Trafic

Egentlig er det heller ikke en enkelt bil som er helten her, det er alle bilene som til sammen lager trafikk, og trafikk skal jeg si Tati klarte å få til selv om filmen er mer enn 30 år gammel nå. Også da kunne man forestille seg tidenes trafikk-kork.

Historien er enkel. Tati spiller igjen den klønete Monsieur Hulot, som denne gang er ingeniør og har konstruert en aldeles fantastisk campingvogn. Den skal debutere på bilutstillingen i Amsterdam, og det er på veien dit, med prototypen, at alt det gale skjer.

Trafikklysproblemer, havarier, utforkjøringer, kollisjoner, alt som kan skje, skjer for at han skal komme for sent til åpningen. Samtidig har vi en vakker PR-dame og en kolerisk direktør med i bagasjen, men glem folk og glem handling. Her er det pantomime av enormt format og et innlegg om bilsamfunnet som vi kanskje ikke burde applaudere på disse sidene; men bunnlinjen er jo at trafikken er i ferd med å drepe seg selv. For 30 år siden!

Så selvfølgelig kan man se på Trafic som en samfunnskritisk film, akkurat som Tatis andre komedier: Min Onkel, Playtime eller Feriesabotøren (for å nevne noen). Men det er mye bedre å ta den for en av tidenes mest enorme komedier der scenen er den du og jeg ferdes på hver dag. Kanskje blir rushtrafikken enklere å håndtere dersom man kan hente frem et og annet bilde fra denne filmen.

PS! Det er kommet en ny fransk komedie nå, en slags take-off på originalen, som heter Trafic 2000. Den handler om noe som er litt dystrere, om fire folk i en bil som kjører av veien så det holder og ender langt nede i kløft. En dør, de tre andre sulter sakte i hjel. Her er det elementer både av miljøvern og vegetarmat, av kannibalisme og av sterke religiøse innslag. Men med en vanvittig avslutning. Men den når ikke opp til skulderen av originalen en gang.