Rudolf Caracciola - "Regnmesteren" (del 3) - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Rudolf Caracciola - "Regnmesteren" (del 3)
Først etter flere måneder på Bologna-klinikken kunne Caracciola flytte hjem til villaen sin i Arosa i Sveits. Fortsatt hadde han benet i gips, det hadde blitt 5 cm kortere enn det andre, og å gå på det var uhyre smertefullt.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif
Rudolf Caracciola – del 1
Rudolf Caracciola – del 2

Så det må ha vært med blandede følelser Rudi åpnet et brev fra Neubauer samme høst; inni det lå en invitasjon til å møte ham i anledning av at Mercedes-Benz igjen skulle satse på Grand Prix-racing! Hitler hadde holdt sitt løfte om å yte offentlig bistand for å få tysk bilindustri tilbake i bilsportens førstedivisjon.

Med og uten Charly
Møtet fant sted i Stuttgarts Hotel Graf Zeppelin i november, men fortsatt hadde Rudi så store problemer med å gå at Neubauer ikke ville gi ham en kontrakt før han beviste at han kunne holde ut et løp uten å bryte sammen (den munnrappe Charly fløy i anledningen rett i synet på Neubauer og spurte hvilken garanti han hadde for at ikke den nye bilen ville bryte sammen!). I de følgende ukene fikk Rudi fjernet gipsen og begynte å gå på krykker.

2.februar 1934 inntraff tragedie nummer to i Caracciolas liv. For første gang siden ulykken lot Charly ham være alene fordi hun ville på skitur med noen venner. Hun kom aldri tilbake. Et snøskred tok henne, og da hun ble gravet fram var det for sent.

Mentalt styrtet nå Rudolf Caracciola rett til bunns. Han låste seg inn i villaen i Arosa, mottok ikke besøk av noen og besvarte hverken telefoner eller brev. Til slutt ringte legen hans til Chiron og Baby Hoffman som var på vinterferie i Zurs, som også ligger i Sveits. Han fortalte dem at han for en tid tilbake hadde oppdaget en feil med Charlys hjerte og at hun da hadde bedt ham kontakte Baby Hoffman dersom det tilstøtte henne noe.

Tilbake til livet
Baby Hoffman dro til Arosa og flyttet inn i Caracciolas villa for å bringe ham opp av kjelleren. Chiron fulgte opp ved å invitere ham til å overvære årets Monaco GP som ble holdt annen påskedag. Mens bilene ble stilt opp på startområdet ble Caracciola kjørt rundt banen på æresrunde. Publikummet i Monaco, som gjennom sladrespaltene i europeiske ukeblader hadde blitt foret med Caracciolas tragedier i den minste detalj siden treningsulykken året før, reiste seg alle som en og ga tyskeren stående ovasjoner idet bilen han satt i passerte langsomt forbi dem. Hvordan den rungende hyllesten virket inn på Caracciolas sinnsstemning er det ikke vanskelig å forestille seg.

Den avgjørende prøven kom på Avus om morgenen 24.mai da Caracciola for første gang skulle forsøke seg i den nye GP-raceren, den formidable Mercedes-Benz W25 med kompressormatet 3,4-liters rekkeåtter på 354 hk og en toppfart på 280 km/t. Også kjøreegenskapene lå langt foran konkurrentenes biler, fordi gearkassa var bygget sammen med bakakselen, og fordi alle hjulene var individuelt avfjæret.

Den nye GP-formelen satte bilenes øvre vektgrense på 750 kg pluss dekk, væsker og fører, en minimum cockpitbredde på 85 cm (målt ved rattet), og fritt valg av drivstoff. Hensikten med den øvre vektgrensen var å hindre racerbiler i å bli for kraftige og raske, men Mercedes-Benz og Auto Union oppnådde stikk motsatt resultat ved stadig mer utstudert bruk av lettmetaller, og ved å utvikle motorer som etter den tids standard minnet mer om motorene i jagerfly enn i biler.

For Caracciola var en W25 neppe verdens mest velegnede rekreasjonskjøretøy, men fordelen med Avus var få svinger og lange rettstrekninger, noe som betydde relativt begrenset pedalvirksomhet. Rudi kjørte på gode tider, men det kostet ham store smerter og det må ha vært en befrielse for ham å få høre at laget likevel ikke skulle delta i løpet fordi det var oppdaget en feil på bensintilførselen. Feilen måtte rettes før Mercedes-Benz våget seg ut på et comeback-forsøk.

