Alfa Romeo Giulietta: Velkjørende italiener - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
img img img img img img
33 bilder i galleri
Velkjørende italiener
NETTKJØRT: Alfa Romeo Giulietta har fått en forsiktig, men vellykket facelift. Nå er den ikke ung og lovende lengre – bare lovende.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2020).

Twitter RSS
bsgif

Tonene fra gitar-magikeren Jimi Hendrix triller ut av Bose-anlegget idet jeg er på vei til Lillehammer. Vendingene på «All Along the Watchtower» gir meg små, gode frysninger nedover ryggen, men setevarmerne er heldigvis effektive nok til å holde skrotten lun.

Jeg har kjørt noen mil med den oppgraderte Giuliettaen allerede, og merker at jeg trives.

God sittestilling (med pedalforbehold, mer om det senere), gode seter (det samme kan ikke sies om tidligere Giulietta-årsmodeller!), god musikk og fin flyt på den nyåpnede delen av motorveistrekningen langs Mjøsa – dette kan jeg like.

I fin motorveicruise i 100 kilometer i timen jobber dieselmotoren godt under 2000 omdreininger, og høres bare forsiktig og stille i bakgrunnen. Litt vindsus merkes i øvre vinduskarm på førerdøren, men ikke nok til at jeg lar meg irritere spesielt.

Savner detaljer
Da er det aller mest irriterende at jeg ikke har noe godt sted å sette fra meg drikkeflasker. Eller et praktisk sted å legge telefonen mens den lader.

Og jeg lar meg også forundre over materialet i rattet. Det skal se ut som skinn, med grove sømmer på innsiden av ringen, men kjennes mer ut som plastgummi.

Heldigvis kjenner man at det faktisk er koblet til forhjulene. I en tid hvor styringer blir glattere og mer pregløs enn fasaden på et moderne finansbygg, er det godt å holde litt i et ratt som har litt følelse igjen.

I det hele er hele kjøreopplevelsen til Giulietta veldig god. Den er komfortabel, men ikke myk. Passe stiv i svinger, men aldri stumpete. Og over fartshumper, hull i veien og andre generelle ujevnheter virker understellet veldig ryddig og solid – det samme gjelder snø-egenskapene.

Kjøregleden krones av en imponerende dieselmotor. Den kakler fælt ved kaldstart, spesielt fra 0 grader og nedover blåskalaen, og er ikke den stilleste på varm tomgang heller. Men kjøremessig er den helt strålende. 150 hestekrefter og 380 Newtonmeter er gode tall på papiret, men det er ute på veien den må levere.

Og det gjør den.

Allerede fra 1100-1200 omdreininger drar den godt, også i høye gir, og den har en jevn og god flyt helt til den går tom rundt 4000.

Fleksibiliteten til motoren gjør at jeg ikke trenger gire så ofte, og det er nesten synd. Girskiftet er kontant og har en god, mekanisk følelse. Og den girkulen er så god å holde i – jeg får på et tidspunkt assosiasjoner til Chandler Bings «videospill-klo» etter å ha holdt rundt metallkula en stund. Og metall er det – for den er som ei iskule etter å ha stått ute en vinternatt.

På den annen side trenger jeg ikke bruke clutchen så mye heller, om jeg ikke girer, og det er en fordel. Ikke fordi den er vond å betjene i seg selv – tvert i mot, den er lettdosert og behagelig – men fordi pedalplasseringen virker å hinte tilbake til en tid hvor man gjerne satt litt på skrå i italienske biler: Med føttene lett vinklet innover i bilen.

For gasspedalen er trukket langt ut, og clutchen må trykkes langt inn i fotbrønnen. Enten må jeg sitte for nær til at høyrefoten hviler behagelig på gasspedalen, eller så må jeg virkelig strekke venstrefoten for å trykke clutchen i bunn.

Slike ting er helt unødvendig, og det er sånne primæregenskaper i en bil som egentlig burde være essensielt å få riktig.

Ingen unghest
Man merker at Giulietta begynner å trekke på årene. Bilen er nærmest blottet for førerstøttesystemer. Adaptiv cruise control? Glem det. Autobrems? Niks. Filskiftvarsler eller blindsonevarsler? Nei, hold deg våken og sjekk blindsonen selv.

Går man inn i innstillingsmenyen til bilen, og trykker på førerassistansevalget, er det kun følsomheten på de automatiske vinduspusserne som kan justeres – det er det eneste Giulietta kan skryte av når det gjelder støttesystemer.

Start/stopp er riktignok på plass, og fungerer veldig bra. Stort pluss for at bilen husker både start/stopp-innstillinger og kjøremodusinnstillinger neste gang jeg starter bilen. Det er det ikke mange som gjør.

Så Giulietta er ikke ung lenger, men er den lovende?

Ja. For enkelte ting viser at Alfa (det vil si Fiat-konsernet) virkelig kan, hvis de vil. Infotainmentløsningen er for eksempel glimrende. Høyoppløselig skjerm, gode menyer, enkel (men ikke simpel) grafikk og generell god brukervennlighet er skryt jeg sjeldent gir til touch-skjermer, men her er Alfa på nivå med Volkswagen. Fortsatt mener jeg touch-skjermer er en uting, men når den først er på plass, er det godt å oppleve at det er gjort så enkelt som mulig å bruke den.

God lyd er det også. Bose-logoen pryder høyttalergrillene, og det merkes at de har vært involvert. Jeg savner trøkk i bassen, den blir litt stump, men her kan det spilles høyt. Ingen skrangling, ingen ulyder – bare ren og god lyd. Jeg kjenner Bose-produkter godt fra før, og vet at de legger sin sjel i at lyden skal være like god når volumknotten peker på 11 som ellers. Stjerne i boka!

Fra foran til bak
Dette er kanskje siste generasjon Alfa Romeo med trekk kun på forhjulene. I hvert fall for denne gang. Nå skal Alfa gå tilbake til bakhjulsdrift – moro, i hvert fall ettersom til og med BMW begynner å lefle med forhjulsdrift.

En Giulietta med bakhjulsdrift kan jo bli veldig artig. Dagens modell lover gode kjøreegenskaper, en herlig motor og mange fine detaljer – med litt overordnet kontroll kan også helheten bli knall.

Jeg gleder meg.

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse

logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: