B-52's

Kisa Magnusson

Devil in my Car med B-52’s

B 52 er det riktige navnet på USAFs nå mer enn 50 år gamle strategiske bombefly - også kjent som Stratofortress. Etter engelskmennenes Canberra, er det det eneste militærflyet som kan vise til 50 års kontinuerlig operativ virksomhet under samme kommando.

Publisert Sist oppdatert

Men B-52’s, derimot, er et band, med skiftende besetning, bare 30 år gammelt, og karakterisert som new wave. Dem om det.

Det som bør oppta oss her, og som opptar litt plass i mine platehyller, er en plate som heter Wild Planet. Og hadde jeg ikke visst at de altså var New Wave, hadde jeg påstått at de ennå ikke hadde klart å hoppe av Psykedeliker-trenden. Og at de kanskje burde ha jobbet litt mer med å beherske de flunkende nye elektroniske trommemaskinen i stedet for å slippe dem løs, rett på et intetanende publikum.

Men så hadde de altså ”Devil in My Car på den samlingen, og den er verd å stoppe opp ved. Det blir faktisk en litt uhyggelig låt etter en stund, for han har altså fanden selv i bilen: ”We’re really tearing tar / We’re going 90 miles an hour / he’s drivin’ me crazy / He’s drivin’ me to hell now”.

Og der er han med pitchforken klar, han har revet opp setene og nå tar han over rattet og hov-foten er på clutchen og ”I can’t lock the door / I can’t put on my safety belt / There’s nothing for me to do but yell help / Devil’s in my car / I’m going to hell in my old Chevrolet”.

Antakelig er det hele bare ment som en kjempestor kabaret-opptreden (den eneste videoen jeg har sett av denne er fra en konsert – tenk på hvordan den kunne vært laget til en film), for coveret viser en meget avslappet gjeng, der spesielt høysåtefrisyrene til Cindy Wilson og Kate Pierson tydet på at dette egentlig bare var moro. Jeg vet allikevel ikke om noen bil-låt som gir meg en tilsvarende eksorsisme-følelse.

VIDEO:

Se video hos YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=kiW5DF2LFOI

Mercedes-Benz med Kisa Magnusson

Egentlig er jo dette Janis Joplins låt. En genial tekst på en gammel traditional, fremført særdeles karakteristisk av en av de aller største blues-inspirerte rockerne. Det er bare det at jeg synes Sveriges Janis Joplin – feil, hun likner egentlig ikke på noen – Kisa Magnusson fra Kisa i Sverige, gjør den enda bedre.

Ann-Karin Margareta Magnusson ble forresten ikke kalt Kisa fordi hun kom fra Kisa, men fordi hun ”kisade med ögonen”. Jeg er blitt forsikret at det betyr at hun skjelte.

Akkurat det er av mindre interesse på en plate, og bortsett fra en solo-plate, ”Lutande tornet i Kisa er vel det hun gjorde med ”Feta Heta Linjen noe av det beste hun har etterlatt seg.

I ettertid forsøker musikkteoretikerne å forklare oss att dette var en av de aller første svenske prog-platene. Jeg kaller det en jazz-rocka (med innslag av Earth, Wind and Fire) live-revy med masse god tekst og musikk.

Mot slutten av A-siden (vi er selvfølgelig i tidlig vinyl-periode her) får vi først en fantastisk preken av Papa Serindes (trommeslageren Janne Carlsson). Hans mange misforståtte uttaleformer av Halleluja og andre bibelske uttrykk, minner meg plutselig om Volvo.

Historien er nemlig at på SKF-fabrikken sto en tidlig Volvo-prototyp parkert. Ganske nedstøvet, for man hadde ennå ikke bestemt om det skulle bli noen bilproduksjon.

Så kom en omreisende predikant forbi, han mente nok bilen var glimrende for forkynnelse, og med pekefingeren skrev han Gesus i støvet. Den første Volvoen ble lenge hetende Gesus.

Men så blir Kisa introdusert som Överstelöjtnant (i Salvasjons-armeen må man gå ut fra) og hun kaster seg rett ut i en fantastisk menighetssal-bønn. Det er ganske mye hun i Claes af Geierstam-språkdrakt gjerne vil ha. En TV med färj, for eksempel.

For han som har så bra kontakter, han kan jo flytta bärj, kan vel ordne det. Eller sørge for at hun slipper inn på Alexandra’s, den trendigste nattklubben i Stockholm den gangen. Men ikke uten at han også gir henne noen stålar, så plånboken blir full.

Men først og fremst er det jo Mercedesen hun vil ha, ”polarne kjør Porsche / Passar inte for en tjäj for legger du hodet inntil setet, skjønner du jo hva dette er for en grei.

Jeg regner med at Vår Herre fikset alle disse tingene, for hun avslutter med å spørre om han kan ordne et storband til henne også – og plutselig er det der og hun hiver seg ut i en up-tempo Cry me a River så rocka at Julie London aldri er blitt den samme igjen.

Kisa Magnusson døde like før Monica Zetterlund omkom, nesten like tragisk. Den ene brant inne i sengen sin, den andre hostet seg i hjel. Det er ikke mange som husker Magnusson like godt som de husker Zetterlund. Derfor tror jeg også at Janis Joplin tilgir at jeg hoppet over henne her.

VIDEO:

Her får du Mercedes-Benz og flere låter med Janis Joplin: http://www.youtube.com/watch?v=0XlTxc1CjD8

Powered by Labrador CMS