-
Storebrand:
Biltekniske konsulenter/takstmann
-
Møller Bil Hvam:
Daglig leder
-
Werksta:
Verkstedleder
-
Møller Bil Orkdal:
Bruktbilsjef
-
Auto-Benz AS:
Bilmekaniker
-
Rettedal Bilkontroll AS:
EU-kontroll, produksjon og lager, kombinert stilling
-
Gumpens Auto Grenland:
Daglig leder
-
Gumpens Auto Grenland:
Biloppretter
-
Team Verksted AS:
Karosseriavdelingen
-
Team Verksted AS:
Industrimekaniker
-
Berg Auto AS:
Team leder / Garanti behandler og Bilmekaniker med fagbrev
-
Tryg:
Salgssjef
-
Møller Bil Skadesenter Langhus:
Bilskadereparatør
-
Motor Forum AS, Larvik:
Daglig leder
-
Bilia X:
Servicemarkedssjef, Xpeng Høvik
-
Bilia X:
Delelageransvarlig, Xpeng Lørenskog
-
Bilia X:
Regionsjef, Servicemarked Bilia X
-
Tønsberg Autoservice AS:
Bilmekaniker
-
Møller Bil Ganddal:
Nybilselger
-
Tide Verksted AS:
Mekaniker
-
Tide Verksted AS:
Mekaniker
-
Tide Verksted AS, Avdeling Voss:
Mekaniker tyngre- og lette kjøretøy
-
Bilservice AS:
Bilmekaniker
-
Erik Arnesen Helsfyr:
Bilmekaniker
-
Strømmen Bilverksted AS:
Bilmekaniker - Personbil
-
Autoringen AS:
Selger – Autoringen
-
Autoringen AS:
Auksjonsstøtte - Autoringen
-
AutoMester AS:
Kjedekonsulent
-
Bil i Nord:
Volvo-mekaniker
-
Bilforlaget AS:
Vaktsjef/journalist
-
Jæger Automobil AS:
Bilskadetakserer
Glemte skjønnheter
Det kan sikkert diskuteres om dette var skjønnheter eller ikke, sett med dagens øyne. Men glemte er de i alle fall stort sett. Til tross for at dette var biler som var svært synlige og vanlige i det norske gatebildet i 60-årene.
Noen objektiv utvelgelse er dette ikke. Det kan med rette hevdes at ”Folkevogn Bobla” var langt mer vanlig. Og kanskje Mercedes, som drosjebil.
Men Opel Olympia Rekord (P1) var ved avdukingen i Frankfurt i 1957 en godt designet bil, etter datidens regler. Den ble også en virkelig bestselger, kun forbigått av VW Boble.
Opel var driftssikker, god å kjøre og hadde god plass. Prisen var heller ikke avskrekkende – særlig ikke som bruktbil.
Salgsstatistikk, Vest-Tyskland, 1959
Det kom mange av disse Rekordene til Norge etter at bilsalget ble frigitt i 1960. I begynnelsen av 60-årene var nok Opel en av de mest populære bruktimporterte bilene her i landet.
Bruktimport var utbredt, fordi det ikke fantes stort annet enn østeuropeiske bruktbiler - Pobeda, Moskvitch, Skoda, Trabant, Wartburg, og lignende.
Opel Rekord, som de fleste kalte den, hadde en karakteristisk front- og bakrute. Og selv om den var sterkt inspirert av GM’s amerikanske modeller, fikk den likevel sin egen identitet. Den var en moderne bil i 1957. Den ble hovedsakelig produsert i en 2-dørsutgave.
Opel Caravan, stasjonsvognen, var også populær, og en del varebiler uten sidevinduer bak ble levert. I tillegg fantes det en coupé – samt en 4-dørs utgave som ikke mange har sett på gaten.
I 1960 ble modellen avløst av en langt kjedeligere designet bil.
Russisk inntog
En annen glemt bil, er Volga Gaz 21 som preget Norge langt utover i 1960 årene.
Den var veldig utbredt som drosje. Selv om kvaliteten var diskutabel, var det en robust bil som passet datidens veinett. Dessuten var Volga en rimelig bil, ettersom den ble subsidiert av Sovjet for å skaffe fremmed valuta. Dumping hadde det nok blitt kalt i dag.
Rent estetisk er Volga Gaz 21 en harmonisk designet bil, hvis man kan glede seg over datidens stil.
Volga Gaz 21 med mer enn 1.000.000 kilometer har ikke vært vanskelige å finne i østeuropeiske byer, men det forteller jo ingenting om antall reparasjoner.
Det er nok flere som har opplevd å ha satt seg inn i en Volga taxi, for så å få motorstopp, hvorpå sjåføren straks praiet en annen Volga til å fortsette turen.
Moskvitch Pilot kan man faktisk også nevne som en glemt skjønnhet, det var en pen bil, med trekk som minnet om blant annet Opel Rekord.
Men, den var ikke en bil som fremkalte det vi forbinder med kjøreglede, kan man trygt si. Husk at den gang var servostyring et mer eller mindre ukjent begrep. Og dekkene var diagonale.
Forhjulstrekk var uvanlig. De første med dette kom vel med Ford 12M og 15M, samt BMC Mini, 1100 og 1800.
Simca 1500 hadde også forhjultrekk. Og selvfølgelig Citroën, som allerede hadde hatt det i mange, mange år. Og når først Citroën er nevnt, kan man ikke glemme ”padda”, ID19 og DS21. Var den pen, eller var den stygg?
En detalj som vi nok har glemt, er at utvendig speil den gang kun var standard på førersiden. På passasjersiden var det som regel ekstrautstyr. Og så var det de særnorske skvettlappene da.
Tidlige japanere
En senere bilmodell som også ble svært populær som taxi, var PMC Gloria. Prince-navnet ble ikke brukt i Norge, bortsett fra på en mindre modell.
Med sitt karakteristiske utseende falt den godt i smak, og var et dagligdags syn, i hvert fall i de større byene. Det fantes stasjonsvogner også, men disse var et sjeldent syn, hvis det overhodet kom noen hit.
Det ble i perioden 1965-67 registrert ca. 400 Gloria’er i Norge, hvorav 289 som drosjer.
PMC har en interessant historie. De utviklet flere modellserier, og en som har overlevd frem til i dag er Skyline-serien. Bedre kjent som Nissan R – med siste avlegger GT-R.
Dette er en bilmodell som nyter respekt blant mange motorjournalister. Tidligere modeller hadde fortsatt et tall etter R; R33, R34 m.fl. i tradisjon med opprinnelige Skyline.
Allerede i 1965 bygget Prince den første japanske sportsbilen med midtmotor, og denne tok 1. og 2. plass i det Japanske mesterskapet i 1966. Modellbetegnelsen var R380i.
Lever videre
Datsun (Nissan) hadde sin egen serie – Fairlady, den vi best kjenner som 240 Z, eller senere som 280 Z, 300 ZX, o.s.v. Da Nissan overtok PMC (Prince Motor Company) i 1966, fikk altså enkelte modeller leve og utvikle seg videre. Dette gjelder Gloria og Skyline.
Gloria ble etter hvert innlemmet i Infiniti-familien – merket som vi kjenner fra USA, og etter hvert fra flere markeder, som Nissans prestisjemerke.
Nissan har hevdet at de bygde den første japanske el-bilen (med alle mulige forbehold om at ’den første’ er en farlig påstand (red.anm.)) – Tama, men det var PMC (Fuji Precision Industries som firmaet da het) som ifølge informerte kilder gjorde det i 1946.
Etter en rekke navneendringer startet bilproduksjonen i 1952, og selskapet skiftet igjen navn i 1954, denne gang til Prince Motor Company (PMC). Nissan var eier av PMC fra 1966, men altså ikke da Tama ble laget noen år tidligere.
Selve opprinnelsen til PMC var en bedrift ved navn Tachikawa Aircraft Company, best kjent for å ha produsert Zero jagerflyet under siste verdenskrig. Men bunnen falt bokstavelig talt ut av markedet for det produktet i 1945, av forståelige grunner.