Minner fra heltetiden

Motorsykkelstoff igjen? På BilNorge???

Nå jobber jeg ut fra den gamle regelen om at i enhver bilist banker hjertet til en wannabe motorsyklist.

Og dersom grunnen til at han bare er en wannabe, og ikke en virkelig, er at en skikkelig motorsykkel er farlig, så er kanskje denne løsningen. Den er i hvert fall stilig.

Adrian van Anz er industridesigner med utpreget nostalgi-tendens. For ham var heltene fra før og under og like etter første verdenskrig de store. De som hengte opp en kraftig V2-motor i noe som så ut som en racersykkelramme, og som kjørte som gale på plankeovalene som ble bygget over hele USA.

Banene var inspirert av velodromer, og de motorsyklene som ble brukt - Pope, Indian, Flying Merkel - var ikke langt unna slike tråsykler som ble brukt der de heller.

Men med motorene hengt fast i øverste stang på ramma, og med racing-styre, fikk de et helt eget utseende, som i dag er ren romantikk.

Og vi har i hvert fall for lengst glemt Eddie Hasha, som kjørte under navnet Texas Cyclone, og som kjørte over kanten av doseringen under et løp i Newark, New Jersey i 1912. Han døde, han tok også med seg fire tilskuere og skadet flere enn 10 andre. Dette var altså ikke noen utpreget frøkensport.

Men det er ikke det vi tenker på når vi møte Anz sine Derringer-sykler. Her dreier det seg om en typisk amerikansk heavy duty pedalglider, og der monterer han en bensintank oppå og en Briggs and Stratton (eller no’) påhengsmotor av den typen du bruker på gressklipper eller motorsag eller lignende.

Du beholder pedalene, fra motoren drives et annet tannhjul på bakhjulet, og med et passende styre og en fjollete caps bak fram, er du plutselig klar til å angripe en av plankedoseringene med vanvittige 160 km/t.

Bortsett fra at denne gjør ikke mer enn 50 og kan fint bygges opp til å passe norske moped-regler. Den har likevel mer attitude enn en hvilken som helst dusin-Harley. At det også finnes customiserings-muligheter på høyde med det meste av det en Harley-katalog kan tilby, og spesielle jakker og T-skjorter og annet utstyr, gjør jo heller ikke sykkelen mindre attraktiv.

Navnet bygger jo også opp rundt gangster-myten. Var det ikke en Derringer John Wilkes Booth brukte da han skjøt i hjel president Abraham Lincoln i 1865?

I dag bygger de seks-syv ansatte inntil 12 sykler per uke, men det er store planer om ekspansjon. Ikke bare i antall, men også i modeller. For eksempel regner de med at det vil dukke opp en elektrisk utgave i løpet av året.

Der vil i hvert fall ikke føreren behøve lide av rekkeviddeangst. Alle Derringerne lar seg pedalere like greit som de lar seg kjøre med motoren.