Tazio Nuvolari - "Bilsportens ikon" (del 5) - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Tazio Nuvolari - "Bilsportens ikon" (del 5)
Fra 1935 av hadde tyske fabrikklag nærmest monopol på seierspallene i de store Grand Prix-løpene. Tazio Nuvolaris seier i Tysklands GP samme år var et rent unntak. Men i nasjonale italienske løp var P3-Alfaen fortsatt en vinnerbil, og bare et par uker etter sin sensasjonelle GP-seier ledet Nuvolari Coppa Ciano fra start til mål. I tillegg vant han Nice Grand Prix og Modena-racet.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif
Tazio Nuvolari: Bilsportens ikon - del 1
Tazio Nuvolari: Bilsportens ikon - del 2
Tazio Nuvolari: Bilsportens ikon - del 3
Tazio Nuvolari: Bilsportens ikon - del 4

Nuvolari tok også starten i Coppa Acerbo, men etter 13 runder var Alfa-motorens ventiler ferdige som følge av italienerens forsøk på å henge med Auto Union-laget, herunder Varzi. I det sveitsiske GP ble Nuvolari atter frakjørt og endte som nummer fem.

 

En halv andrepremie? Nei takk!
Til Italias GP på Monza kom Nuvolari omsider med en helt ny Alfa Romeo, Tipo 8 C 35 med uavhengig fjæring rund baut. Akkurat som på Montlhéry var det rigget opp store sjikaner på Monza for å redusere de tyske bilenes fordel mht. krefter, og selve løpet ble innledningsvis en reprise på Montlhéry i form av tvekamp mellom Caracciola og Nuvolari. Førstnevntes rolle ble etter hvert overtatt av Auto Unions Hans Stuck. Nuvolari satte dagens beste rundetid, men tok deretter en piruett i en sjikane og mistet verdifull tid. Og selv om han gjenvant ledelsen før pitstopp, ble depotoppholdet hans på 77 sekunder, nok til at Stuck med sitt 45 sekunders pitstopp igjen tok ledelsen.

Etter 42 runder brant Nuvolari hull i et stempel og måtte bryte, så lagkameraten Dreyfus, som nå lå på andreplass, ble kalt inn for at Nuvolari skulle få fullført. Det gjorde han, men fortsatt på andreplass. Bilen gikk da på 7 sylindere.

--Tazio var en utrolig generøs fyr, og holdningen hans etter dette løpet var typisk, fortalte Dreyfus senere. –Som alltid hadde han kjørt som en demon for å vinne, for som kjent var det å vinne alt han brydde seg om. Men fordi han ikke hadde greid å plassere bilen bedre enn jeg selv hadde gjort, ville han ikke ha betaling for innsatsen selv om han hadde krav på halvparten av andrepremien. Han sa at fordi den konkurrerende lederbilens bremser begynte å svikte på slutten, kunne jeg ha vunnet dersom jeg ikke hadde blitt kommandert til å stoppe for å la ham overta. Det var nytteløst å argumentere mot ham, han nektet plent å ta i mot så mye som en lire, og tross alt besto jo selv andrepremien av en god del slike.

I Spanias GP ved San Sebastian brakk Nuvolaris Alfa fjærene og utgikk etter 8 runder, men i Tsjekkoslovakias GP på Masarykring ved Brno tok Nuvolari en hederlig andreplass. Alt i alt hadde 1935 vært en bra sesong for ham; i det gjeninnførte Europamesterskapet ble Nuvolari fjerdemann bak Caracciola, Fagioli og Stuck, som alle kjørte tyske biler. Dessuten ble han igjen italiensk mester.

 

Såpeglatt i Monaco
1936-sesongen åpnet med GP de Pau 1. mars, men i siste øyeblikk ga Mussolini personlig ordre om at Scuderia Ferrari skulle stanses ved grensen til Frankrike – Il Duce hadde fått for seg at ikke noe italiensk team skulle kjøre på fransk jord innen møtet i Nasjonenes Råd 10. mars. Og da Monaco Grand Prix fant sted 13.april var Nuvolaris eldste sønn Giorgio blitt alvorlig syk. Faren greide likevel å konsentrere seg nok under treningen til å ta nest beste startspor.

Starten fant sted i et formidabelt regnskyll, og først ut av sprayen fra de spinnende drivhjulene var Caracciola og Nuvolari. Men allerede i første runde ble mange av bilene bak dem satt ut av spillet i en formidabel møljekollisjon i havnesjikanen grunnet oljesøl. Resultatet ble at hele gatenettet ble livsfarlig sleipt, og siden det var søkkvått overalt var det umulig å si hvor oljen hadde blandet seg med regnvannet.

I den tiende runden vristet Nuvolari ledelsen fra Caracciola ved inngangen til tunnelen, deretter økte han ledelsen med et sekund pr. runde. Men snart merket han at bremsene ble svakere. Nuvolari måtte ta det mer forsiktig, og med 73 runder igjen til mål kunne han ikke hindre konkurrentene i å ta ham igjen. I den 27. var Caracciola atter i ledelsen. Da Nuvolari endte løpet på en fjerdeplass var været like forferdelig, og bremsene hans hadde forlengst tatt slutt.

Under treningen til Tripoli GP eksploderte et dekk på Nuvolaris bil. Et krasj var uunngåelig. Nuvolari ble kastet ut og brakk flere ribbein. Han ble innlagt på sykehus med ordre fra legene om å ta det med ro i tre uker. I kjent stil stakk han likevel av dagen etter, tok en taxi til banen, og solid bandasjert haltet han fram til reservebilen og lot mekanikerne hjelpe seg oppi den.

Så fort starten gikk prøvde Nuvolari å kjempe seg fram i tet, men etter de innledende rundene måtte han gi opp dette. Halvveis i det 500 km lange løpet begynte han å bli hemmet av smertene, og lufttemperaturen på drøye 40 Celsius gjorde ikke tilstanden hans bedre. Likevel endte han på 7. plass i løpet - og da mekanikerne løftet ham ut av bilen ble Nuvolari møtt med enda sterkere ovasjoner fra publikum enn hva som hadde blitt vinneren Varzi til del. Etterpå bevilget Nuvolari seg velfortjent de tre ukene med rekonvalesens som legene hadde foreskrevet.

 

Med 12 sylindre under panseret
Nuvolari var innstilt på et comeback da han etter månedens utløp kom til Penya Rhin GP ved Barcelona, som ble debutarena for Alfa Romeos nye Grand Prix-racer 12 C. Den hadde en 4,1-liters V12-motor med to kompressorer, 370 hk og toppfart på 290 km/t.

Nuvolari ledet fra start til mål, til tross for at han kom rett fra sykesenga, og til tross for at begge de tyske lagene deltok satte Nuvolari ny runderekord også.

Neste utfordring var Eifelrennen på Nürburgring som lokket 300.000 tilskuere til tross for lett regn og tett tåke. Igjen stormet Nuvolari av sted, men denne gangen lot ikke Caracciola seg riste av og han passerte Nuvolari i Karrussel. Nuvolari slo imidlertid tilbake og gjenvant ledelsen etter to runder. Men Caracciola ville heller ikke gi seg. Han hang seg på Alfaen helt til Mercedes-motoren ble sprengt, og da det var gjort begynte i stedet Bernd Rosemeyer å vise interesse for førsteplassen. Rosemeyer vant løpet foran Nuvolari takket være sitt usedvanlige klarsyn i tåke, og fikk fra den dagen tilnavnet ”tåkemesteren”. Mindre hyggelig var det at Himmler som en del av premien utnevnte Rosemeyer til SS-Obersturmführer.

 

Fortsatt i første rekke
Dette året ble det første Ungarns Grand Prix holdt i Nepliget-parken i Budapest, der Nuvolari som vanlig var kjappest i avtrekket da startflagget falt. Tyskerne var imidlertid over ham med en gang og tvang ham fort ned på femte. Men ikke uten kamp, og da Nuvolari i denne kampen passerte von Brauchitsch med en runde gikk sistnevntes Mercedes i spinn og endte i en telefonstolpe. I de avsluttende rundene følte lederen Rosemeyer seg dårlig og slakket av, akkurat nok til at Nuvolari etter lang og seig innsats kunne smette forbi og sikre seg enda en storslått Grand Prix-seier fra den tyske overmakten.

I Milano GP som fant sted i byens Parco Sempione vant Nuvolari igjen, denne gang etter å ha knivet mot Varzis Auto Union gjennom mesteparten av løpet. Varzi hadde insistert på å starte for å motbevise overfor teamsjefen at ”det ikke var noe i veien med ham” – mens han i virkeligheten hadde begynt å misbruke morfin i smug.

Tysklands GP på Nürburgring hadde i 1936 et rekordoppmøte på 350.000 tilskuere som ville se Caracciola, Rosemeyer og Nuvolari slåss. Denne gangen var fem tyske biler raskest i starten, men Nuvolari slo tilbake og lå på andreplass da han etter 8 runder måtte fylle bensin og skifte dekk. Det kostet ham ytterligere to plasser, og først etter halvkjørt løp hadde han jobbet seg tilbake til andreplassen bak Rosemeyer. Men så begynte pluggene å tukle til det hele, og da Alfaen to runder senere moste differensialinnmaten rett før Karussel var løpet over for Nuvolari. Han fikk sitte overskrevs på tanken til Sommers Alfa 8C inn til mål.

Årets Coppa Ciano ble holdt på en ny bane ved Livorno. Tre Auto Unioner tok ledelsen, og til publikums enorme skuffelse gikk differensialen i Nuvolaris 12C i stykker bare sekunder etter start. Føreren kom seg ut og spurtet tilbake til piten, der han truet med å bryte med Alfa Romeo på flekken dersom de ikke skaffet ham en annen bil umiddelbart. Så Pintacudas 8C ble kalt inn, Nuvolari overtok, og mens publikum hoppet og jublet av begeistring kvitterte mantovaneren med et av sine mest uforglemmelige race, der han plukket den ene konkurrenten etter den andre, og da bremsene på den ledende Varzis Auto Union begynte å svikte fikk Nuvolari lagt også ham bak seg. Igjen hadde”Den flyvende mantovaneren” greid det umulige.

Publikumsbrølet sto til himmels da Nuvolari foretok en kanonstart i årets Coppa Acerbo – alle hadde kommet for å se en reprise på Ciano-seieren. Men den ble de snytt for, for etter 10 runder røk en ventil i Alfa-motoren og Nuvolari måtte gi seg.

Også det sveitsiske GP på Bremgarten endte i brutt løp for Nuvolaris del - han kom forresten aldri i ordentlig posisjon heller. Det var ved denne anledningen Auto Unions teamsjef fikk foretatt en razzia på Varzis hotellrom og avslørt morfinmisbruket hans.

Italias GP på Monza ble en gledeligere affære; Nuvolari tok andreplass bak unge Rosemeyer. Noen uker senere vant han årets Modena-race etter en svak start fra pole position, og sikret seg igjen tittelen ”Årets Italia-mester”

Men nå var alt klart for det helt store eventyret: Det amerikanske Vanderbilt Cup!

 

En hyggelig tur over dammen
Vanderbilt Cup hadde i årene 1904-1910 vært det viktigste bilracet i USA, og ble i disse årene arrangert på Long Island ved New York. Nå i 1936 ville George Vanderbilt gjenopplive sin onkels pionerinnsats for bilsporten ved å holde et Vanderbilt Cup-race på byens Roosevelt Raceway – og med innslag av Europas beste biler og førere, tyskerne unntatt. Banen hadde grusdekke og utrolig snirklete svinger, og mot de europeiske GP-stjernene sto en rekke amerikanske dirt track-kjørere med spesialbiler som bare hadde to utvekslinger.

Så fort den luksuriøse 52.000-tonneren ”Rex” klappet til kai i New York, begynte festen. Der var det møtt opp en enorm folkemengde som ville se Alfa Romeo-gutta Brivio, Farina og i særdeleshet Nuvolari, Mesteren, med egne øyne. Sistnevnte ble mottatt som en helt, utallige fans kjempet seg fram i mengden i håp om å få utvekslet håndtrykk med ham. Alt oppstyret skapte førstesideoppslag i selv de største New York-avisene, som plutselig oppdaget hva som foregikk. 

Til tross for at Nuvolari ikke snakket engelsk gjorde han et fantastisk inntrykk på amerikansk presse, som omtalte ham som ”Mussolinis misjonære muskel”, ”Fartens Satan” og lignende. Italienske PR-talsmenn som fulgte ham bidro sterkt til å pushe Nuvolaris image, bl.a. forklarte de pressen at han alltid bar skilpaddeamuletten fordi ”den hjelper ham til å sette ned farten”. Han ble intervjuet og portrettert både i Time Magazine, New York Times og Herald Tribune.

Selv New Yorks gangstermiljø prøvde å trekke veksler på begivenheten ved å ”fikse” racet. De satte oddsene opp mot Nuvolari og fikk faktisk også overbragt ham trusler direkte. Italieneren lot seg imidlertid ikke affisere, han hadde jo fått høre litt av hvert tidligere i karrieren også.