”Sølvpilen” blir skapt
Til Eifelrennen sto bilene omsider ferdige. Scuderia Ferrari la imidlertid inn protest fordi mekanikerne tappet bremsevæsken av Mercedesene før vektkontrollen. Ved å finlese reglementet kom det klart fram at vektgrensen på 750 kg inkluderte slik væske, og Mercedes-gutta måtte fylle den på igjen. Vektnåla stoppet på 751 kg – en kg for mye. Og bilene hadde ikke så mye som en del å avse, dessuten var delene maksimalt lettet fra før.

Løsningen ble å slipe den hvite lakken av bilene i løpet av natten, og morgenen etter framsto de i naken, nypolert aluminium. Den overflødige kiloen var vekk. Auto Union gjorde det samme, og fra den dagen ble sølv Tysklands konkurransefarge i stedet for hvit. Mercedes-Benz’ biler fikk fra nå av oppnavnet ”sølvpilene” og Auto Unions ”sølvfiskene”. Også i dagens Formel 1 ser man spor av dette, for McLarens biler fikk delvis sølvfargede karosserier fra de begynte å satse på motorer fra Mercedes-Benz.

Nürburgring stilte mye større krav til førernes aktiviteter enn Avus – de to banene var i så måte rake motpoler og Caracciola var fortsatt ikke klar for en slik påkjenning. Han valgte å avstå fra Eifelrennen 1934, som von Brauchitsch vant.

Nederlag på Montlhéry
De nye, tyske lagene debuterte internasjonalt ved Frankrikes GP på Montlhéry 1.juli 1934. Allerede under treningen ble den gamle runderekorden knust gang på gang, til sist med over 13,5 sekunder (von Brauchitsch). Omsider kom også Caracciola til start, det var nå 14 måneder siden ulykken i Monaco. Treningstidene hans ble riktig gode og han trakk lodd til tredje startspor, men Mercedes-laget slet med høyt dekkforbruk og upresis styring.

Caracciola var likevel kald som alltid. Som vanlig begynte han å gjespe ved 22-tiden kvelden før racet, og en halv time senere hadde han krøpet til køys. Morgenen etter hadde han sin vanlige ”løpsfrokost”, en svær rå biff. Over 80.000 mennesker kom til Montlhéry og for første gang i banens historie ble tribunene fylt. I starten stormet Chirons Alfa fram fra tredje rekke og nådde startflagget idet det falt, før de andre bilene fikk satt seg ordentlig i bevegelse - ”reven fra Monaco” tok sjansen på at franskmennene neppe ville idømme ham tjuvstart. Det stemte. Så Chiron stakk av sted, og Caracciola hang seg på.

Men Mercedes-Benz var ikke de eneste bilene på banen som hadde mye motor. Det varte bare en runde før Stucks Auto Union tordnet forbi Rudi og overtok ”revejakten”. Etter nok en runde lå midtmotorbilen i ledelsen, og snart hadde Caracciola også sin lagkamerat Fagioli foran seg. Fagioli hadde blitt ansatt som lagets førstefører, men hadde tapt Eifelrennen til von Brauchitsch og nå ville han slett ikke bli frakjørt av Caracciola også. De to Mercedes-førerne innledet nå en formidabel duell seg imellom. Det ble for mye for maskineriet, fra runde 14 til runde 16 utgikk alle de tre Mercedesene. Først von Brauchitsch med defekt kompressor, så Fagioli med bremseløs bil, og endelig Caracciola som stoppet ved les Biscornes med feil på bensintilførselen. Også hele Auto Union-laget røk ut, Chiron vant racet for Alfa Romeo.

Forbikjøring i Karrusell!
Rekordartede 200.000 mennesker fant veien til Nürburgring to uker senere for å overvære Tysklands Grand Prix, der von Brauchitsch krasjet så hardt under trening at han måtte avstå fra billøp en tid. Været var kjølig, tørt og klart, kort sagt ideelt for bilrace på løpsdagen. Chiron tok påny starten, men denne gangen innhentet Stuck og Caracciola ham ganske raskt. Rudi kjørte fenomenalt og satte runderekord, men Stuck svarte med å slå den to ganger og var jevnt over raskere. Ikke før ved pitstoppen tjente Caracciola verdifulle sekunder, fordi Mercedes-Benz benyttet trykkfylling av bensin mens Auto Union fortsatt fylte på den gammeldagse måten. Likevel hadde Stuck fortsatt 8 sekunders ledelse.

