100 Million Dollar Look

Øyvind Såtvedt stiller i megaklassen når han fyrer opp de åtte Hemi-sylindrene og ratter to tonn Chrysler i deluxe-klassen ut av garasjen innenfor Ring 3 i Oslo. 5,55 meter måler klassikeren fra den speilblanke støtfangeren foran til den minst like blanke bak, og mellom de innfelte dørhåndtakene står målet 2,01 meter oppgitt i vognkortet.

100 Million Dollar Look

Tofargede New Yorker Deluxe med tilnavnet Saint Regis godt synlig i krom-feltet nederst på bakre takstolpe, forteller i all tydelighet hvorfor den som flaggskipet til merket Chrysler og signert Virgil Exner, ble løftet fram i kampanjen «100 Million Dollar Look».

100 millioner dollar refererer til hva merkets nye stylingsjef hadde til rådighet da Exner ble hentet fra Studebaker for med inspirasjon fra jet-alderen å endre amerikansk bildesign og i eget konsern modernisere formen på de ganske boxy og odde merkene Plymouth, Dodge, DeSoto, Chrysler og Imperial, sistnevnte merkets prestisjemodell.

Lekte med Ghia

Chrysler investerte tungt i design på den tiden, gjorde ting sammen med Ghia i Italia, og alle merkene i konsernet fikk et betydelig ansiktsløft i 1955, også kalt «The Forward Look».

Dette handlet om et være eller ikke være for Chrysler-konsernet. Bilene deres var kjent for å være godt skrudd sammen og teknisk veldig gode biler. Ingeniørenes biler ble de gjerne omtalt som, men designmessig hadde de et ganske dårlig omdømme tidlig i 1950-årene, gammeldagse og høye under taket.

Med hatten på

– Det heter seg at daværende Chrysler-sjef Kaufman Thuma Keller (K.T. Keller)

skal ha sagt at i våre biler skal man kunne sitte med hatten på. Så da måtte takhøyden være tilsvarende. Bagasjerommet skulle også være utformet for å gi plass til kofferter av en viss størrelse. Altså typiske ingeniøravgjørelser hvor formgivning og design måtte vike for det praktiske. Det var akkurat det Virgil Exner kom inn for å gjøre noe med, sier Såtvedt.

Øyvind Såtvedt kunne snakket i timevis om Chryslers opp- og nedturer i bilhistorien, om amerikansk bilkultur og særlig om tiårene rundt 1950-tallet. Derfor faller det naturlig for Såtvedt å fronte klubbens 50 års markering på Oslo Motor Show.

Eller er historien kanskje litt mer innfløkt?

En byråkrats bilhistorie

– Jeg er akademiker og kommunebyråkrat (næringssjef i Oslo kommune), en samfunnsengasjert sådan og har vært fulltids politiker, men det å holde på med bil er så annerledes enn det jeg driver med til det daglige og derfor en veldig fin avkobling. Har aldri vært noen racer til å mekke og skru, men jeg liker å lete etter deler, liker å lese meg opp og prøve å forstå hvordan ting fungerer. Når noe større skal ordnes må jeg ha hjelp, legger Øyvind til.

USA-interessen kommer naturlig nok fra botid der vest i verden.

– Jeg hadde et par år av oppveksten min i USA og ble nok bitt av amcar-basillen som barn. Da jeg var 14-15 år kjøpte jeg min første amerikanske bil sammen med en kamerat, en 1952 Plymouth Cranbrook for 3500 kroner i Vestfossen. Den var ganske rusten og ikke kjørbar, men vi sveiset rust og satte den i stand, så da vi fylte 18 var den både kjørbar og registrert.

En ekte California-bil

– Bilen jeg tar med til Lillestrøm er produsert og har rullet i California helt til den havnet i Norge. Et vennepar kjøpte den i 1997, vi reiste over til Los Angeles på ferie, og de hadde en plan om muligens å kjøpe med seg bil hjem. Så vi var rundt og så på flere. Denne stod hos en samler utenfor LA og så ut til å være i bra tilstand. Hadde originallakk og interiøret var sydd opp. Motoren var det ikke gjort noe med, men den gikk forholdsvis greit.

– Jeg syntes den var veldig fin og oppfordret dem til å kjøpe. Da bilen tre år senere kom for salg var jeg raskt frampå og fikk tilslaget.

– To-dørs New Yorker kom i to versjoner, Saint Regis og Newport. Forskjellen ligger i listverk og fargekombinasjoner. Saint Regis-utgaven var et forsøk på å appellere til flere enn de som kjøpte standard-versjonen. Det viste seg å bli slik suksess at Chrysler endte opp med å selge flere Saint Regis enn standardmodellen.

Fullblods HMEI

– Og her er det mye å dra på med?

– Ja da. 331 kubikktommer/5,4 liter, V8, HEMI-motor. HEMI kom i 1951. Så økte Chrysler kompresjonen og tok ut 250 hk i 1955. Men fra 1955 fantes det også en versjon med 300 hk, den het kun Chrysler 300 og ikke noe mer.

– I 2001 ble jeg påkjørt i på motorveien i Lier, og der kunne bilens liv endt. Forsikringsselskapet ville kondemnere den, men organisasjonen Amcar mente bilen var spesiell og burde bygges opp igjen. Forsikringsselskapet gikk med på det. Det ble en lang prosess, men via kontakter i USA fikk jeg tak i deler fra en tilsvarende bil som var kollisjonsskadet på den andre siden.

– Dernest stod jeg i kø i to år hos Jon S. Braaten på Minnesund for å få han til å rette den opp. Det ble veldig bra og dyrt, men var verd det. Lakken som kom på bilen den gang har holdt seg veldig godt.

Selger ikke 25 års historie

– Og bilen er ikke til salgs?

– Jeg har fått mange forespørsler opp gjennom årene om å selge den, men det har aldri vært aktuelt. Jeg trives godt med bilen. Og etter hvert har jeg gjort ganske mye med den, det elektriske anlegget (6 volt!) et skiftet og motoren overhalt. Jeg kjenner bilen og hører jeg en ulyd så vet jeg som oftest hva som er galt.

– Har du mer på lur i garasjen?

– Ja, en 1950 Dodge Coronet som jeg kjøpte i fjor. De ligner veldig på Plymouthen, min første bil. Jeg har hatt mange biler fra Chrysler-konsernet opp gjennom årene, både som bruksbiler og hobbybiler.

Trist hva Chrysler er blitt til

– Hva tenker du om at Chrysler nå er en del av Stellantis?

Det er vanskelig å forholde seg til. Jeg synes både Dodge og Jeep har tatt fram flere fine modeller. Men Chrysler er jo nærmest borte og har bare en minivan igjen i modellprogrammet, så hele bilmerket er noe helt annet enn det var i siste halvdel av forrige århundre. Det er trist å tenke på, men jeg er jo først og fremst veteranentusiast, så for meg er det mindre viktig hva som selges i dag, sukker Såtvedt.

– Nå må vi ikke glemme WPC og OMS.

– WPC Club of Norway er utgangspunkt for vennskap og nettverk. Folk kjenner hverandre, det utveksles mekketips, hvor man kan få tak i deler etc. Det er en veldig viktig del av klubben virksomhet. Klubben ble startet i 1976 av unge entusiaster som var opptatt av bilmerket, og som innenfor Amcar-bevegelsen følte behov for å bygge nettverk og dele erfaringer for de som hadde den type biler.

640 medlemmer og mange treff

– Aktiviteten i klubben er særlig knyttet til de årlige treffene, vår-, sommer-, høst- og muskelbiltreff. Chrysler-familien inneholder en god del muskelbiler så en undergruppe er spesielt hektet på slike fra 60-70-årene.

– Vi er 640 medlemmer nå og har økt litt i antall hvert år. Siden klubben dekker hele landet når vi medlemmene med bladet Scandinavian Mopar Magazine som vi gir ut sammen med vår svenske søsterklubb.

– Vi vet at det er langt flere Chrysler-bilen i landet enn antallet medlemmer, så det er avgjort et potensial for å rekruttere. Når man ser hvor mange mennesker som kommer til Oslo Motor Show gir det oss en fin mulighet til å markedsføre klubben.

WPC Club of Norway finner du i hall E på Oslo Motor Show.