Nuvolari hadde ikke kjørt på grus på årevis, men fant fort de gamle grepene, og selv om 12C-en bare gikk på 11 sylindere lå han først allerede i første sving. Deretter bare dro han fra både lagkameratene og de amerikanske grusbanespesialistene, som hver og en ville gi alt for å slå ”den beste racerkjøreren i verden”. Selv speakeren prøvde å piske opp motstanden ved å plutselig kunngjøre at det vanket 1000 dollars til den fører som greide å holde seg foran mantovaneren i et minutt! Men det nyttet ikke - Nuvolari ble ikke engang passert mens han fylte bensin og skiftet dekk, og vant racet med hele 9 minutter til gode på nestemann, Wimille i Bugatti.

Pokalen som ble overrakt italieneren var så diger at han kunne sitte oppi den, hvilket han også gjorde til fornøyelse for amerikanske fotografer. Han hadde tapt 6 kg under løpets gang, men også vunnet 23.600 US-dollars. Nuvolaris kommentar da han fikk høre beløpet var: ”Det er en god del lire, det”!

Under festbanketten på Hotel Ambassador ble han kalt tilbake til podiet tre ganger ”før seremonimesteren omsider holdt opp med å overrekke ham ting”, som en reporter kommenterte det. Han nektet likevel å holde tale, i følge translatøren var årsaken ”jeg liker å kjøre, men ikke å snakke”. Iført en lys rutet jakke med en gul krysantemum i knapphullet satt han tålmodig og hørte på endeløse taler han ikke forsto et ord av, det velkjente smilet kom først fram da Italias ambassadør ga et par replikker på hans eget språk. Hotellinngangen var stinn av autografjegere og reklameprodusenter som ville knytte navnet hans til såpemerker, tannpasta og mineralvann. Tazio Nuvolari hadde tatt USA med storm! Men han unte seg bare en helaften på El Morocco i den påfølgende uken med festligheter. Deretter ville han hjem til Italia så fort som mulig.

Så også 1936 ble et bra år for Nuvolari, til tross for tyskernes tekno-forsprang. Dette året ble han nummer tre sammenlagt i Europamesterskapet bak Rosemeyer og Stuck.

 

Et hardt år
Helt annerledes ble 1937. I april krasjet Nuvolari under trening til et race i Torino, der han slo seg bevisstløs og brakk noen ribbein. At han ikke startet i selve racet skyldtes i følge ryktene at han da fortsatt var for groggy….

Grand Prix-sesongen åpnet i Tripoli i mai, der stemningen var dyster i forbindelse med at luftskipskatastrofen med ”Hindenburg” inntraff dagen før treningen startet. Til tross for at Nuvolaris Alfa gikk på 11 sylindre tok han lagets suverent beste treningstid, 10 sekunder raskere enn nærmeste kollega. Men i selve racet var han ute av dansen etter bare 3 runder da heller ikke resten av motoren ville mer.

Alfa Romeo stilte ikke noe lag til årets Avusrennen. Nuvolari, som også var amatørfotograf, dro dit likevel for å ta bilder med Cromax-kameraet sitt.

Eifelrennen viste enda tydeligere at gapet mellom tyske og italienske biler hadde vokst ytterligere: Selv om Nuvolari forsøkte seg på noe som minnet om tjuvstart lå 7 tyske biler foran ham etter første runde. Bare tekniske havarier i denne gruppen hjalp italieneren til å fullføre såpass høyt som nummer 5. Og bare de to sylspisse hårnålskurvene i Milanos Sempione-park gjorde det mulig for Nuvolari å vinne det påfølgende Milano GP foran en Auto Union.

 

Brann
Da Nuvolari dro på et nytt USA-besøk for å kjøre Vanderbilt Cup hadde han nettopp mistet sin kjære far. Og på vei over Atlanteren med SS Normandie mottok han telegram om at hans eldste sønn Giorgio hadde gått bort, bare 18 år gammel (noen kilder sier årsaken var tyfus, andre at det skyldtes hjertefeil). Nuvolari var selvsagt knust, men valgte likevel å kjøre. Og han kjørte godt nok til å holde på en fjerdeplass - helt til bilen plutselig tok fyr!