Caracciola ante ikke at Auto Union-direktøren von Oertzen på dette tidspunkt hadde kontaktet Mercedes-direktøren Sailer med forslag om å la Auto Union vinne, fordi Mercedes-Benz hadde vunnet Eifelrennen. Sailer brakte forespørselen videre til Neubauer, som i et sjeldent anfall av diplomati ga tilbakemelding om at partene fikk se an utviklingen først. Egentlig hadde han lyst til å be Auto Union dra til helvete, ikke minst fordi han visste hva Caracciola gjennomgikk ute på banen.

Nå hadde dessuten Caracciola tatt ledelsen, og det på en måte som ble regnet som umulig. Han hadde ligget i hælene på Stuck i flere kilometer da de nådde Karussell. Stuck styrte intetanende bilen sin ned i doseringen, mens Caracciola holdt seg på flatmarken en anelse lengre - og passerte ham – før han tvang seg foran i sporet. Publikum gikk selvsagt fullstendig amok over denne uforglemmelige stunt-øvelsen; de reiste seg som én mann og skrek, jublet, vinket og viftet med håndklær og annet tøy.

Gleden varte ikke lenge: Rudi hadde så vidt begynt å dra i fra da motoren, som var trimmet i henhold til de varmere treningsdagene, døde ut. Løpet hans var over. Men han hadde i det minste fått markert at han fortsatt var en mester som bilsporten ennå måtte regne med.

Et lite comeback og mange nederlag
Caracciola regnet med at hans neste sjanse ville komme i Belgias GP på Spa, der det ofte regnet på i hvert fall deler av den 14 km lange banen. Men 48 timer før løpet fant sted, trakk både Auto Union og Mercedes-Benz seg fra løpet.

I tillegg til Grand Prix-løp var de tyske lagene også opptatt av å delta i bakkeløp, og det var ved Klausenpassrennen 5.august Caracciola vant sitt første bilrace på to år. Ekstra godt smakte det at Tysklands ubestridte bakkemester Hans Stuck måtte nøye seg med annenplass (men stillingen ble omrokkert mellom de to i det neste bakkeløpet, ved Freiburg).

Årets Coppa Acerbo ved Pescara åpnet med våt bane, da det hadde regnet natten i forveien. Caracciola, som sto i fremste startrekke, tok starten fra Stuck og Varzi og økte deretter ledelsen for hver runde mens banen tørket opp. Tre runder senere gjorde Caracciola seg skyldig i en av sine ytterst sjeldne feilvurderinger – han kom for fort inn i en sving. Et forhjul kom ut på gresset og i neste sekund gikk Mercedesen rundt som en snurrebass. Den traff ikke noe, men veltet over på siden og ble liggende. Caracciola stønnet av smerte da han ble hjulpet ut fordi stumpene av lårbenet hans hadde blitt presset mot vev og muskler. Ellers var han uskadd. Men løpet hans var igjen kjørt.

26.august ble det første sveitsiske GP kjørt på Bremgarten i Bern. Det ble ingen stor dag for Mercedes-Benz som hadde flust med tekniske problemer, og Caracciola hadde aldri noen sjanse mot Stuck. Dessuten hadde han så mye kluss med bremsene at han til slutt overlot bilen til reserveføreren Hanns Geier, som ikke greide å klassifisere bilen som ”fullførende”.

Sjikanøse sjikaner på Monza
Italias GP 1933 hadde kostet tre storkjørere livet, så i 1934 ble bare 4,3 km av banens totale strekning på 10 km benyttet, i tillegg til at banen ble fylt med sjikaner. Før starten måtte bilene og førerne paradere foran hovedtribunen og reise armen i fascisthilsen til Mussolini, som i motsetning til Hitler var meget interessert i bilsport for sportens egen skyld og gjerne overvar de store løpene.

Selv om Caracciola sto i første rekke fikk han en mindre god start, men kjørte seg snart opp til toer bak Stuck og begynte å dra innpå runde for runde, mens de andre bilene bare forsvant der bak.

Men alle sjikanene betydde 1600 svinger og mange flere gearskift på bortimot fem timer, og dette ble altfor mye for Caracciolas vonde ben. Hvit i ansiktet kjempet han videre så godt og så lenge han kunne, men til slutt svingte han inn i depotet. Han var på nippet til å besvime av varmen og smertene og klarte bare så vidt å holde i rattet. Mekanikerne måtte løfte ham ut og få ham inn i skyggen bak depotet. Fagioli overtok vogna og kjørte den videre til seier. Nok en gang hadde Caracciola måttet gi tapt, den eneste trøsten var at han kunne notere seg for en halv førsteplass.

Mercedes-Benz kom med oppdaterte biler, W 25 A, til Spanias GP ved San Sebastian. De hadde nå 4,2 liters motorer på 400 hk og en toppfart på 295 km/t, men likevel var det Stuck som tok starten og først da Auto Unionen hans brøt sammen overtok Caracciola føringen.

Mot slutten av løpet hadde Rudi fortsatt en solid ledelse, og siden Fagioli var en god toer ga Neubauer begge førerne signal om å slakke av. Caracciola lystret. Fagioli satte derimot farten opp og kom fullstendig overrumplende på Rudi, som nå var for trøtt og sliten til å slå tilbake, og nøyde seg med å holde seg på annenplass.

Da Neubauer etter løpet tok Fagioli i skole svarte italieneren helt enkelt at Neubauer bare var ute etter ham fordi han ville at en tysker skulle vinne. Og der låste denne internkonflikten seg i månedsvis.

Tsjekkoslovakias GP ved Brno trakk årets største publikumsmengde, anslagsvis hele 350.000 mennesker. Racet ble et oppgjør mellom Fagioli og Stuck, mens Caracciola måtte gi seg da et hjul på bilen hans knakk sammen. Dermed var 1934-sesongen over uten at Caracciola fikk gjort det helt store comebacket som han hadde drømt om, og utvilsomt hadde fortjent.

Verdensrekord
Vendepunktet kom i oktober da Mercedes-Benz ville utfordre Auto Unions mange verdensrekorder i hastighet i klasse C (mellom 3 og 5 liters motor) på offentlig vei. I dette tilfellet var fabrikken bundet til å benytte en tysk fører, så Fagioli var ikke aktuell. Von Brauchitsch var fortsatt rekonvalesent, og fabrikken våget heller ikke å satse på Caracciola på grunn av handikapet hans. De valgte i stedet Ernst Henne, som hadde satt en del rekorder på motorsykkel.

Rekordførsøket skulle finne sted på betongautostradaen mellom Budapest og Gyon, der Caracciola likevel dukket opp fordi, som han sa, --jeg tenkte det skulle være moro å se rekordforsøket. Neubauer spurte hvorfor Rudi stilte i sin hvite kjøredress. –Jeg liker alltid å kle meg etter omstendighetene. Dessuten kunne det jo tenkes at du trengte en kjører til, svarte Caracciola.

-Neppe sannsynlig, kom det skarpt fra Henne. -Som du vet er det jeg som skal kjøre!

Og Henne kjørte for full fres med W 25en, som for anledningen var kledd inn på sidene og hadde en lukket plexiglasskuppel på toppen. Men det blåste kraftig, og et av vindkastene var så voldsomt at kuppelen løsnet i nærmere 300 km/t. Lufttrykket kom som et sjokk på Henne. Han mistet pusten, ble blindet og unngikk så vidt å rake med seg tidtakertårnet før han fikk stoppet bilen.

Caracciola fikk derfor gjøre et forsøk likevel. I løpet av samme dag tok han med flying start både mile- og kilometerrekorder med opptil 317,46 km/t i snitt, og kunne dermed regnes som verdens raskeste fører på ordinær landevei. Omsider hadde han vunnet over både depresjonen og sitt fysiske handicap. I desember bekreftet han comebacket ved å sette ny Avus-rekord med nærmere 312 km/t.

Trekant
Caracciola overvintret i Paris, der Baby Hoffmann hadde en luksusleilighet. Av og til ble de sett sammen, andre ganger var hun på byen med Chiron, ofte var de sammen alle tre. Sladderen florerte og kulørpressen lå stadig på lur. Men noe av forklaringen lå i at Caracciola var plaget av benhinnebetennelse, og denne lidelsen skulle gjenta seg hver vinter. Da måtte han da holde senga i lange perioder, og han visste at ingen kunne pleie ham som Baby Hoffmann….

