Drømmen om pickup

Først publisert i Bladet BIL nummer 9/2020.

Det er gjerne slik at bildrømmene endrer seg med behov og livssituasjon. Jeg kan tidfeste når fenomenet «pickup» kom inn i mitt liv. Det var sommeren 2016. Da, som nå, er jeg i den heldige situasjonen at jeg har mulighet for å teste nær sagt det som finnes i den rikholdige norske bilfloraen. Da fikk jeg min debut, som pickup-sjåfør, noe som ga mersmak.

Vendepunktet var kjøp av hytte, med alt inventar, utstyr og ikke minst skrot. Hytteselgeren påstod at under den store presenningen, var det mye flott materiale. Jeg så umiddelbart for meg hyppige turer til gjenbruksstasjonen på Grønmo. Den sommeren var jeg nærmest på hils med de som jobbet der. Det var da jeg virkelig fikk opp øynene for pickup. For å komme ned på hytta, er det behov for 4x4 og litt ekstra bakkeklaring. Under slike forhold, knuser pickup-en det andre som nordmenn har så kjært; tilhengeren.

Noe mer macho enn en pickup, er det vanskeligere å tenke seg. Du blir fort kongen på Grønmo, og ser ned på alle som kommer med fislete Nissan Leaf eller tilsvarende. Man blir fort glad i en pickup, som kan brukes til nær sagt alt, unntatt å frakte mennesker. At et baksete skal koste flere hundre tusen, virker urettferdig.

Denne sommeren var jeg så heldig å få kjenne på pickup-følelsen en uke. En Arctic Truck-rigget Isuzu D-Max ga meg de riktige følelsene igjen. Ikke noe fisle-greier, men en bil som du føler du kan kjøre hvor som helst, når som helst. Teknologisk langt i fra siste skrik. Komfortabelt? Nei. Men kongen på haugen-følelse..

Etter pickup-debuten for fire år siden, har jeg hatt en drøm om å kjøpe meg en pickup. Som nummer to-bil. De gangene jeg har hatt behov for pickup, har jeg lett etter utleiebiler. På Nabobil finner du et utall kassebiler, men knapt nok en pickup i mils omkrets, i alle fall ikke i eller nær Oslo.

Det må være mulig å gjøre business ut av det? Å ha en pickup som nummer to-bil som leies ut når den ikke er i bruk? Noen må ha bruk for en bil med fantastisk fremkommelighet, som kan frakte tilhengere på inntil 3,5 tonn, og som har et lasteplan med all verdens plass til skrot, møbler og alt annet?

«Gratis bil», har jeg hørt noen si.

Et Finn-søk har duret og gått i noen år nå, i håp om at drømmen en dag skulle bli virkelighet. Den ble knust da jeg måtte «gi tapt» mot kona. Nå har «verdens minste elbil», eller det som føles som det, blitt nummer to-bilen; en Seat Mii Electric, som jeg også er blitt glad i, men det er pickup-en jeg fortsatt vil ha. En dag!