Publikum så først en voldsom røykutvikling fra bakvogna. Deretter satte de i et skrik da flammene slo gjennom panserslissene og begynte å slikke bakover mot føreren. Nuvolari tro inn bremsen det han kunne, men skjønte straks at han ikke ville holde ut varmen lenge nok til å stoppe bilen. Kjeledressen hans var allerede antent, og bilen holdt fortsatt 120 km/t da han klatret opp på setet, over røyken og varmen, med tanke på å kaste seg av. I samme øyeblikk oppdaget han at bilen hadde kurs mot en tribune, og med en siste kraftanstrengelse fikk han dratt rattet over. I neste brøkdels sekund seilte Nuvolari som en dukke gjennom lufta mens bilen med skrikende dekk dundret mot en trebarriere, der den ble liggende og brenne opp.

Før de hylende ambulansene nådde fram var Nuvolari allerede på bena og ble møtt av tordnende ovasjoner fra tribunen. Nok en gang var han Dagens Helt!

Deretter fikk han overta Farinas bil, men etter inspirert kjøring fra Nuvolaris side begynte også denne motoren å vise utakter, så Nuvolari ga Farina bilen tilbake. Gjennom resten av løpet satt han gretten i depotet og spiste iskrem.

 

Tilbake i Europa
Tre uker senere samlet sirkuset seg på Nürburgring i anledning Tysklands GP. Det ble et vilt oppgjør mellom de tyske lagene, og ved at Nuvolari greide å holde en stø strategi oppi alt rabalderet greide han å fullføre på en høyst akseptabel fjerdeplass.

I stedet for å delta i årets Monaco GP valgte Nuvolari å teste ut den oppdaterte 12C-en til Alfa Romeo, som nå fikk 430 hk ut av 4,5 liter og hadde en toppfart på 310 km/t. Den skulle settes inn i Coppa Acerbo som en markering av at Alfa Romeo igjen satset på et eget fabrikklag, i stedet for å la Scuderia Ferrari drive det. Dessverre var bilen plaget av barnesykdommer og i selve løpet var Nuvolari omgående i trøbbel. Etter bare 6 runder lot han Farina få overta den ubrukelige bilen, samtidig som han på ingen måte gjorde noen hemmelighet av sin grenseløse skuffelse over det nye redskapet Alfa Romeo hadde skaffet mot de tyske lagene.

 

Prøverunde i Auto Union
Heller ikke i det sveitsiske GP stilte Alfa Romeo noe lag. Så da Nuvolari ble oppdaget gående rundt på Bremgarten-banen lurte folk på hva han skulle kjøre. ”Denne her”, geipet han og viste dem Cromax-kameraet. Likevel var det en sensasjon da han plutselig viste seg i Auto Union-overall under treningen – Ferdinand Porsche hadde personlig invitert ham til å kjøre for det tyske laget i akkurat dette løpet.

Nuvolari innrømmet straks at den 16-sylindrede midtmotorbilen med 520 hk ut av 6 liters motorvolum var alt annet enn enkel å håndtere – de fleste andre som hadde kjørt den trengte et år på å innarbeide seg en kjøreteknikk som gjorde dem konkurransedyktige med slikt redskap. Så da Nuvolari feilaktig ble plassert i fjerde startspor var Mercedes-sjefen Neubauer raskt på pletten for å fortelle at den kvalik-tiden tilhørte Rosemeyer og at Nuvolari pent fikk starte fra spor 7!

Da starten gikk i lett regn ble det snart tydelig for enhver at Nuvolari fant oppførselen til det merkelige kjøretøyet uvant på de våte brusteinene. Han kjempet for å holde bilen på veien og å holde åttende posisjon, hvilket han greide helt til Rosemeyer, som hadde krasjet tidlig i løpet, avløste ham etter 8 runder. Da Fagioli stoppet i pit etter 22 runder var føreren imidlertid i så dårlig form at Nuvolari fikk overta bilen hans, og selv om det ikke ble noen stor prestasjon fra sistnevntes side fikk han da trenet i felten på denne måten. Med denne bilen endte han på 7. plass, mens Rosemeyer endte på 5. plass.

 

Anstrengt hos Alfa
I 1937 ble Italias GP flyttet fra Monza til Livorno, formodentlig fordi arrangørene regnet med at Nuvolari ville ha jevnere vilkår med tyskerne på denne langsommere banen. Nuvolari kom i en fjorårs 12C tilhørende Scuderia Ferrari (han stolte fortsatt ikke på den oppdaterte bilen til Alfa Corse) og satte nest beste tid under treningen.

Da startflagget falt stormet fem tyske biler frem, men til publikums fryd greide Nuvolari å ta igjen den bakerste av dem, Varzis, før enden av startstrekningen. Men nok en gang viste Alfaen tretthetstegn på et tidlig stadium, og etter å ha droppet flere plasser ned overlot Nuvolari bilen til Farina. Bilen endte på 7. plass.

