Alberto Ascari - "Den overtroiske" (del 2) - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Alberto Ascari - "Den overtroiske" (del 2)
Sveits GP på Bremgarten-banen i Bern var i 1948 også årets Europa Grand Prix. Men det hele ble et tragisk arrangement. Veteranen Varzi kjørte seg i hjel under treningen. Enken hans insisterte på at Alfa Romeo likevel skulle delta i løpet, så disse bilene dominerte de fremre startrekkene iblandet Maseratiene til Farina, Villoresi og Ascari.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif
Til del 1

Men tragediene fortsatte. Tyskeren Christian Kautz omkom i racet, der Ascari ble nummer fem. Og like etterpå fikk Alfa-kjøreren Trossi beskjed om at han hadde fått diagnosen uhelbredelig kreft.

To uker senere gikk Frankrikes Grand Prix ved Reims. Hvilke tanker Ascari hadde rundt det å delta i dette løpet er ikke godt å si, men ut i fra hvor overtroisk han var fant han på noe helt ufattelig: Han overtok Trossis plass på Alfa-laget! Ikke nok med at Ascari senior i sin tid hadde omkommet i en Alfa Romeo i Frankrikes GP; Alberto sørget til og med for å bli tildelt startnummer 26, som tilsvarte datoen for farens død! Dessuten hadde faren blitt drept i en bil med startnummer 8. 2 pluss 6 er 8!

Villoresi kunne ikke begripe hva Ascari tenkte på, og under den lange kjøreturen deres til Reims kjeklet de i timevis. –Jeg minte ham om det gamle ordtaket fra vår hjemby Milano, ”oppvarmet minestrone vekker ingen appetitt”. Men Alberto var ubøyelig. Himmelen vet hvor han hadde fått denne vanvittige ideen fra. I ettertid tenkte jeg at han kanskje hadde en forestilling om å kunne kjøre fra farens spøkelse eller noe slikt, men han ga meg aldri noen plausibel forklaring på dette innfallet.

Ascari sparte i hvert fall ikke på kruttet under treningen: Han oppnådde nest beste tid etter Wimille. Selve løpet ble udramatisk og ryddig, Wimille ledet fra start til mål mens Ascari skygget ham for å studere mesterens teknikk. Kun da Wimille etterfylte bensin lå Alberto i teten, for så å slippe franskmannen fram hver gang han kom på banen igjen. I de avsluttende rundene slapp Ascari også Sanesi forbi seg, slik teamordren lød. Så han endte på tredjeplass etter en oppvisning som både demonstrerte at han kunne ha gjort det bedre og at han kunne innordne seg disiplin. Men etter dette ene løpet kjørte han aldri en Alfa Romeo igjen. Han dristet seg aldri til å kjøre på Montlhéry heller…

Flaksbetont triumf
Sportbilløpet ved Pescara var neste evenement på kalenderen, og radarparet Villoresi/ Ascari dro dit med hver sin 2-liters Maserati. Ascari hadde vært involvert i et trafikkuhell noen dager i forveien og stilte med en stor bandasje over nesa. Han åpnet hardt på den varme, solfylte og raske banen, men i tredje runde kollapset en bakfjær. Bilen var ikke lenger kjørbar. Passe mellomfornøyd stilte Ascari seg opp med armene i kors og innstilte seg på å være tilskuer fra depotplass resten av dagen.

Men så, totalt uventet, stoppet Bracco sin helt friske Maserati A6GCS med startnummer 8 rett foran depotet. Den arme føreren hadde hatt nesten kontinuerlige mareritt etter sin ulykke i Modena året før, og hadde rett ut sagt blitt et nervevrak. Nå stoppet han fordi han var på sammenbruddets rand – rett for Ascaris føtter.

Alberto skjønte tegninga, hoppet inn i bilen så fort Bracco var ute av den, og satte etter resten av feltet. Etter 10 runder stoppet han for en bensinfylling som gikk så hektisk for seg at bilen nesten ble antent, før han raste av sted på ny. Nå hadde han bare Villoresi og Raymond Sommer foran seg. Seks runder senere måtte begge to bryte. Ascari vant Pescara med 134 km/t snitt og hele 11 minutter foran nestemann i mål.

Monza var fortsatt ikke ferdig, så årets Italias Grand Prix fant sted rundt Valentino-parken i Torino. Ascari hadde sjuende startposisjon, reagerte litt for sent på flagget, og flere konkurrenter rakk å presse seg forbi ham da feltet satte seg i bevegelse. Likevel greide Ascari å kjøre seg opp til fjerdemann i mål, selv om det 36 mil lange racet stort sett gikk i høljende regn og selv om Ascari verken hadde visir eller kjørebriller!

Oppløp i England
Den høsten ble det første Storbritannias Grand Prix etter krigen arrangert på en flat, sjarmløs flyplass i Midlands ved navn Silverstone. Ascari og Villoresi dro dit, som vanlig kjørende i egen bil fra Italia. Selv om de kjørte dag og natt kom de sent fram og de rakk så vidt å trene i bare fire uoffisielle runder. Det var nok til at de var raskere enn noen av konkurrentene – Alfa Romeo deltok ikke – men likevel så sent at de ble tildelt de to bakerste plassene i startfeltet på 25 biler – det foreløpig største feltet i et GP-løp etter krigen.

100.000 tilskuere holdt pusten da startflagget falt og lufta ble spjæret av høykomprimerte sylinderaktiviteter formidlet via udempede rakrør. Og bakfra angrep de to italienerne som raketter.

Allerede etter tre runder ledet Villoresi foran Ascari og to andre Maseratier. I den fjerde runden satte Ascari rekord. Noe senere foretok Villoresi en enda raskere runde. Ascari ledet i runde 20. Villoresi i runde 30. Ascari mistet eksosrøret, men fortsatte ufortrødent for full pinne. Men han brukte bremsene i tøffeste laget, og måtte gjøre et stopp for å skifte hjul. Så bar det i vei med fornyet jakt på Villoresi, som for sin del hadde så masse vibrasjoner om bord at turtelleren hadde ristet seg selv løs fra dashbordet og falt ned på dørken, der den rullet fram og tilbake og delvis hindret føreren i å bruke clutchpedalen. Ascari halte innpå, men nå var veien til målstripa kort, og Villoresi slo ham med 14 sekunder.

De engelske tilskuerne gikk umiddelbart amok og svermet over banen i slike horder at de to italienerne måtte ta beina på nakken og komme seg ut bakdøra til depotet, der de kastet seg inn i sportsbilen sin og flyktet i all hast over en potetåker. Prisutdelingen på seierspallen måtte rett og slett avlyses!

Denne opplevelsen ga Ascari en enorm sans for England ”til tross for matrasjonering og english jelly”, som han selv uttrykte det. Mest av alt falt han for folkelynnet, livsstilen og bygdelandskapet. Britene hadde for sin del også sans for Ascari, han ble etter hvert nesten like populær i England som i sitt eget hjemland.

Gentlemanen Ascari
Noe av grunnen til dette var det engelske gentlemanidealet. I Storbritannia hadde bilsport alltid vært synonymt med gentlemanssport, og Ascari ble regnet som en gentleman blant gentlemen. Til tross for de mørke kreftene han utvilsomt slet med oppførte han seg alltid høvisk, behersket, elskverdig og korrekt overfor andre. På banen nedlot han seg aldri til ufine triks, samtidig som han var diskret i sine uttalelser om konkurrenter som hadde satt ham selv i fare. Det sies at det ikke fantes den Formel1-fører i Ascaris levetid som hadde et eneste vondt ord å si om ham. Alle de positive karakteristikker som gjengis i dette avsnittet passer for øvrig like godt på Ascaris sterkeste konkurrent, Juan Manuel Fangio.

Slik ble Ascari skildret etter sin død av sin nære venn Gilberto Colombo: --Alberto var en ekstremt interessant personlighet – objektiv, reflekterende, ytterst behersket og fredfull. Jeg kan ikke huske at han satte vennskapet vårt på prøve i så mye som et sekund. Alle slappet av i hans selskap. Ved konflikter ville han vite andres meninger, som han bearbeidet for seg selv. Håndskriften hans var rett frem, uten løkker og sløyfer.

Kona Mietta tilføyde dette: --Han var en solid, sunn mann med et lett og jovialt lynne, folk ble tiltrukket av utadvendtheten hans. Han likte å more seg med andre og å le av hjertens lyst. Kameratskap sto høyt hos ham. Men han kunne også virke prippen, han likte ikke å fortelle vitser og ville åpenbart helst være et annet sted når jeg fortalte ham en. Han ble brydd hvis folk bannet eller forsøkte å fortelle groviser.

I Ferraris fokus
Vel hjemme i Italia dro Ascari og Villoresi til Monza for å være med på den nærmest festivalpregede gjenåpningen av banen etter krigen, inkludert et Formel 1-løp. Treningstidene ble ikke altfor vellykkede, men i selve racet gikk det bedre: Ascari endte på femteplass bak Alfa Romeos fire fabrikkvogner.

Alfa Romeos president, signor Gallo, uttalte etter løpet at ”Ascari er en fører jeg svært gjerne skulle ha ansatt”.

Men det var det en til som svært gjerne ville. Nemlig Enzo Ferrari, som hadde hatt sin første GP-sesong i 1948 uten å komme i nærheten av Maseratis resultater, og enda mindre Alfa Romeos. Etter Ferraris logikk var det å gi sin gamle arbeidsgiver Alfa Romeo en real fight den beste måten å synliggjøre bilene sine på. Men til det trengte han førere av første sortering. Alfa Romeos førere var av innlysende årsaker meget lojale mot sin arbeidsgiver. Maserati-folket hadde det tross alt litt mindre fett både når det gjaldt seiere og inntekter. Og i den leiren visste Ferrari nøyaktig hvilke to førere han ville ha…..

Debutant i Sør-Amerika
Etter krigen dro stadig flere europeiske toppførere til Argentina i vinterhalvåret for å kjøre deres ”Temporada”-serie innen billøp. I begynnelsen av 1949 ble Ascari for første gang med, sammen med Villoresi som hadde vært der før og deres to Maseratier. Landets president, general Juan Domingo Peron, var meget bilsportinteressert og i tillegg til å sette opp en rekke pokaler og pengepremier likte han å overrekke dem personlig ved prisutdelingene.

Kvelden før treningen startet var en rekke toppkjørere invitert til middag hjemme hos den italienske føreren Carlo Pintacuda, som hadde emigrert til Argentina. Blant førerne var Wimille, Gordini, Fangio, Villoresi og Ascari. Idet de satte seg oppdaget Pintacuda, som var like overtroisk som Ascari, at de var 13 til bords. Hvordan meldingen må ha virket på sistnevnte er det ikke vanskelig å tenke seg. Etter et øyeblikk i dødsens, frossen stillhet kom verten på at han hadde tatt seg av et 5 år gammelt, foreldreløst gatebarn som sov i etasjen over. Selv om ungen skrek som besatt i protest ble den hentet til bords – gjestene var tross alt vant til høyt desibelnivå – og dermed var de i det minste 13 ½.

Dagen etter omkom den eldste av middagsgjestene, Jean-Pierre Wimille, under treningen. De andre førerne var nærmest i sjokk, for Wimille hadde vært den ubestridt dominerende Formel 1-føreren de to siste årene.

Massehysteri
Buenos Aires Grand Prix ble likevel arrangert som planlagt, og utartet seg til en formidabel duell mellom Villoresi, Farina, Ascari og Argentinas egen ”coming man”, Fangio. Bilsporten skulle få se en god del repriser på konsentrert kamp mellom disse fire førerne i de nærmeste årene. Fangio var selvsagt helten blant de 200.000 tilskuerne, men også de voldsomme attakkene fra unge Ascari ble møtt med vilt bifall fra argentinske supportere.

Noen av dem sprang endog ut på banen for å heie ham fram, veivende og skrikende, og da han krysset mållinjen som vinner var stemningen helt ute av kontroll. Allerede før han var kommet seg ut av Maseratien oppdaget han at tusenvis av hysteriske mennesker kom stormende rett mot ham. Ascari var overbevist om at mobben ville lynsje ham fordi han hadde slått Fangio, så han stupte ut av bilen på rekordtid og beinfløy mot den mest solide bygningen han så, kom seg innenfor og smekket igjen døra. Først da gjorde noen ham oppmerksom på at det elleville publikumet ville ha tak i ham for å bære ham på gullstol!

Nå kunngjorde president Peron at det neste løpet som skulle gå uka etter, og som var oppkalt etter hans kone Eva ”Evita” Duarte Peron, skulle kjøres til ære for Wimille. I dette løpet øste regnet ned og de innledende rundene ble en duell mellom Maseratiene til Ascari og Fangio, som ville ha revansj. Fangio mistet imidlertid festet og var på nippet til å dra av banen, så i runde 13 tok Ascari føringen. Men fem runder før mål løsnet Ascaris eksosrør slik ar de varme gassene slo rett mot bensintanken. Ascari våget ikke å fortsette. Argentineren Oscar Galvez vant med en stor Alfa Romeo 308, fulgt av sin landsmann Fangio.

--Når Alberto var hjemmefra, hvilket etter hvert gjaldt 11 måneder i året, ringte han meg ofte, fortalte Mietta. --Da snakket vi utelukkende om banale ting som været, barna, eller hvor jeg hadde vært på besøk siden sist. For han var svært sjalu og kunne ringe om kvelden helt fram til midnatt, jeg våget aldri å gå på dans når han var bortreist. Når han kom hjem kunne jeg straks lese humøret hans på ansiktsuttrykket. Han kunne også være nervøs, særlig etter å ha brutt et løp eller etter uenigheter med en konkurrent. Noen ganger var ord overflødige, eller jeg kunne spørre ham ut. Men vanligvis hadde han lagt alt bak seg når han gikk over terskelen, fra da av snakket vi familieliv - billøp var en helt annen skål.

På sykehus i Rio
Ascari måtte også bryte de to siste løpene i Argentina. Et av dem ble tragisk, da en fører ble drept under treningen. Under selve racet ble en tilskuer drept og elleve skadet. Bilrace i Argentina var ville tilstander, ja.

Deretter gikk turen til Brasil for å kjøre gateløp i Gravea, en forstad til Rio de Janeiro, i en løype som på folkemunne ble kalt ”djevelens trampoline”. I dette løpet krasjet Ascari stygt. I etterkant fortalte han dette om ulykken:

--Jeg prøvde å svinge uanfektet rundt en bil som trakk seg ut til siden, men kolliderte i stedet kraftig med en annen konkurrent. Maseratien min slo kollbøtte og et brøkdels sekund senere lå jeg under bilen, naglet til bakken mens det sprutet bensin ut av den knuste tanken få centimeter unna meg - bare flaks at suppa ikke tok fyr. Men selv husker jeg ikke scenen, for jeg ble slått bevisstløs allerede i kollisjonsøyeblikket.

Skadene var ikke altfor alvorlige: Brist i kravebeinet, tre brukne ribbein og like mange utslåtte tenner. Men det var nok til at Ascari måtte innlegges på hospital og bli der i to måneder for å komme seg. Villoresi husket det godt:

--For det var jeg som holdt styr på regninger og reisekassa når vi var på tur. På dette hospitalet i Brasil var Alberto avhengig av at en gammel, svart sykepleierske skaffet ham det han trengte, så han ba meg gi henne penger så hun kunne kjøpe fersk appelsinjuice og sukkertøy til ham - Alberto var svært glad i begge deler. Siden jeg ikke hadde småpenger på meg skrev jeg ut et par sjekker. Men på dette stadiet var Albertos ene øye helt gjenklistret og det andre var ikke stort bedre, så han så ikke hva jeg skrev. Neste gang jeg kom innom spurte han om jeg var sprøyte gal fordi jeg hadde skrevet ut 25.000 lire bare til leskedrikk og sukkertøy. Men den herlige gamle sykepleiersken var så fornøyd at hun ga Alberto en statue av Santa Lucia da han ble utskrevet fordi Santa Lucia er helgenen som leger sykdomsangrepne og skadde øyne. Først mange år senere slo det meg at Santa Lucia-dagen er 13. desember.

Fra Maserati til Ferrari
I følge journalisten Corado Milanta var det opprinnelig Ascari som var interessert i å kjøre for Ferrari, og ikke omvendt: --I begynnelsen av 1949 kunngjorde Alfa Romeo at etter å ha mistet to av sine toppførere året før, ønsket de ikke lenger å stille biler i Grand Prix-løp. Nyheten førte til at Ascari ble usikker på om Ferrari ville ha ham i det hele tatt. Felice Bonetto, som allerede var tilknyttet Scuderia Ferrari, fikk høre dette og ga Ascari følgende melding: ”Overlat dette til meg!”. Bonetto nevnte saken ganske raskt for Ferrari, men svaret var at ”Den guttungen bygger seg for mange luftslott”. Bonetto greide likevel å selge inn Ascari, hvilket kan tyde på at Ferrari egentlig ikke hadde så mye imot å prøve ham. Etter en lengre innkjøringsperiode ble forholdet dem imellom faktisk usedvanlig godt,

Tidlig på våren1949 underskrev både Villoresi og Ascari kontrakter på å kjøre for Scuderia Ferrari resten av inneværende sesong. Ascari fant seg snart til rette hos sin nye arbeidsgiver, særlig fikk han et godt forhold til Ferraris motorkonstruktør Aurelio Lampredi, som var født på samme dag som hans kone Mietta.

--Det ble noen fantastiske, doble middager på de fødselsdagene etter at jeg oppdaget dette sammentreffet, tilsto den matglade Ascari. Han elsket pasta ascuitta, risotto alla Milanese, tyske pølser samt franske oster og patéer. Livretten hans var en blodig biff med egg og salat. Sterkt krydret mat var imidlertid ikke hans greie.

Ved hingstens tøyler
Alberto Ascaris debutarena for Scuderia Ferrari var Formel 2-løpet i gatene i Bari på den sydlige Adriaterhavskysten. Ascari tok ledelsen halvveis i løpet og beholdt den til mål med sin 2-liters tipo 166.

Ferraris Formel 1- bil, type 125/49, hadde en kompressormatet V12-motor på 1500 ccm. Effekten lød på 300 hk ved 7500 o/min. 5 utvekslinger forover og en vekt på bare 560 kg hjalp den lille styggingen til å nå 270 km/t, men motoren var tørst og ikke altfor pålitelig - Ferrari hadde ennå ikke oppnådd noen Formel 1-seier.

Ascari kjørte denne bilen første gang i Belgias GP på Spa-Francorchamps 19. juni. Resultatet ble ikke så verst, en tredjeplass bak Villoresi. Vinneren var Louis Rosier på en langsommere Talbot, som vant fordi den bare trengte halvparten så mange bensinfyllinger som Ferrariene. Det ga Enzo Ferrari noe å tenke på.

Uka etter, den 26. juni, gikk Formel 2-løpet Gran Premio de Monza. I runde 67 (6+7=13) fikk Ascari gearproblemer mens han ledet løpet, og falt tilbake til tredjeplassen. Dermed fikk Fangio oppfylt sin ambisjon om å vinne et race på Italias nasjonalbane.

Ferraris første GP-seier
På Bremgarten var det tilbake til fullblodshingsten i Sveits Grand Prix. Ascari fikk tredje beste treningstid og havnet i fremre startrekke. Rett før starten oppdaget han imidlertid at det lekket vann fra kjølesystemet inn i flere sylindre. Men selv om Ascari var overbevist om at dette ville gå rett vest, var det var for sent å trekke seg. Så han kastet seg ut i rabalderet.

Som ved et mirakel opphørte lekkasjen så fort motoren ble varm. Bilen gikk som en drøm, og snart lå Ascari først. Kun da han stoppet for mer drivstoff tok Villoresi ham igjen, men dette ble rettet på igjen når det ble Villoresis tur til å tanke. Etter nærmere to timers kjøring vant Alberto Ascari Ferraris første Grand Prix-seier i Formel 1 med en snittfart på over 146 km/t. Det var den 3. juli 1949. Det hevdes at Enzo Ferrari gråt av bevegelse.

Etter denne seieren seilte Alberto Ascari i medvind. Til tross for altfor fet bensinblanding og en blokkert bakbrems vant han Wimille-cupen i Formel 2 på Reims to uker senere med en snittfart på 152,5 km/t, etter en intens kamp mot Fangio som varte helt til gearkassa i sistnevntes Maserati brøt sammen.

Ytterligere to uker senere gikk det relativt uviktige Nederlands GP for Formel 1 av stabelen på Zandvoort-banen mellom sanddynene utenfor den Haag. Ascari og Villoresi underholdt publikum ved å veksle på førsteplassen mens den løse, tørre sanda fylte nesene og sittebrønnene deres og fremfor alt blåste innunder hjulene til Ferrariene deres, som nærmest seilte av sted. I den 35. runden brakk Ascaris ene forhjulsoppheng tvers av. Hele hjulet kastet loss, mens resten av bilen så vidt unngikk ei massiv steinbru og heldigvis endte oppi ei langt mykere sanddyne.

--Det hendte at jeg ble med for å se Alberto kjøre, men stort sett var jeg hjemme i Milano, fortalte Mietta. --Da var jeg alltid livredd for at telefonen skulle ringe, så helst spilte jeg kort med venner eller gikk på kino med en venninne de to timene som løpet varte, slik at jeg kunne tenke på annet enn at han satte livet på spill. Samtidig ble også barna sendt med sin guvernante i parken, jeg ville ikke ha dem rundt meg fordi jeg kunne bli nervøs eller nedfor. Av og til hørte jeg på sportsnyhetene på radiokanalen RAI, der de listet opp de tre beste i hvert løp. Dersom Alberto var blant disse, roet jeg meg ned med en sigarett. Dersom han ikke ble nevnt, ringte jeg sportsredaksjonen for mer informasjon. Av og til måtte de sjekke først og ringe tilbake – de ventetidene var alt annet enn beroligende.

Farina på hugget
Neste stopp var England og Formel 1-løpet Daily Express International Trophy på Silverstone som samlet 100.000 tilskuere. 23 biler kom til finalen, der Ascari tok føringen allerede i første runde. Men i runde 15 begynte Farina i sin Maserati å avansere bak i rekka, og fire runder senere lå han bare et tidels sekund bak Alberto. I den neste runden sang Ferrarien og Maseratien for full hals, side om side gjennom hele start- og målstrekningen, med Farina på ytteren. Ascari kom seg likevel først inn i svingen som fulgte, og ut av den.

To runder senere attakkerte Farina på ny, og han var akkurat iferd med å lykkes da en avis kom flagrende gjennom lufta og klappet sammen rundt hodet hans. Farina fikk dratt avisen vekk, men det lille øyeblikket han ble distrahert var nok til at Maseratien skled utover, dultet hardt i halmballene, og tapte 10 sekunder. Etter dette var ikke Ascari lenger til å true. Han passerte mål etter å ha prestert 143,2 km/t i snitt, fulgt av Farina, blå i trynet av sinne, og en ganske fornøyd Villoresi på tredje. Det hadde vært et Grand Prix av beste sort, med masse tett fighting.

Uka etter fikk Farina revansj i Lausanne Grand Prix i Sveits, der han slo Ascari med et minutt etter at sistnevnte hadde blitt hemmet av kranglete bremser og tennplugger.

Suveren på hjemmebane
Årets siste store racing-forestilling i Formel 1 var Italias og Europas Grand Prix på Monza 11. september. Både Ferrari og Maserati kom med hottede motorer i fabrikkvognene sine. Ferrariene hadde fått 2-trinns kompressorer og blant de fire bilene i første startrekke var det Ascaris Ferrari som hadde pole position. Bak de 4 sto 20 startklare biler til, de fleste skinte i racingrød lakk i det stekende sollyset. Legenden Tazio Nuvolari spaserte blant dem og vekslet noen ord med noen av førerne, blant dem også Ascari, som stilte med kinn som var helt opphovnet av tannverk og med begge skoene fylt av mineralvann for å kjøle føttene.

Men så fort starten gikk, glemte Alberto plagene. Monza var hans hjemmebane fra hans tidlige ungdom, og det syntes fra første gasspådrag. Han tok starten umiddelbart og ga aldri fra seg ledelsen igjen i det tre timer lange løpet. Selv etter 55 sekunders bensinfylling hadde han fortsatt 18 sekunders ledelse da han satte av sted igjen, og gjennom løpets siste halvdel ble han skreket fram av det overentusiastiske hjemmepublikummet. Med en hel runde til annenmannen Etancelin kunne Ascaris målpassering knapt tenkes mer gloriøs enn den ble. Med dette løpet hadde han kjørt raskere og mer suverent enn hans far noensinne hadde gjort! Ascari rakk knapt å stanse før journalistene kastet seg over ham som ulver.

--For meg er et slikt race ekstremt slitsomt og utmattende. Fremfor alt er tørsten plagsom, for ikke å si forferdelig. Det finnes førere som har risikert å gå glipp av seieren bare for å få slukket tørsten, hevdet Ascari. –Selv svetter jeg så voldsomt i den kokende cockpiten at jeg kan gå ned mellom 3 og 4 kilo i et løp. Å pøse en flaske iskaldt mineralvann ned i halsen og nedover nakken smaker meg bedre umiddelbart etter et løp enn selv verdens edleste champagne.

1949-sesongen ble rundet av i Argentina. Og til tross for at Ascari fikk brannblemmer på føttene av varmen greide han for annen gang å slå hjemmefavoritten Fangio i General Perons cup 18. desember.

Inn i et nytt tiår
Løpsserien i Sør-Amerika fortsatte inn på nyåret 1950. 8. januar kunne Villoresi motta en pokal av Eva Peron for å ha vunnet løpet som bar navnet hennes, og uken etter slo Ascari Farina i General Martin Grand Prix ved Mar de Plata. I dette løpet fightet disse to tett i tett med Villoresi og Fangio, helt til de to sistnevnte krasjet med hverandre. Argentinsk presse var ikke sene med å beskylde Villoresi for å ha iscenesatt ulykken for at Ascari skulle få seieren. Påfølgende helg vant Villoresi Accion de San Lorenzo Grand Prix, der Ascari måtte bryte fordi en avis ble sugd inn i Ferrariens luftinntak og la seg rundt radiatoren, hvilket førte til overopphetet motor.

Villoresi forsvarte seg slik mot den argentinske pressens beskyldninger: --Riktignok har Alberto og jeg vunnet to løp hver, men ikke fordi vi har noen hemmelig avtale om å hjelpe hverandre. Grunnen til krasjet var at Fangio ”lukket døra” på de strategiske plassene helt til jeg i den tredje runden mistet tålmodigheten og fortsatte å presse helt til vi dro av banen sammen. Jeg forårsaket ikke dette fordi jeg ville at Alberto skulle vinne, men fordi jeg selv, Villoresi, ville vinne!

Det viktigste for Alberto var at hans to seire og ene tredjeplass i de ”tunge” Grand Prix-løpene i 1949 gjorde ham til europamester, og ved å slå Villoresi med 340 poeng og Farina med 1030 var han også Italia-mester 1949.

Tilbake i Europa
I det hele tatt så det ut til at Alberto Ascari virkelig kunne se fram til 1950-sesongen, desto mer ettersom det for første gang skulle arrangeres en VM-serie for førerne i Formel 1. Det var bare ett skår i Ferrari-førernes optimisme, et skår som kunne uttrykkes i to ord : Alfa Romeo. Fabrikken i Portello kunngjorde at deres hittil uslåelige fabrikkracere skulle ut på banene igjen for første gang på over et år – nettopp for å vinne verdensmesterskapet. Og for å være sikre på at den jobben ble skikkelig gjort hadde de sikret seg ”de tre F-er” i bilsporten: Giuseppe Farina, Juan Manuel Fangio – samt førkrigsesset Luigi Fagioli. For Enzo Ferrari var dette en krigserklæring.

Det var imidlertid flere europeiske løp som skulle kjøres på 1950-kalenderen før Formel 1-sesongen startet. Det første var Formel 2-løpet Marseilles Grand Prix, der det regnet så voldsomt ved starten at løpssjefen rådet Villoresi, Ascari og Fangio til å kjøre vettugt i de første rundene. Om han vant gehør? Gjett en halv gang! Gjennom løpets 80 runder lå trioen hjul mot hjul i kontinuerlig tetskifte mens det hele tiden regnet i bøtter og spann. Ascari fullførte så tett opptil Villoresi at kun et målfoto kunne bekrefte at sistnevnte vant, og begge hadde fortsatt Fangio helt oppi nakken.

Ascaris beste fransk
--Etter Marseille-løpet deltok vi selvsagt på seiersbanketten, der en merkelig fransk offiser holdt en typisk fransk hyllesttale på minst en halvtime, og hvor han takket absolutt alle han kunne komme på inkludert det lokale brannkorpset, fortalte Villoresi. –Muntert ble det først da han kom bort til bordet vårt etter talen, og spurte Alberto om han også var aktiv i andre sportsgrener.

Veloppdragent og uskyldig svarte Ascari på sin beste fransk: -- Jeg liker å svømme. Og jeg liker å gå på ski.

Det var bare det at Ascaris ikke fant det rette uttrykket. I stedet for ”faire du ski” sa han ”schier”, som betyr ”å skremme”. Hva verre var, ordet ”schier” uttales omtrent på samme måte som ”chier”, som betyr ”å skite”…..

Nedtur etter nedtur
De viktigste italienske sportsbilløpene, Targa Florio og Mille Miglia, var begge forlagt til april måned i 1950. Ascari stilte med Ferraris nyeste konkurransesportsvogn, Type 195S med 2,35 liters V-tolver med 3 doble Webere og 170 hk, og med den ledet han helt fra starten 185 konkurrenter gjennom det siste Targa Florio som gikk Sicilia rundt. Men noen mil før mål orket ikke Ferrarien mer juling fra Sicilias redselsfulle veinett, og Ascari måtte gi seg.

Ascari stilte på ny frisk i Mille Miglia med en stor 275 med 3,3 liters motor. Igjen ledet han, men denne gangen spilte tett regn og tåke samt sleip asfalt ham mer enn ett puss, og Ferrarien endte ramponert til det ugjenkjennelige i ei grøft.

Midt i april møttes også Formel 1-lagene til Alfa Romeo og Ferrari i San Remo Grand Prix for å føle hverandre på tennene før VM-sesongen startet. Banen var våt og sleip, og i starten spant Fangio med sin uvant kraftige bil mens Ascari stakk av fra resten av feltet. Det varte imidlertid ikke lenge før Ascari gikk i spinn, og dermed var Fangio forbi med 20 sekunders forsprang. Ascari kuttet det ned til 14 sekunder, men spant rundt på ny, og denne gangen smelte han Ferrarien i en mur. Fangio slo Villoresi med et minutt. Dette lovet ikke godt for Ferrari-folket.

Men Maranello-førerne fikk i hvert fall flere anledninger til å trene enn Portello-førerne - fordi Ferrari deltok i langt flere race enn Alfa Romeo. I løpet av følgende måned vant Ascari tre mindre løp, nemlig Formel 2-løpene i Modena og i Mons samt sportsbilløpet Grand Prix du Luxembourg.

Ascari versus Fangio
Hvem var det tidlige 1950-tallets beste racerkjører – Alberto Ascari eller Juan Manuel Fangio? I etterkant er det lett å svare Fangio. For det første overlevde han sporten, for det andre vant han flest Formel 1-løp inntil Jim Clark kom, og for det tredje greide ingen å vinne like mange Formel 1-VM som ham før Michael Schumacher entret scenen.

De som så Fangio og Ascari ”live”, var ikke alltid fullt så sikre. Stirling Moss, selv en av periodens beste rattvirtuoser, var en av dem:

--Jeg fikk en gang studert teknikkene til Ascari og Fangio i et og samme løp, i en og samme sving, som de tok i rundt 150 km/t. Hver gang sneiet Ascaris Ferrari halmballene, mens Fangios Alfa Romeo nøyde seg med å sneie de ytterste stråene. Det slo meg hvor hårfin forskjellen mellom kjørestilene deres var. Bokstavelig talt.

Som Ascaris beste venn var selvsagt ikke Villoresis vurdering av spørsmålet særlig overraskende: --I de dager var Fangio garantert ikke Alberto overlegen. Albertos stil var offensiv, glødende og ivrig, men samtidig basert på rene linjer og millimeterpresisjon. Han gikk inn i svinger med definerte vinkler og passet på at veigrepet var der, mens Fangio kjørte mer på intuisjon og ofte hadde utrolig flaks som kom seg igjennom med sideskrensene sine.

Farina beskrev Ascaris kjøring slik: --Han var ingen avslappet fører. Med sammenknepet munn og konsentrert blikk pisket han bilen frem mens han beveget rattet konstant fra side til side med de følsomme hendene. Og når han virkelig hadde hastverk tok han svingene i en rekke små kast fremfor en lang sideskrens. Når han lå bak en konkurrent så han alltid ut som om han bekymret seg for hvordan han skulle få passere. På den annen side var det alltid et nerveslit å ha ham bak seg.

Enzo Ferrari var heller ikke udelt entusiastisk: --Ascari som fører hadde en presis og sikker kjørestil, men som person hadde han et behov for å ligge foran fra første øyeblikk. Lå han foran, var han svært vanskelig å passere – jeg vil gå så langt som å hevde at det var praktisk talt umulig å komme forbi ham. Men når han lå som toer eller lenger bak, hadde han ikke den kamplystne spiriten som jeg gjerne skulle ha sett ved enkelte tilfeller. Det betyr ikke at han ga opp, men når han måtte passere noen likte han seg tydelig dårlig – det virket nesten som om han hadde et slags mindreverdighetskompleks i slike situasjoner fordi han ble nervøs, noe som hemmet ham fra å vise den klasse over kjøringen som han ellers ofte presterte. De fleste førere liker ikke å ligge først i feltet fordi de føler seg jaget og bekymrer seg for om de greier å holde ledelsen. Med Alberto Ascari var forholdet stikk motsatt: Selvsikkerheten hans var aldri så sterk som når han ledet et løp, derfor var det i slike situasjoner at stilen hans ble overlegen alle andres, og da greide de heller ikke å slå ham.

Les fortsettelsen: Alberto Ascari del 3

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: