Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault Gordini

Renault i Paris
Foto: Jon Winding-Sørensen
Renault i Paris
Foto: Jon Winding-Sørensen
Renault i Paris
Foto: Jon Winding-Sørensen
Renault i Paris
Foto: Jon Winding-Sørensen
Renaults elektriske fremtid
Foto: Jon Winding-Sørensen
Renaults elektriske fremtid
Foto: Jon Winding-Sørensen
Renaults elektriske fremtid
Foto: Jon Winding-Sørensen
Renaults elektriske fremtid
Foto: Jon Winding-Sørensen

Gordini kommer tilbake

Det tar ikke lang tid før en stor merkevare er død. Hvem husker for eksempel Toy? Men Gordini kommer til å leve evig.

Publisert Sist oppdatert

Sier du Alpine, eller Talbot eller Datsun er jeg sikker på at du blir møtt med tomme blikk av de fleste. Men mange vil fremdeles reagere på Gordini. Noen vil tenke Renault. Noen vil forbinde det med noe illsint som går fort. Noen vil ha assosiasjoner med Smått og Hått. Svært mange vil ha et slags forhold til dette strålende navnet.

Og flere vil det bli. For nå, forteller Renault, skal det blåses liv i, ikke bare navnet, men også begrepet.

Hva dette betyr, er blant annet at jeg må til Paris igjen, ganske snart. For den nye Gordini-modellen skal nemlig debutere i Renaults praktfulle showroom i hjertet av Paris.

Jeg var der for to dager siden, da hadde de en praktfull presentasjon av de fire el-bilene som debuterte i Frankfurt. Samme dag hadde Renault-sjefen en pressekonferanse der han bekreftet at bilene skal i produksjon og at det er den tradisjonsrike fabrikken i Flins som skal bygge dem.

LES: Elektrisk Spa på hjul

LES OGSÅ: Renaults elektriske fremtid

Tre uker før hadde jeg også vært innom. Da var temaet Renault Sport, hvor vi møtte blant annet den fantastiske 5 Turbo – den med motoren der hvor baksetet pleide å være.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kjørte rundt Triumfbuen med den, en halv time kanskje, på vår brostein, med bestefaren til storsladden hver gang jeg så en åpning i trafikk-korken.

Den nye Megane Sport, med rundt 250 hester var også der. Nå har jeg ikke kjørt den kjappeste Focus’en, den med 300 hester gjennom forhjulene. Men hvis den har like liten følelse av torque steer som denne franske bomben, er forstillingsavdelingene kommet ganske langt siden den første Golf GT.

Og så sto det en R8 Gordini der. Den klassiske med den eneste riktige blåfargen, hvite striper, fire runde lamper i det flate trynet – det var så jeg ante den fjerne eimen av fransk racingolje. Total, var det det de brukte? Eller var det Elf da også?

Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å hente frem Peter Ustinovs utrolige Grand Prix of Gibraltar.

Blant alle de utrolige typene, Commendatore Fanfani (som igjen skulle trekke seg fra all racing), Bill Dill, amerikaneren som klagde over servostyringen i sin Wildfowl, og racingsjefen hos Schnorcedes, Herr Altbauer som forbød førerne sine, blant andre Von Grips, å ta med seg lommetørkle i førerdressen, fordi de ikke hadde sentrale lommer, så derfor måtte lommetørklet ligge enten i den høyre eller den venstre lommen, og det ville ødelagt den nøyaktige vektfordelingen og balansen i bilen fullstendig.

(Alfred Neubauer likte skiva, sa han til Ustinov, men han skjønte ikke helt hva som var så morsomt med den.)

Og så Herr Altbauers diametrale motsetning. Monsieur Orsini, som selvfølgelig var Améedée Gordini fra den tiden han levde på ingenting og allikevel klarte å holde liv i et Formel 1 team.

De hadde ikke penger nok til å vaske bilene en gang, pit’en var likevel full av damer, masse bensin og oljekluter overalt, men med en nyoppfyrt Gaulois i munnviken hele tiden. ”Å – spiller ingen rolle, vi har bare bensin til den første runden så vi får startpengene allikevel. Dessuten er bilene forsikret”.

Det hele ble selvfølgelig mye mer klinisk etter hvert som Renault kom inn i bildet. Han måtte ut av Formel 1 i midten av 50-årene, han begynte å hjelpe Renault med motorer, og sakte men sikkert overtok Renault det hele.

Første gang Gordini-navnet dukket opp på en produksjonsbil, var vel nettopp på R8 Gordini i midten av 60-årene. Senere har man kunnet lese Gordini på mye rart, men fra Le Mans bilene på slutten av 60-årene, ble Gordini-navnet mer og mer degenerert.

Selv om det var Gordini, og ikke Alpine, som var Grunnlaget for Renault Sport som nå står bak relanseringen av Gordini-merket.

Den 25. november skal avdukingen skje. Det skulle ikke forundre meg om du vil finne en aldrende norsk Gordini-fanatiker i flokken, utstyrt med en falmete gammel Gordini-jakke, med Orsini på øret fra en kassett-spillende Walkman og med et sterkt ønske om at det er Skikkelige Saker de byr oss.

PS! Selvfølgelig! Gordini var ikke fransk. Han var født i nærheten av Bologna som alle de andre superbilene og superbil-heltene.

PPS! Glemte jeg i begeistringen å nevne at den første Gordinien blir en modifisert Twingo? En Clio Gordini RS vil vi deretter få møte på Geneve-utstillingen.

Powered by Labrador CMS