Alfa Romeoene kom så sent til Tsjekkoslovakias GP at Nuvolari knapt rakk å trene. Bilen lagde riktignok ingen store problemer i løpet, men Nuvolari kjørte den så offensivt at det ene bakdekket ble skrelt av som følge av Masarykbanens mange krevende kurver. Publikum hoppet ekstatisk opp og ned mens de heiet Nuvolari fram, der han kjørte rundt på tre dekk og en ringlende felg. Men uten trening og med handikappet bil greide selv ikke Nuvolari å bli bedre enn nummer fem.

Dette var 1937-sesongens siste Grand Prix-løp unntatt det engelske, der Alfa Romeo ikke deltok og heller ikke Nuvolari. Han var lite fornøyd med sesongen, der han bare endte som nummer 8 i Europamesterskapet. Italienske sportsjournalister kommenterte at den lille giganten nå temmelig sikkert var ferdig i førstedivisjon – han var jo nå blitt 45 og burde uansett begynne å tenke på å gi seg...

 

Vennskapet til Rosemeyer
Men Nuvolari håpet fortsatt på en fremtid hos Auto Union. Som følge av sitt stoffmisbruk fikk nemlig ikke Varzi fornyet kontrakten med teamet for 1938. Den eneste andre italieneren på deres nivå, Fagioli, hadde vært altfor uregjerlig hos Mercedes-Benz og viste seg etter en kort prøveperiode å ikke passe inn hos Auto Union heller. Nuvolari var altså den siste store italienske føreren som kunne være aktuell. Og Auto Union ville svært gjerne ha en fører fra Tysklands aksepartner Italia.

Bare én mann sto i veien for at Nuvolari skulle få en kontrakt med Auto Union: Benito Mussolini, som på død og liv ville ha Nuvolari som gallionsfigur for Alfa Romeo, den italienske bilindustris stolthet. Men Nuvolari viste tegn til å sprelle i garnet; bl.a. feiret familien hans julen med en skiferie sammen med Auto Unions unge førstefører Bernd Rosemeyer og hans kone, den berømte kvinnelige flyveren Elly Beinhorn (Nuvolari var glad i både skiturer, sykling og båtliv). Ved samme anledning døpte Rosemeyer-paret sin førstefødte Bernd jr., og Nuvolari var barnets gudfar.

Til tross for aldersforskjellen hadde disse to førerne en fantastisk kjemi: Begge var muntre og utadvendte, men underfundige humorister, begge tok vanvittige sjanser på banen og begge hadde en fortid på motorsykler. Nuvolari så nesten på Rosemeyer som en erstatning for sønnen han nettopp hadde mistet.

Men bare en måned senere, 28.januar 1938, omkom Bernd Rosemeyer ved et rekordforsøk på autobahn mellom Frankfurt og Darmstadt.

 

Ny GP-formel
Formelen for Grand Prix-biler ble kraftig innskjerpet fra 1938 av. Rammen lød nå på maksimalt 3 liters motorvolum med kompressor eller 4,5 liter uten, videre en minimum vognvekt på 850 kg og minimum karosseribredde 85 cm.

Alfa Romeo møtte denne formelen med sin Tipo 308, som ved hjelp av to kompressorer ytet 295 hk, nok til å gi bilen en toppfart på anselige 260 km/t. Planen var at den skulle debutere i Pau Grand Prix 10. april. Nuvolari var i storform under treningen, men bilens chassis var for mykt, så mykt at bensintanken sprakk. Plutselig var Alfaen omdannet til en ildkule, og Nuvolari hadde griseflaks som både greide å stoppe og fordi det fantes folk i nærheten som fikk dratt ham klar av bålet. Han havnet på sykehus uten altfor stygge forbrenninger på beina, men for første gang hadde han fått erfare hva virkelig redsel var:

--Brann, sa han, - er det ingen ting man kan stille opp mot. Jeg erfarte det først i New York og nå i Pau. Nå er det nok, jeg vurderer å legge opp, og i hvert fall sverger jeg på at jeg aldri vil kjøre for Alfa Romeo igjen!

Det løftet holdt han. Men når det gjaldt å legge opp helt var det et men: Amerikanerne hadde invitert ham til å prøve biler under treningen til Indianapolis 500, han hadde allerede takket ja og lovet kona at hun skulle få bli med til USA og kombinere turen med ferie. Så Nuvolari dro over havet, tok noen uinspirerte runder på Indy iført hvit skjorte, slips og lånt hjelm, reiste hjem igjen og fortsatte å tenke.

 

Endelig Auto Union-kontrakt
Tre måneder etter Pau-ulykken tilbød Auto Union omsider Nuvolari en kontrakt på å kjøre for dem resten av sesongen – som førstefører! Dette ble helt enkelt for fristende for den gamle krigeren; et slikt tilbud kunne han bare ikke motstå!

Auto Union-førerne hadde et ritual der hver av dem hvert år måtte spandere en helaften på sine teamkolleger når kontrakten deres var sikret. Bare det aller beste og dyreste var godt nok, og for hver 500. tyske mark som festen kostet aftenens vert, stakk kelneren en rød nellik i vedkommendes knapphull. Nuvolari tok de andre Auto Union-førerne til Gianninis restaurant i Milano, og måltidet var nettopp avsluttet da Alfred Neubauer plutselig svingte inn døra:

--Bordet var fullt av tallerkener, flasker og glass, fortalte Neubauer. –Og den eneste som fortsatt var noenlunde ved bevissthet var Nuvolari. Han smilte lykksalig som et barn på julaften, og i knapphullet hans satt det tre røde nelliker!

 

Lovende takter
Nuvolari fikk en drøy uke på seg til å bli kjent med Auto Unions D-Type, hvis midtmotor hadde 12 sylindre, 420 hk og en toppfart på 280 km/t. Nuvolari takket for tilliten ved å sette den raskeste treningstiden av lagets fire førere foran Tysklands GP, men samtlige fire Mercedes-førere var enda raskere.

Applausen tordnet fra tribunene da Nuvolaris bil ble stilt opp i femte startposisjon – tysk bilsportpublikum hadde ikke glemt miraklet han utførte tre år tidligere, og denne gang var det møtt fram nærmere 400.000 av dem! Nuvolari var da også nest raskest i starten, men en oljelekkasje forfra griset ned den lille frontruta hans slik at han måtte tørke glasset med den ene hånden og styre med den andre.

Ved Karussel hadde han falt ned til fjerdeplass, og ved Brunnchen skapte han sin egen karusell ved hjelp av Auto Unionens interessante kjøreegenskaper: Midtmotorbilen forsvant baklengs inn i skogen så det knaset stygt i krattet.

Nuvolari kom uskadd fra øvelsen, så han satte i gang igjen som sistemann i feltet. Da merket han at fjæringen var ødelagt. Han humpet seg til depotet på et vis, og ble stående der til han fikk sjansen til å overta en annen bil.

Sjansen kom ved bensinfyllingen ved halvkjørt løp, der Nuvolari fikk bilen til Müller som lå på sjette plass. Under rungende jubel fra publikum satte Nuvolari i gang påny. Men både Mercedesene og Auto Union-veteranen Stuck ble for sterke denne gang, og han endte på fjerdeplass.

 

Kampen for et comeback
Neste utfordring var Coppa Acerbo ved Pescara, der det var satt opp sjikaner av halmballer for å sinke de tyske bilene, men til tilskuernes fryd greide Nuvolari likevel å sikre seg pole position! Mercedesene tok igjen ledelsen fra start og Nuvolari klengte seg på dem, men allerede i første runde gikk differensialen hans i stykker.

Så sto det sveitsiske GP for tur. Nuvolaris treningstid var ikke særlig god og han så ut til å vantrives i bilen. Da starten gikk i øsende regn ble han dessuten blokkert ved at bilen foran ham sto og spant uten å få feste. Gjennom mesteparten av løpet lunket mantovaneren rundt midt i feltet mens pluggene oljet seg til, hvilket betydde hyppige depotbesøk. På pur trass fullførte han på niendeplass av 14 fullførende.

Heller ikke før Italias GP på Monza var Nuvolaris treningstid blant de beste. Men denne gangen ble han ikke hindret i starten, og selv om Mercedesene dro fra ham da flagget falt begynte han snart å spise seg systematisk innpå dem, en etter en. Og som svar på dette presset alle Mercedes-førerne motorene sine for hardt! I den åttende runden tok Nuvolari ledelsen, og han ga den aldri fra seg igjen. Avguden fra Mantova var tilbake der han hørte hjemme; øverst på seierspallen. De italienske tilskuerne gikk fullstendig amok. Det gjorde Neubauer også, overfor førerne sine. Sjelden hadde noen sett en slik utblåsning fra løpssjefen til Mercedes-Benz.

 

Oljemesteren
Sesongens siste Grand Prix var det engelske, som fant sted i Donington Park ved Nottingham hele tre uker etter skjemaet grunnet München-krisen. Nuvolari oppnådde nest beste treningstid til tross for at han kjørte i hjel en råhjort under treningen. I sammenstøtet pådro han seg brist i flere ribbein, men nå var han så lei av formanende leger og sykehus at han helt enkelt bandasjerte seg selv! Hjortehodet sendte han for øvrig til utstopping for å ha på stueveggen hjemme.

Nuvolari skjøt fram da startsignalet gikk, tok føringen og begynte å distansere seg fra resten av feltet med et sekund pr. runde. I den 26. runden ledet han med et halvt minutt på neste bil, men pluggene var igjen blitt våte og det kostet ham 53 sekunder i pit å få skiftet dem.

Vel ute på banen igjen lå han på fjerde plass, og han begynte straks å kaste midtmotorbilen gjennom svingene for å innhente de foran. Han halte stadig innpå dem da motorblokka i den bakerste bilen i feltet revnet. Banen ble umiddelbart oversprøytet med olje i sin fulle bredde, og den som nådde sølet først var Nuvolari – før funksjonærene rakk å vifte med signalflaggene.

Nuvolari kom over den uoversiktlige kulen foran sølet i 200 km/t med sin meget overstyrte bil og V12-eren ulende på et avsindig turtall. 46-åringen oppfattet situasjonen intuitivt og ufattelig raskt – hvilket kan dokumenteres på film. Han rørte ikke bremsene, lot ikke gasspedalen vandre så mye som en my, og sjonglerte intenst med rattet, vel å merke innenfor dødgangen, for å holde bilen i perfekt balanse. Bilen gled mot høyre, barberte gresskanten, gled så mot venstre, og så var den igjennom. Først etter noen hundre meter var dekkene så frie for olje at Nuvolari kunne gi forsiktig gass. De tre førerne som fulgte bak ham fikk alle se signalflagg, likevel havnet samtlige ut i geografien!

Forvirringen og forsiktigheten som oljen forårsaket blant de andre førerne førte til at resten av løpet ble et rent Nuvolari-show. Ved sitt neste pitstopp ble tankingen og de fire dekkbyttene hans unnagjort på bare 35 sekunder – det var andre tider enn hos Alfa Romeo, for å si det slik.

Nå lå han som treer og kjørte like inspirert som i yngre dager, og britene jublet hemningsløst hver gang Nuvolari hev bilen sidelengs gjennom svingene og lot alle fire hjul ta av i lufta over nesten hver eneste kneik. Runderekorden falt tre ganger på ti muligheter, og i runde 60 lå han på andreplass bak Langs Mercedes. Nå tok han også 3 sekunder innpå lederbilen i hver runde, fordi Lang hadde knust frontglasset og måtte senke farten på grunn av lufttrykket mot ansiktet. 7 runder senere lå Nuvolari i tet. Derfra til mål var han like suveren, og han tok målflagget under overdøvende bifall fra et publikum som for lengst var drevet til ekstase. Lang fullførte på andreplass, en runde etter, og kollapset totalt idet han steg ut av bilen.

Under festbanketten etter løpet insisterte selskapet på at Nuvolari skulle holde tale, og denne gangen slapp han ikke unna. Resultatet ble temmelig bramfritt:

--Jeg har tydeligvis vært for lite i England, for de få gangene jeg har kjørt her har jeg vunnet, åpnet han. Og fortsatte, idet han vendte seg mot Mercedes-Benz-lagets bord: --Dere får ha meg unnskyldt for det jeg gjorde i dag, men dere har vunnet altfor mye i år. Kanskje det blir bra igjen hvis dere bygger noen bedre biler!

Denne gangen tok Neubauer nederlaget bedre – han lo så han nesten falt av stolen. I det hele tatt rådet en fantastisk stemning, og følgende replikk ble overhørt fra Rudolf Uhlenhaut, sjefskonstruktøren til Mercedes-Benz, til den engelske føreren Dick Seaman: --Noen ganger opplever vi faktisk de beste festene når vi taper! Men mest feststemt av alle var Tazio Nuvolari….

Først 55 år senere ble det britiske Grand Prix igjen arrangert på Donington. Og det ble vunnet av en fører som på mange måter var sin tids Nuvolari: Ayrton Senna.

Les fortsettelsen: Tazio Nuvolari (del 6)

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: