La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka
La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”
Bilder fra boka

Det siste store bil-eventyret?

Egentlig burde jeg allerede nå melde meg helt vekk i uke 43 og 44 i år. Nå har jeg nemlig lest om Carrera Panamericana.

Publisert

Et landeveisløp som bare fant sted i årene 1950 til 1955, men allikevel så legendarisk at Porsche har oppkalt to av sine modeller etter det: Carrera og Panamera. Nå skjønner jeg det bedre, for nå har jeg lest en imponerende bok om dette imponerende løpet.

Løpet ble egentlig startet for å feire den Pan-Amerikanske Highway, som slett ikke var ferdig i 1950. Men det gjorde ikke noe. Ideen var glitrende: et meksikansk landeveisløp så gørra sprutet, fra grensen i nord mot Texas, til El Ocotal i Guatemala.

Reglene var greie, man trengte en stock-car, i prinsippet en lukket femseters amerikaner som det skulle være produsert minst 50 eksemplarer av. Derfor var det ikke plass til Fordillacer og andre spesialiteter de første årene, men det var bråtavis av muligheter til å bygge disse om til bomber&granater.

Hummer og kanari

Alle slags mennesker deltok de første årene. Taxi-sjåfører fra Mexico City, bestemødre og filmstjerner fra USA, et par europeiske racerkjørere (med Alfa og Delahaye), 2 biler var sponset av den meksikanske presidenten, og en av en bh-produsent i Jacksonville. 42 av bilene var ferske, bygget i 1949, men hele 25 var bygget førkrigs, helt tilbake til 1937.

Seks dager kjørte de, alt under 80 km/t var jevngodt med diskvalifisering – og her er det snakk om grus og vanvittige veier – jeg mener: poco loco er ikke akkurat uttrykket her. Her snakker vi mucho loco.

Og på tross av dødsfall og hårreisende ulykker (ambulanser var stasjoner hver femtiende kilometer) ble det et nytt løp året etter. Da dukket det blant annet opp fabrikkbiler fra Ferrari, og i 1952 var Mercedes-Benz på plass med et fantastisk team.

SE STORE BILDER FRA BOKA HER

På alvor

Og de vant selvfølgelig – tysk grundighet banket latinsk ekspresjonisme. Men de små Porschene fra den lokale importøren, Prins Alfons von Hohenlohe, gjorde såpass inntrykk at året etter var fabrikk-Porscher der og sanket opp dobbeltseier i 1600 ccm klassen.

I 1954 var det Ferrarien til Magliolo som vant, med Phil Hills 375 MM på annen plass.

”Dette er det vanvittigste landeveisløpet ever”, sa Phil Hill. ”Jeg elsket utfordringer som Nürburgring eller Targa Florio, men åssen bygger du inn en burro midt i veien i planleggingen din? Hvis det var noe løp jeg gjennomførte med følelsen av å ha hatt terminale tilbud et uendelig antall ganger, var det Carrera. Nå har løpet opphørt og det første jeg tenkte da jeg hørte det var, Takk og Pris, nå behøver jeg ikke gjøre det igjen!”

Det var også planer om et løp i 1955, men Le Mans katastrofen, FIA som ville ha den inn i kalenderen og derfor ville innføre ganske sanitære regler, og ganske mye økonomisk surr, drepte løpet.

SE STORE BILDER FRA BOKA HER

Opp av asken

Bare at det oppsto igjen i 1988. Med tilsynelatende regler og tilsynelatende ønsker om ganske ryddige arrangementer, som imidlertid viser seg å være like vanvittige som de opprinnelige.

Bilene i seg selv forteller litt om det. Svære amerikanere, forsterket og ombygget, Porscher og Mercedes 300 SL som er så kappa og modifisert at Goodwood-fraksjonen ville brutt ut i krampegråt om de hadde sett det, spesialbygg ala Facel Vega med Porsche 928 V8-motor og gamle Saaber og Volvoer. Alle med et vanvittig utvalg av fargerike sponsor-plakater overalt.

Og fremdeles går det like fort som for mer enn 50 år siden og fremdeles ser det ut som det er omtrent fritt fram. Ikke minst i regelverket der det er så mange klasser at det kan se ut som alt er lov. Bare det har fire hjul og sier brrrrum.

Johnny Tipler heter han som har skrevet en 270 siders storformatbok om Carrera Panamericana. Den første tredelen handler om de første fem løpene, med skikkelige intervjuer med blant annet Herbert Linge, og Hans Herrmann som var der den gang det virkelig var drama rundt hver sving og over hvert krøn.

De siste to tre-delene handler om årene etter 1988. Uten at det gjør noe som helst. For eventyrene er like mange (og dødsfallene nesten like hyppige, for dem som er ute etter gladiator-elementene).

SE STORE BILDER FRA BOKA HER

Praktfulle bilder, både arkiv-svart-hvittene fra 50-årene, og fargebildene fra de siste 20 årene – som stort sett er Courtesy svenske Rebecca Olausson.

Skal du ha noe som forteller om et virkelig firehjuls eventyr som var, og som fremdeles er, så er dette en bok jeg virkelig anbefaler.

Og hvis du vil vite enda mer så kan du jo starte på www.panamrace.com og fortsette på www.lacarrerapanamericana.com.mx/ der du blant annet finner ferdig preppede Carrera-dyktige biler til salgs, slik at du bare har å melde deg på, og bestille en billett så du er der i god tid før den 23. oktober.

DU FINNER MER INFO HER

LAST NED UTDRAG FRA BOKA HER (PDF)

FAKTA:

Tittel: La Carrera Panamericana.”The World’s Greatest Road Race”

Forfatter: Johnny Tipler

Utgiver: Veloce Publishing Ltd.

ISBN 978-1-84584-170-6

Innhold: 272 sider / 400+ bilder

Pris: £45,00 + porto

Powered by Labrador CMS