Viktigst var at Caracciola åpenbart var på pluss igjen. Han oppnådde pole position til Monaco Grand Prix 1935, men også hans ambisiøse og hensynsløse lagkamerater Fagioli og von Brauchitsch var i form. Mercedesene hadde nå 4 liters motorer på 430 hk, diffbrems og toppfart på 310 km/t, og de tre bilene la beslag på den første rekka i startfeltet.

Fagioli ledet løpet fra start til mål. Caracciola lå bak ham gjennom løpets første halvdel før han ble passert av Étancelins Maserati på innsiden av gasometer-hårnålen (som i dag heter Rascasse). Caracciola besvarte angrepet, men under denne kampen røk en ventilfjær opp bakken til Casinoet. Rudi stoppet i depotet med dampen strømmende ut av panserslissene og måtte utgå.

Et mesterlig comeback
Sesongens andre løp var Tripoli GP i Libya. Det fant sted på Mellaha-strekningen som på den tiden var verdens raskeste racerbane. Likevel ble startposisjonene fortsatt avgjort ved loddtrekning og Rudi havnet midt i feltet. Banens høye hastigheter og temperatur gjorde at Continental backet opp de tyske lagene med hele 300 dekk. Mercedes-Benz satset på tre pitstopp pr. bil mens Auto Union gikk for to.

Da starten gikk klokka 15 brøytet Caracciola seg gjennom de to rekkene foran seg og opp i tet, men den første punkteringen hans inntraff allerede i annen runde og han sakket akterut. Seks runder etter var bakdekkene hans utslitt, hvilket betydde en ny stopp, og i runde 16 var han atter i depotet. Men så greide han 11 runder før sin neste og siste stopp, og siden heller ikke konkurrentene var forskånet fra problemer betydde det at han avanserte.

Rudi lå som toer da lederen Varzi fikk dekkproblemer fem runder før mål. I depotet gikk senterbolten på Varzis hjul i vranglås, men etter mye fikling tok han igjen opp jakten og da det gjensto en runde var han påny på høyde med Caracciola. Men så punkterte Varzi nok en gang, og Rudolf Caracciola kunne hale inn sin første Grand Prix-seier på to og et halvt år. Underveis hadde han satt runderekord med over 220 km/t i snitt.

Dette racet var knyttet opp til et italiensk nasjonallotteri der vinnerloddet medførte en gevinst på 6 millioner lire. Mannen som hadde trukket loddet med Caracciolas navn på satt i Roma og hørte direktesendingen fra løpet på radio. Da Rudi fikk dekkproblemer hadde mannen, som het Giacomini, slått av radioen fordi han var på sammenbruddets rand av spenning. Først flere timer etterpå fikk han vite at han var blitt en rik mann.

Hjemme i Tyskland ventet nå de to storløpene uten Grand Prix-status. Avusrennen kom først og ble kjørt under ”fri formel”, hvilket betydde at de tyske lagene kom med flere åpne og lukkede strømlinjebiler og Alfa Romeo med sin tomotors ”Bimotore”. Løpet var for første gang delt i to heat pluss finale.

Caracciola startet i annet heat og vant det fordi han hadde en betydelig kjappere pit-stopp enn Varzi, som han duellerte heftig mot i heatet. I finalen blåste Caracciola kompressoren og måtte utgå.

Et interessant bekjentskap
Eifelrennen hadde mange startende, selv om løpet gikk samme helg som Le Mans. Nürburgring innførte nå start ved hjelp av rødt, gult og grønt lys og von Brauchitsch, som hadde best treningstid, var omgående i tet fra det grønne lyset ble tent. Caracciola hang seg på og var der fortsatt da von Brauchitsch først fikk pluggtrøbbel og deretter sprengte motoren.

Caracciola tok ledelsen, men oppdaget at en Auto Union jaget på ham. Til sin forbauselse oppdaget han at føreren var den ukjente ferskingen Bernd Rosemeyer, som hadde debutert i det foregående Avusrennen. Og ordet debutert var helt bokstavelig, for selv om Rosemeyer hadde kjørt race med DKW motorsykler hadde han ikke kjørt et eneste bilrace av noe slag før han fikk en plass i det 16-sylindrede midtmotoruhyret, attpå til i første startrekke på en av verdens aller raskeste baner!

Rosemeyer hadde ikke kommet langt i Avus-heatet, men nå var han altså i hælene på selveste Caracciola på selveste Nürburgring. Men sensasjonen stoppet ikke der, for da det gjensto tre runder av løpet tok den unge spirrevippen ledelsen fra Rudi midt foran hovedtribunen! Liv og røre oppsto straks både blant publikum og i Mercedes-depotet. Og selv om Rosemeyer hadde fått knust frontglasset og hadde en motor som bare gikk på 14 sylindre, hadde Caracciola sin fulle hyre med å henge på.

-Jeg visste at en så fersk fører var nødt til å gjøre en feil på et eller annet punkt, og ved å følge tett på Rosemeyer oppdaget jeg at han la inn femtegearet i tidligste laget et par steder. Så da vi rundet Schwalbenschwanz et par km før mål var jeg beredt, og holdt turtallet oppe idet han gearet opp. Dermed smatt jeg forbi, forklarte Caracciola senere.

Råd og gave til Rosemeyer
Så Rudolf Caracciola vant nok et Eifelrennen, men med under to sekunders margin til mannen som skulle bli hans sterkeste rival om posisjonen som Tysklands motorsport-konge. Caracciola så klart nykommerens talent, men han hadde ikke vært Caracciola om han hadde fornektet sitt arrogante markeringsbehov. Da lagene samme kveld feiret seieren, reiste han seg og gikk bort til Rosemeyers bord, der han bøyde seg over den forbløffede Auto Union-føreren med følgende nedlatende bemerkning: --Godt gjort, unge mann, men i fremtiden bør De bruke hodet og ikke bare kjøre rundt på banen!

Samtidig som Caracciola lot bemerkningen falle, trykket han en liten champagnevisp inn i Rosemeyers hånd. Og Rosemeyer, som var en glad fyr, miljøets største spilloppmaker og en ukuelig hyperoptimist som alltid så lyst på livet, bar med stolthet vispen i knapphullet i et år etterpå.

Gjennom kamp til seier
Den raske Montlhéry-banen ble utstyrt med tre sjikaner til Frankrikes GP for å gjøre de tyske bilene litt mer konkurranseutsatte. Mercedes-førerne åpnet da også løpet ganske forsiktig, til å begynne med hadde de både Auto Unioner og Alfaer foran seg. Men de førstnevnte fikk snart problemer og racet utviklet seg til et slag mellom Caracciola og Nuvolari. Begge var i toppform: Tyskeren dro fra på rettstrekningene, mens italieneren drev sin ultraeffektive akrobatikk i sjikaner og svinger. De skiftet på ledelsen flere ganger inntil gearkassa i Alfaen pakket sammen.

På Neubauers ordre etablerte nå de tre Mercedes-førerne stillingen med Caracciola først. Likevel varte det ikke lenge før Fagioli satte opp farten og vristet ledelsen fra Rudi. Men denne gangen tok Caracciola igjen, og det oppsto en bitter duell som varte helt til Fagiolis motor begynte å fuske, slik at han måtte slakke av og til slutt endte som firer. Sjikanene til tross, Caracciola vant Frankrikes GP 1935 med en lydig von Brauchitsch på annenplass. De fullførte to hele runder før tredjemann, og ble mottatt med overraskende varm applaus fra det franske publikummet. Fagioli gikk for sin del inn i en ny runde med Neubauer om forfordeling av lagets tyske førere…

Etter løpet uttalte Caracciola til pressen ”at han ikke ville undervurdere Nuvolari, men at han ikke forsto hvordan italieneren etter å ha behandlet bilen sin slik i svingene kunne tro at den ville holde løpet ut”.

Rudi kunne ha spart seg den uttalelsen, for med sin mye langsommere bil hadde ikke Nuvolari Caracciolas forutsetninger for å lykkes. Men han skulle greie det i denne sesongen likevel, og Caracciola skulle få merke italieneren i flere andre løp også. Han trengte bare å vente en uke, for da var Nuvolari den eneste som greide å holde seg innenfor samme runde som Mercedesene under Penya Rhin GP ved Barcelona. Caracciola vant igjen, og denne gang ble Nuvolari toer.

Europamesterskap
Helt siden 1924 hadde det blitt gjort forsøk på å knytte Grand Prix-løp sammen med en mesterskapsserie, men VM og EM hadde kommet og gått, og siden 1924 hadde det vært flere år uten noe mesterskap enn med. Fra 1935 og fram til krigen ble det imidlertid innført et årlig europamesterskap som kvalitetsmessig forsvarer å stå som Formel 1-VMs forløper.

Det første poenggivende racet i dette mesterskapet var Belgias GP på Spa. Caracciola var suveren fra starten av, men igjen begynte Fagioli å yppe seg mot slutten av løpet, og Rudi svarte med å stengte veien for ham. Fagioli ga seg ikke, hyttet med knyttnevene og prøvde en rekke farlige forbikjøringsforsøk. Rudi fortsatte å stenge, og brukte hele banebredden til det der det var nødvendig. Neubauer eksploderte og ga signal til Fagioli om å pelle seg inn i pit. Italieneren så gjorde. Den påfølgende krangelen med Neubauer endte med at Fagioli helt enkelt gikk sin vei. Von Brauchitsch fikk kjøre bilen hans inn til annenplass bak Caracciola.

Benplager og nasjonalt nederlag
Tysklands GP på Nürburgring ble regnet som årets viktigste race, så Mercedes-Benz stilte med hele fem biler. Caracciola ledet i åpningsfasen, riktignok ikke uten bryderi fra Rosemeyers side, men da denne fikk dekkproblemer lå Rudi som så ofte i tet foran to av sine lagkamerater.

Det var på dette tidspunktet Nuvolari begynte på sin legendariske offensiv som til slutt sikret ham seieren. Caracciola gjorde sitt beste for å følge ham, men det kostet så store anstrengelser at tyskerens ben begynte å verke. Han måtte også slippe forbi Rosemeyer. Og von Brauchitsch. Rudis pit-stopp var derimot blant de kvikkeste, og han kjempet videre med de mange andre som hadde blitt etterlatt i Nuvolaris kjølvann. Men dette var ikke Caracciolas dag. Det var ikke Tysklands dag i det hele tatt. Han endte til slutt på tredjeplass bak ”Il Maestro” og Stuck, men ledet fortsatt i EM-sammendraget.

Blandet sesonginnspurt
Sveits’ Grand Prix på Bremgarten fant sted i sprutende regn – Caracciolas spesialitet. Som ventet la han også alle konkurrentene bak seg, men mot slutten av løpet begynte Fagioli igjen å forsøke seg med en gang Neubauer ga laget ordre til å roe seg ned. Denne gangen hadde imidlertid både Caracciola og Neubauer gardert seg mot Fagiolis apestreker, for så snart angrepet kom fikk Caracciola signaler om det fra depotet. Dermed ga han full gass igjen, og på et føre som dette kunne ikke engang Fagioli hamle opp mot ”regnmesteren”.

Monza var igjen full av sjikaner da Italias GP gikk av stabelen. Caracciola tok likevel starten, men det varte ikke lenge før benet begynte å gjøre vondt, og til slutt måtte Fagioli overta bilen. Det ble en svart dag for Mercedes-Benz, for ingen av bilene deres fullførte racet.

I Spanias GP ved San Sebastian trakk Caracciola lodd til å starte i bakerste rekke. Stilen hans hadde alltid vært å komme seg forrest så fort som mulig, og han prøvde på det nå også. Men i iveren forvekslet han pedalarrangementet i raceren med det han hadde i privatbilen sin, så på vei mot den første svingen tråkket han på gassen i stedet for bremsen! Heldigvis fulgte de som lå foran ham med i speilet og fikk kastet bilene sine til side da denne tilsynelatende gærningen bare fortsatte å måke på. Så i stedet for å dra ut i svingen, rev Caracciola faktisk til seg ledelsen som følge av feiltakelsen!

På denne banen ved Lasarte var overflaten temmelig dårlig, og flere biler fikk knust frontglasset av steinspruten. Varzi var blant dem som ble truffet i selve ansiktet. I mellomtiden avanserte Caracciola jevnlig, og endte med å vinne racet foran Fagioli.

Med denne seieren vant Rudolf Caracciola Europamesterskapet. Dessuten var han tysk mester av året, og Mercedes-Benz så ingen grunn til å delta i årets siste GP-løp i Tsjekkoslovakia.

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: