Mercedes blir utfordret

Det er ikke så lenge siden BilNorge gledet seg til å besøke et hyggelig firma i gamle Øst-Tyskland som het Gullwing GmbH. Vi skulle få prøve deres nydelige moderne gjenskapning av en 300 SL – den med dørene i taket.

Da vi kom frem fikk vi bare så vidt lov til å se på den gjennom støvete vinduer. Stuttgart hadde vært der med ganske klar beskjed om hva disse håndverkerne kunne vente seg hvis de fortsatte langs den gata.

Samme dag begynte de å bygge «gamle» AC Cobra isteden.

Hit skulle vi - og dette endte det med.

Derfor er det to grunner til at jeg har litt beundring for folkene bak Streamliner Motors i England: dels fordi det de bygger virker svært attraktivt, og dels fordi det de bygger er rett i fleisen på alle Mercedes sine merkevare-helligdommer.

Nå sier de riktignok klart fra at når de bruker uttrykk som W196 eller Gullwing i sitt salgsmateriell, er dette bare «for å beskrive» - men det virker allikevel ganske dristig å utfordre advokatarmadaen på denne måten.

Siden noe av det siste de har gjort var å være med på pressedag-forspillet til 12x2 på den gamle Brooklandsbanen – der Mercedes-Benz UK er en meget sterk faktor – begynner jeg faktisk å lure på om Hermann Sommersell og hans folk faktisk er tilgitt av Daimler, bare de ikke skriker alt for høyt om hva det er de driver med.

For det de gjør er jo faktisk å bygge moderne utgave av noe av etterkrigstidens mest profilerte bilsportinnsats.

En ting er Gullwing – den er det jo som kjent mange som har prøvd seg på. Selv om den utgaven Sommersell har bestemt seg for er den kjente Uhlenhaut-coupeen - lettvekteren som Racing-ingeniør-geniet hos Mercedes brukte som sin meget eksklusive privatbil.

Men en helt annen ting er strømlinjeutgaven av W 196, Formel 1-bilen som vant omtrent alt med enten Fangio eller Moss i 1954 – 1955.

Nå er selvfølgelig ikke det mekaniske på høyde med legenden – en spesiell motor med desmodromiske ventiler hadde nok vært i meste laget, for ikke å snakke om eksperimentelle bevegelige aerodynamiske hjelpemidler.

Og egentlig er ikke karosseriet helt som originalen heller. Sommersell har faktisk forstørret det to prosent i alle retninger – men når man ser det, som her på bildene, er man liksom ikke i tvil om hva dette er ment å være i slekt med.

Siden den opprinnelige W 196 ble bygget i tre lengde-versjoner med 2350, 2210 and 2150 millimeter akselavstand, kan vi vel være enig om at det er den midterste som er utgangspunktet, Streamlineren har nemlig en akselavstand på 2400 millimeter.

Tanken er derimot ikke forstørret med 10 prosent. Jeg kan garantere at W 196 hadde litt mer enn 50 liter om bord.

Den første som ble bygd var en en-seter, men godkjent for landeveien. Nå har det også dukket opp en utgave med plass for to – uten at det har gått ut over utseendet.

I motorrommet kan det legges mye rart, men en 300E-24 motor gjør god nytte i demo-bilen. Der yter den 240 hk, og når du løfter panseret ser du fremdeles de samme lange innsugningsrørene på tvers av hele motorrommet, som på originalen.

Og i setene finner du forresten også det samme tartanmønstrede stoffet som på originalen.

Rammen er bygget av Ian Mockett – han er på toppen av Hot Rod UK-listen over rammebyggere.

Og det nydelige karosseriet er håndrullet av folk som ellers jobber hos Fablink – de som lager hytter til store produsenter som JCB og DAF, og der man har laget en egen liten håndverk-avdeling som heter Streamline Bodies and Assemblies Ltd.

Nå er det selvfølgelig mulig at hele Sommersell-operasjonen dør en stille død uten noen aktiv innsats fra Daimlers juridiske avdeling. Men det hadde jo vært synd.

Det kan da ikke skade at vi i forholdsvis moderne miljøer kan bli minnet om tidligere storheter, uten å måtte nøye oss med over-restaurerte eksemplarer som skal leve resten av livet i møllposer.