PT Cruiser: Ikke akkurat en komitébil

Bilkonstruksjoner blir i stadig kjedeligere grad et komitéarbeide, fullt av kompromisser. Vi har møtt komitéen bak Chryslers spennende PT Cruiser. Han heter Bryan Nesbitt.

Publisert

PT Cruiser
PT Cruiser

Først publisert i BIL 6 - 2000.

31år gammel, studert arkitektur og industridesign på universitetet, BSc fra Art Center i Pasadena, Cal, ansvarlig for det aller meste av det som synes på Chryslers PT Cruiser. En spennende bil. Derfor, antagelig, en spennende fyr.

Nå er de fleste designere spennende. De er snart de eneste tilbake i bilindustrien, bortsett fra styreformenn og administrerende direktører, som er utstyrt med et navn og et ansikt utad. De er pr definisjon kreative, og viser svært ofte at de har et hode som fungerer litt annerledes, og bruker også armer og bein til å demonstrere det. Dessuten tilhører de et meget tett og lukket samfunn som byr på en rekke spennende detaljer.

Da Bryan Nesbitt kom rett fra skolen til Chrysler i 1994 tilhørte han et Art center-kull med problemer – det var dårlig med jobber. Bryan Nesbitt gikk ut med beste karakter og rett inn i en jobb hos Chrysler.

Det må være en drøm for en ung designer. Chrysler har vel vært forrige tiårs mest utadvendte designfabrikk. Mange sier de kan sette dato på den gangen design gjenoppsto hos Chrysler i 1988. I første rekke for å skjule hvor begredelige produksjonsbilene egentlig var, men etter hvert for å gi et genuint speilbilde av den mest kreative amerikanske bilfabrikken. Med Tom Gale i spissen for designerne, og med Bob Lutz på styrenivå som mottaker har Chrysler sørget for at bildesign er blitt et av de mest attraktive imagebyggeverktøyene. Selv store tunge GM måtte følge i lille Chryslers fotspor da de forsøkte å bombe årets Detroit-utstilling med sine konseptbiler.

Og midt oppi dette miljøet havnet Nesbitt. Til en rar liten prototyp med runde ruter som de kalte Espresso. Derfra dukker Nesbitts navn opp, oftere og oftere. Han var med på CCV-bilen, med den nye Cola flaskeplasten i karosseriet i 1997, hot-rodassosiasjonen Pronto Cruizer i Geneve i 1998 var det han som sto ved siden av, og nå kan han altså se ut over trafikken og si at "den er min" hver gang det kjører en PT Cruiser forbi. 100.000 av dem skal kjøre forbi et eller annet i år, vi snakker om en ikke helt ubetydelig bil.

Et dusin stykker har nettopp kjørt forbi under den terassen vi sitter på ved Lago Maggiore, der den europeiske forhandlerintroduksjonen er i ferd med å avsluttes, og der han har fortalt dem om hvorfor bilen ser ut som den gjør. Alle malere, forfattere, komponister, ser noe de ville gjort annerledes når verket er offentliggjort. Så også en designer?

"Ikke noe", sier Nesbitt. "Alt er som jeg ville ha det. I hvert fall nå som automatgearstangen også om-designes, slik at det ligner den manuelle stangen med kulen på toppen". Hvilket avslører noe helt annet, som også er ganske unikt. Her har vi en eksteriørdesigner som også har hatt meget å si for interiøret. Av en eller annen grunn er dette ofte hermetisk adskilte avdelinger, i teorien er det også slik hos Chrysler, men det er åpenbart at "vi rusler ganske meget ut og inn hos hverandre", sier han om de ca 70 designerne som jobber i Chryslers åtte studioer. Og drar meg ut for å vise meg de innvendige panelene på dashbordet, i karosseriets farger. "Dette er det bare tre andre biler som har, alle overklasse og type sportslig som Fiat Coupé eller BMW Z8", sier han. Men poenget hans er at her ville hans farfar kjenne seg igjen samtidig som ungdommen synes det er en cool detalj.

Står som en påla
Selv om han ikke ville gjøre noe om igjen, så må det da likevel være kompromisser her, undrer jeg. Men da dukker alle designeres standardsvar opp. "Hjulene, alle designere ønsker så store hjul som mulig. 18- eller 19-tommers ville jeg hatt. Det går ikke, uavfjæret vekt og pris stopper det", sukker han. Men har vel egentlig ikke noe å klage over. Se bilen fra siden, den står som en påla på steroider, for å si det sånn. Muskler i massevis, høy hekk tyder på alt annet enn forhjulsdrift, masse tredimensjonale effekter – se der fordøren møter forskjermen for eksempel, antydninger av gamle dagers stigtrinn, radikal og retro på samme tid.

"Det er utrolig å jobbe i et firma som er villig til å ta slik risiko", sier designeren. For det er klart at PT Cruiser er en risk. Og risiko er man ikke vant til i en bransje som vel er en av verdens mest konservative, av ren nødvendighet må det tilføyes, fordi investeringene i nye produkter er så enorme at manglende suksess kan bety undergang, eller i beste fall meget grinete aksjonærer.

"Det er ikke uten grunn vi kalte prosjektet Street Smart" sier Nesbitt. "Vi ville jo projisere noe aktivt, urbant, ikke akkurat beskjedent og tilbakeholdende, kanskje litt aggressivt, og definitivt i tiden, eller gjerne litt forut for "i tiden".

Selv virker han også ganske Street Smart. Selv om han er fra Phoenix, Arizona er vi ganske sikre på at han glir lett inn i Californiamiljøet rundt Chryslers design-utpost der. Der han nettopp har gjort en 7 måneders runde igjen. Uten at han sa det, har vi følelsen av at det er en Detroit 2001-konseptbil det ble arbeidet på der.

Bilbransjens sigøynere
Noe som bringer andre tema på banen, nemlig hvordan designere er bilbransjens sigøynere, og hvordan Andy Warhols prognose på 15-minuttersmennesket ser ut til allerede nå å ha gyldighet for designere. Sigøynerne først: Det tilhører ikke unntakene at et designnavn kan dukke opp hos fire forskjellige bilfabrikker i løpet av en åtte års periode. Hos Chrysler, derimot, ser man noe helt annet i følge Nesbitt. "Folk har en tendens til å bli hos oss", sier han, og låter som en grånende veteran. "Se på Trevor Creed, engelskmann som har vært her siden tidenes morgen, og som nå har ansvar for personbiler og minivandesign. En av de mest våkne designhoder i verden. Og Tom Gale, toppsjefen for all design hos oss. Han er vel snart 100, men har et øye som er meget friskere enn noen av våre. Og som er villig til å ta meget store sjanser på våre vegne".

Ting tyder på at også Nesbitt har tenkt å bli. Andy Warhol da, som sa at i vårt mediesamfunn vil vi nærme oss den virkelighet at ethvert menneske er berømt i 15 minutter. Registeret er fullt av navn på designere som har hatt ansvar for et karosseri eller et konsept, og så har vi aldri hørt noe fra ham igjen. Men heller ikke den kjøper Bryan Nesbitt. "Kjenner meg ikke igjen. Kanskje er det fordi vil bygger fire-fem høyprofil konseptbiler i året, og et par produksjonsbiler. Da sier det seg selv at mange av oss kommer forholdsvis ofte til orde. Ta Osmu Shikado for eksempel, Viper-designer som stadig dukker opp i forbindelse med andre oppsiktvekkende biler. Thunderbolt og Copperhead, for eksempel. Jeg vil ikke si at det er dine typiske 15 minutter", sier han og høres enda mer ut som en som liker seg i jobben.

Bil er formspråk
Selv om han enda ikke har stjernedesignerens ultimate triumf i garasjen: En eller annen rød Ferrari-vogn. Ikke høres han særlig interessert ut heller. Han snakker mer begeistret om den svarte Sciroccoen fra studietiden. Eller den svarte GTIen. Eller den svarte ur Bobla. Gatesmart. Og favorittfargen på PT Cruiser? Gjett. Svart!

Og vi sitter og snakker om hva han egentlig bruker livet sitt til. Disposable fashion vil han i hvert fall ikke forbindes med. Da heller kulturell arkitektur, uten at det låter oppblåst. For bilen er vel med på, i større grad enn det meste, å skape det formspråket, de kulissene, den arkitekturen, vi er omgitt av.

Og da er vi tilbake igjen til utgangspunktet. Designere er spennende mennesker. De kan snakke om litt mer enn Hz og Kb uten at det blir pompøst. Ikke bare kan de også tenke lateralt, de kan fortelle hva de tenker og hvorfor. Hvilket også kanskje kan være grunnen til at det ikke er så lett å holde seg til saken når man er sammen med dem.

Så la meg bare slå fast, for å holde meg til saken. Bryan Nesbitt er med god grunn fornøyd med bilen sin. PT Cruiser ser enda bedre ut på veien enn i en utstillingshall.

Powered by Labrador CMS