, selv om legen kalte ham ”en gal hest”, truet ham med opphold på psykiatrisk asyl og fraskrev seg ethvert ansvar. Også de fleste tilskuerne stirret hoderystende på den halvveis mumifiserte skrotten og ga uttrykk for hva de tenkte om motorsyklistens sinntilstand.

På løpsdagen hjalp likevel Bianchi-mekanikerne Nuvolari opp av senga, fjernet noen støttebandasjer, og fikk på ham lærkorsettet før de trakk en rød genser utenpå det hele. Jobben tok en time. Så kjørte de ham i bil til banen, løftet ham på sykkelen og surret ham fast med tau. Det eneste Nuvolari greide å håndtere var hendlene på styret, så innpakket var han. Ved starten måtte mekanikerne løpe ved siden av sykkelen til farten ble stor nok til at føreren kunne overta balanseringen selv.

Løpet var 300 kilometer langt og en skikkelig utholdenhetsprøve selv for friske og opplagte roadracing-utøvere. I tillegg foregikk øvelsen i øsende regn. Nuvolari tok det relativt forsiktig i de innledende rundene, men plukket plasseringer en etter en og da favoritten Handley måtte fylle bensin på sin Rex Acme var den mumifiserte mantovaneren i ledelsen. Først etter 28 runder var briten tilbake i teten, men Nuvolari forsøkte hele tiden å svare og alle Handleys desperate forsøk på å riste ”pasienten” av seg var forgjeves. Ved inngangen til siste runde passerte Nuvolari briten midt foran hovedtribunen der ikke et sete var besatt – samtlige sto på tærne og skrek tilnærmet hysterisk! Og neste gang Nuvolari dukket opp var han alene; Handley hadde skåret motoren i den avsluttende kampens hete, og Nuvolari vant med en snittfart på over 130 km/t, som var et bedre resultat enn vinnertiden i 500 ccm-klassen samme dag!

Etter målpasseringen sto mekanikerne klare til å ta imot Dagens Helt med armene slik at han også kunne stoppe uten å velte. Det gikk bra, men idet Nuvolari ble løftet av sykkelen besvimte han.

Noen år senere fortalte han hvordan han opplevde de siste rundene: --Det var sekvenser der jeg ikke greide å se banen lenger. Jeg begynte å hallusinere og var redd for å svime av, så jeg vurderte et øyeblikk å gi opp. Men jeg turte ikke. Jeg var mindre redd for å styrte fra sykkelen og brekke nakken enn å miste balansen i langsom fart etter å ha slått av motoren – da kunne jeg jo risikere å bli liggende på banen uten å kunne røre meg, innsurret som jeg var, midt foran resten av feltet. Det tryggeste var altså å fortsette!

Tøffe mc-sesonger
Galmannsstempelet var ikke langt unna Nuvolari etter Monza-seieren, og det virket stadig mer kurant å bruke det på ham ettersom ulykkene fortsatte. Det trengte ikke alltid å være så alvorlig for å bli en stor sak: I 1926 brakk han en finger ved en treningsvelt og fortsatte bekymringsløst å trene med fingeren bandasjert, helt til en funksjonær innkalte ham til medisinsk undersøkelse dagen før løpet. Konklusjonen ble startnekt. Nuvolari dukket likevel opp – han hadde fjernet bandasjen i håp om at ingen skulle huske skaden. Noen gjorde det likevel, så han ble snytt for racet.

Andre ganger var folks skepsis mer forståelig: På Solitude Ring ved Stuttgart dro han av banen i tett tåke og skadet seg stygt. Dagen etter følte han seg bedre og dro hjem til Italia, men da han krysset grensen møtte han en representant fra Bianchi som var på vei til Stuttgart for å finne ut hva som hadde skjedd: Den italienske konsul i Stuttgart hadde sendt et svært bekymret telegram om ulykken til Roma, og en tysk journalist hadde skrevet i en kveldsavis at Nuvolari hadde omkommet i ulykken. Føreren var ikke sen med å gi følgende bitende kommentar til italiensk sportspresse:

-- Hvis noen annonserer min død i fremtiden, så vennligst vent i tre dager før dere feller tårer. Alt er mulig!

Etter en annen ulykke i et svensk mc-løp samme år skrev pressen at Nuvolaris karriere sannsynligvis var over. Tre dager senere dukket han opp på Bianchi-fabrikken i Italia for å erklære at han igjen var klar til innsats. Bandasjene hans var fortsatt klebrige. Og enda gjennomgikk Nuvolari nok en alvorlig ulykke før sesongen var over. Likevel ble han italiensk mester for annet år på rad – han vant alle de andre løpene av betydning i 1926.

Tilbake til bil
I 1927 innførte italienerne det kanskje mest storslagne sportsbilrace i historien: Mille Miglia. Dette var et race på de åpne landeveiene fra Brescia via Adriaterhavskysten og tvers over innlandet til Roma, deretter nordover igjen langs Middelhavskysten og gjennom innlandet tilbake til Brescia. Nuvolari greide ikke å motstå fristelsen og fikk rekvirert en 2,7 liters Bianchi 20 Sport, riktignok en bil han hadde gode løpserfaringer med, men som ikke var særlig moderne lenger. Nuvolari satte av sted, oppnådde en imponerende 10. plass totalt, og igjen var tenningen på bilsport der: Dette kunne han ikke leve uten!

Men han skjønte også at å satse halvveis på bilsport ville være fånyttes, samtidig som konkurransedyktige biler var dyre. Han bestemte seg likevel for å ta sjansen (hva ellers?), solgte en del av jordene han hadde arverett til, og kjøpte fire Bugattier fra Type 35 C og nedover, samtlige tilpasset forskjellige klasser. Sammen med to kamerater, føreren Cesare Pastore og mekanikeren Decimo Compagnoni, ville han bygge opp et selvstendig team, Scuderia Nuvolari.

Men de trengte en fører til, helst en økonomisk sterk sådan. De fant ham. Mannen var sønn av en rik bomullsgrossist fra Milano, 12 år yngre enn Nuvolari, og hadde i to år vært toer bak ham i det italienske mesterskapet for motorsykler. Han het Achille Varzi.

To personligheter
Man kan vanskelig forestille seg to mer forskjellige typer enn Tazio Nuvolari og Achille Varzi. I motsetning til Nuvolari var Varzi reservert og tilsynelatende iskald, med uttrykksløst pokeransikt - bortsett fra et blikk så skarpt som to laserstråler. Slik kjørte han også; taktisk, beregnende, mykt og effektivt og med en kirurgs presisjon ved kutting av svinger. Varzis eneste svakhet i bilrace var at han gjerne kjederøykte bak rattet(!).

I motsetning til Nuvolaris krøllete kjøreantrekk med oppbrettede armer stilte Varzi alltid i nyblekede overalls med knivskarp press, og den snorrette midtskillen i håret hans ble holdt i sjakk med kostbar pomade.

Varzi var en dandy. Men han var like sugen på å vinne løp som Nuvolari, han kunne være vel så dyktig, og med tiden skulle det vise seg at flere stallsjefer foretrakk ham fordi kjøringen hans var mer kalkulert og disiplinert enn Nuvolaris. Varzi hadde bare to alvorlige løpsulykker i hele sin karriere hvorav den første så sent som i 1935. Nuvolari viste for sin del gang på gang at han heller ville krasje enn å tape en plassering uten kamp. Og stallsjefer hadde også den gang økonomiske rammer å forholde seg til.

Problemfylt partnerskap
Varzis og Nuvolaris partnerskap utviklet seg til rivalisering fra dag 1, selv om det til å begynne med ikke var så synlig utenfra. Laget jobbet for å holde bilene i trim og for å gi ”gamlekara” som Campari og Materassi en real fight. Det varte ikke lenge før Nuvolari vant Romas Grand Prix, som riktignok ikke var et ”ekte” GP men like fullt hans første seier i et internasjonalt billøp. Nuvolari vant også Garda-racet i 1927, men der stoppet det. Varzi havnet i bakevja men regnet for sin del med at 1928 ville bli en bedre sesong.

Det ble den også – for Nuvolari. I mars vant han Tripoli Grand Prix med Varzi på tredjeplass. Nuvolari, som også var i topp humør fordi han hadde fått sin annen sønn Alberto ni dager før, proklamerte på vinnerbanketten at dette var en lagseier. Dette kjøpte ikke Varzi. Og enda mer snytt følte Varzi seg da Nuvolari også vant Pozzo-racet foran storkjøreren Pietro Bordino før måneden var omme. Da Nuvolaris seiersrekke fortsatte i april (i Alessandria der Varzi ble toer og Bordino omkom under treningen) og i mai (Messina), hadde Varzi fått nok og forlot teamet.

Bom hos Bugatti
Nuvolari hadde nå fått flere kjepper i hjulet. Etter Bordinos dødsulykke hadde Bugattis løpssjef Bartolomeo Costantini bedt ham om å ikke starte i Alessandria-racet fordi Bugatti så an en plass på laget til ham, og ikke ville at han skulle skade seg i mellomtiden. Som nevnt startet Nuvolari i sin private Bugatti likevel, men selv om han vant var ikke dette nok til å mildne Ettore Bugatti: Noen plass på fabrikklaget ble ikke aktuelt etter slik ulydighet!

Fra og med 1928 gjaldt ”den frie formel” i internasjonale Grand Prix-løp. Det betydde at enhver sportsvogn som lykter og skjermer kunne demonteres fra, var kvalifiserte for slike løp. Bugatti type 35, som kunne kjøpes over disk, dominerte nå storløpene totalt, kun slått av Bugattis eget fabrikklag. De fleste andre merker hadde trukket seg ut fra Grand Prix-løp. Bugattis stengte dør ble derfor et tøft slag for Nuvolari. Dette desto mer fordi Nuvolaris økonomi begynte å bli anstrengt etter Varzis sorti, så mantovaneren så heller ikke av denne grunn med blide øyne på Varzis ”desertering” fra teamet.

Nuvolari prøvde å vise hva han var god for i Mille Miglia men oppnådde bare en 13. plass totalt, og i årets Targa Florio var Bugattien hans så sliten at den måtte utgå uten de store oppvisningene.

Katastrofe på Monza
Sommeren gikk med til mye mekking, men det betalte seg. Nuvolari ble toer både i det tøffe og tradisjonsrike Cremona-racet og i Montenero, og i september stilte han for første gang i et fullblods Grand Prix-løp, det italienske på Monza. Det gjorde også Varzi, som hadde overtalt Campari til å selge seg sin gamle P2-racer som Varzi hottet opp etter alle kunstens regler. Målet var å ”gjøre noe” med Bugattiene ved hjelp av en italiensk bil.

Men det viste seg at ingen av dem kunne hamle opp mot Bugattis fabrikklag. William Grover-Williams tok starten, ledelsen og en ny runderekord før Type 35-motoren hans brøt sammen. Ledelsen ble overtatt av stallkameraten Louis Chiron og han var tett fulgt av Varzi og Nuvolari da katastrofen inntraff: Veteranen Emilio Materassi fikk sannsynligvis et hjerteattakk nettopp idet han holdt toppfart foran start- og målområdet; i hvert fall kolliderte Talboten hans med en langsommere bil og satte kurs for tribunen, traff den med fryktelig kraft og ble kastet i saltomortaler diagonalt over banen før den havnet i den dype grøfta forbi pitlane. Øvelsen kostet Materassi og 28 tilskuere livet. Det var den verste ulykke i bilsportens historie til da, og den verste på Monza til dags dato.

Chiron raste videre mot seieren. Varzi, som hadde hatt et nært vennskap til Materassi, orket ikke å fortsette og overlot rattet til Campari som greide å ivareta Varzis andreplass. Nuvolari bet tennene sammen i en innbitt fight mot en annen Bugatti og sikret seg tredje. For både Nuvolari og Varzi hadde det vært en bitter GP-debut.

Tøffe tak
I 1929 ble Varzi tatt inn i varmen hos Alfa Romeo, som skaffet ham en 6C 1750 til årets Mille Miglia. Med den tok han tredjeplass i racet. Nuvolari, som rattet en 2,2 liters O.M. 665 Speciale, måtte nøye seg med tolvte og holdt seg helt unna Targa Florio for å kjøre mc-løp for Bianchi i stedet. Han vant to slike løp før han vendte tilbake til Bugattien, som han tok tredjeplass med i Tripoli Grand Prix.

For å få orden på økonomien solgte Nuvolari nå sin siste Bugatti og begynte som forhandler for Bianchi, SCAT, Alfa Romeo og Lancia. I juni kjørte han for første gang en Alfa Romeo 6C 1750 SS ved Leghorn, og tok med samme bil en 9.plass i Mugello-racet, men søndagen før det neste stevnet i Montenero falt han for fristelsen til å dra tilbake til Leghorn for å kjøre et nytt mc-løp. Det endte med knall og fall og brist i to ribbein.

På eget ansvar
Legene ved den ortopediske klinikken forlangte en erklæring om at Nuvolari selv påtok seg alt medisinsk ansvar dersom han insisterte på å delta i Montenero. Nuvolari hadde hørt lignende før og underskrev uten å nøle.

Da Nuvolari møtte en god venn ved starten sa han seg såre fornøyd med hvordan støttekorsettet ga kroppen hans en atletisk fasong: --Hadde de gjort det litt mer elastisk, skulle jeg gjerne ha brukt det ofte, flirte han. Han kjørte et praktfullt race for Alfa Romeo og ble toer bak Varzi. Sistnevnte vant for øvrig Alessandria-racet og Roma Grand Prix, tok andreplass i Cremona og tredje i Messina. Varzi ble dermed årets Italia-mester.

Men for Nuvolari ble 1929-sesongen slett, bortsett fra enda en andreplass, denne gang i Monza GP i den samme Talboten som Materassi hadde kjørt seg i hjel med på samme bane året før(!). Nuvolaris bitterhet mot Varzi tiltok.

Les fortsettelsen: Tazio Nuvolari (del 2)

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: