Predator

Dagens tema er en annen bil som jeg har en viss beundring for. For dette er mer enn en vanlig byggesett-bil. Her har vi gutta som ville gå racing, og som gjorde noe med det, nemlig bygget sine egne biler.

Såpass populære ble de at flere ville ha dem, det er ofte starten på disse historiene, og dermed var de i gang. I dag bygger Pip Allen og Charlie Urwin en Predator de kalle Club Seven, og en som heter 1100.

Club Seven kan se ut som en av de mange Seven-klonene, men her er åpenbart DNA’en helt annerledes. For under det Lotus/Caterham-liknende skallet er det en full rørgitter-ramme, åpenbart konstruert av en som akkurat som den opprinnelige Lotus-sjefen, Colin Chapman, har en enorm forkjærlighet for tynne, lette rør. Sveis dem sammen i en omhyggelig beregnet ramme så får du noe av det letteste og stiveste som finnes, og så får det ikke hjelpe om du må skru motoren fra hverandre for å få den ut av chassiset.

Mens denne modellen bygges sammen med en annen kitcar-bygger som heter Locost Cars er 1100 en helt selvstendig konstruksjon. Herrene ønsket seg noe med motorsykkelmotor, men med plass til to, slik at den også kunne brukes til førertrening og den burde kunne bli gate-registrert. Dessuten ville de gjerne ha litt kollisjonsbeskyttelse i strukturen – for eksempel var det stas om føttene kunne holdes bak forakselen i tilfelle en frontkollisjon. Litt beskyttelse fra siden var heller ikke dumt, ”vi hadde begge to behov for å kunne gå på jobben igjen mandag”, sier de i dag.

De fant ikke noe passende, så dermed bygget de den selv. I dag er dette et populært sett i Australia, og det er egne klasser for den på racerbanen. Med en 1100 Kawa-motor trimmet til over 150 hester låter det sikkert fantastisk, og kjapt må det være, disse bilene disponerer 370 hester pr. tonn, og har sikkert et eventyrlig veigrep.

Det er ikke bare det at de har sommer der nå, som gjør at jeg misunner Australia litt, av og til.