Innfrir høye forventninger

Hvilken bil er dette?
Sportage er ikke bare den bestselgende modellen til Kia i Norge – men i hele Europa. Siden introduksjonen av modellen i 1993, har Sportage solgt i 450.000 eksemplarer bare i Europa.

Derfor er det ikke rart Kia har store forhåpninger til helt nye Sportage.

For ny er den. Riktignok basert på plattformen til Hyundai Tucson, men det er ikke noe dårlig utgangspunkt.

Kia har gjort noen grep for at Sportage skal føles som en helt forskjellig bil enn Tucson. Der Hyundaien har et klassisk, pent ytre, har Kia gått litt mer drastisk til verks.

De høyt plasserte frontlyktene og den butte snuten gir meg vibber til Subaru B9 Tribeca – men Sportage kler heldigvis linjene sine langt bedre. Også bakfra skiller Sportage seg ut. Dessverre er ikke hele stripa på bakluka opplyst, men det er uansett godt å se at bilens bakside også har blitt gitt litt designomtanke.

Hvordan er den å kjøre?
Vi begynner med den to liter store dieselmotoren. Med automatkasse, firehjulsdrift og 136 dieselhester, burde dette være en veldig god «Norgespakke», og førsteinntrykket ute på veien er positivt.

Veldig støysvak, bemerker vi etter noen kilometer på spanske motorveier. Hjulstøyen er fraværende, og motoren høres ikke i cruising-turtall. Noe susing rundt speilhusene er bare å forvente på en SUV fartende i 120 kilometer i timen.

Litt grovere asfalt får frem hjulstøyen, så det kan være at disse motorveiene var spesielt glatte, men det er like fullt et godt utgangspunkt før vi får kjøre bilen på norske veier.

Men alt er ikke fryd og gammen med drivlinjen. 136 hestekrefter burde klare null til hundre på ti-tallet – men spesifikasjonene sier 12 sekunder blank. Hvorfor det? Automatgirkassa er svaret. Ikke bare er gjør den bilen betydelig tregere, 154 gram CO₂ i denne klassen er heller ikke mye å rope hurra for.

Hyundai-konsernet har kommet langt i girkasseutvikling de siste årene, og her burde en mer effektiv girkasse – som Hyundai/Kias eminente dobbelt-clutch-kasse – være et opplagt alternativ.

Et steg ned på motorskalaen finner vi en velkjent sak; 1,7-literen har koreanerne brukt i mange år, i mange forskjellige modeller.

Med manuelt gir og forhjulstrekk er den 115 hestekrefter sterke motoren faktisk raskere til hundre enn 136-hesteren med automat. Den føles også litt mer fleksibel, til tross for nesten 100 Newtonmeter forskjell i dreiemoment.

Men heller ikke 1,7-literen er perfekt. Den høres nemlig på alle turtall, og har absolutt ikke noe pent lydbilde når den dras litt på turtall. Denne motoren kan heller ikke kombineres med verken automat eller firehjulsdrift, så om noe av det står på må-ha-lista, må du opp i motorvolum.

Uavhengig av motor er det ingenting revolusjonerende med kjøreegenskapene til Sportage. Den er passe komfortabel, og veldig godt dempet ved forsering av skarpe skjøter og kanter. Multilink-bakakselen kan nok ta noe av æren for det – et ellers godt dempet chassis får ta resten.

Styringen er litt tyngre enn de fleste biler i denne klassen, uten at det gjør noe. Det er verre at det skjer så lite rundt senter; her burde Kia kunne legge inn litt kortere rattutslag før det skjer noe.

Sammenlignet med fetter Tucson har Kia også spritet opp interiøret litt. Et lett førervinklet dashbord, med veldig oversiktlig knappelayout er et stort pluss.

Multimedieskjermen er av berøringstypen, men har et relativt lettforståelig grensesnitt, og instrumentene er særdeles lettleste. Kjørecomputeren har noe liten skrift, men har en passe mengde funksjoner og et godt grensesnitt.

Materialkvaliteten oppleves også som et lite hakk over Tucson, med myk plast i toppen av dashbordet. Men Kia kunne nok fint spart seg for den formstøpte «sømmen» som går tvers over hele dashbordtoppen.

Lengre ned på konsollen begynner plasten å bli hard, og totalinntrykket er ikke bedre enn flere av konkurrentene. Mazda CX-5 og Toyota RAV4 er nok et knepp over Sportage her.

Hvem er konkurrentene?
Det er vel nesten ingen segment i dag som har så mye konkurranse som nettopp dette SUV-segmentet. Hyundai Tucson, Mazda CX-5, Renault Kadjar, Nissan Qashqai, Toyota RAV4, Mitsubishi Outlander, Volkswagen Tiguan, Ford Kuga …

Hva kan så Sportage tilby, som ikke konkurrentene kan? Kia skryter av utstyrsnivået i nye Sportage, og det er unektelig kjekt med kjøling i setene og varme i rattet – noe mange av konkurrentene ikke kan tilby – men samtidig mangler også radarstyrt cruise control og 360-graders kamera på kjekt-å-ha-listen.

Og ønsker man full pakke med automat og firehjulsdrift kan det fort bli kostbart – særlig om man har latt seg skremme fra å kjøpe dieselbil.

Eneste mulighet for bensin, automat og trekk på alle fire er den absolutte toppmodellen med 1,6-liters turbobensin i GT Line. Da snakker vi 539.900 kroner. Det kan bli vanskelig å svelge for mange.

Heldigvis er de rimeligere modellene bedre priset. Av erfaring forventer Kia at 4x4-andelen for Sportage vil være rundt 60 prosent den første tiden, før det etter hvert blir opp mot 70 prosent med forhjulstrekk. Det er slik det har vært på den utgående Sportage.

Sportage vil nok fortsatt være Kias bestselger, både i Europa og Norge – selv om den her hjemme sikkert får litt konkurranse fra Optima stasjonsvogn Plug-in Hybrid etter hvert.

Og det er lite som tilsier at den trofaste Kia-kunden vil bli misfornøyd. Så lenge utseendet ikke skremmer de konservative kundene – men kanskje heller tiltrekker seg noen nye – bør nye Sportage leve opp til Kias forventninger.