Walter Hayes, Ford-bestyrer

Det kunne ikke bli annet enn bra.

Nå er Walter Hayes død, 76 år gammel, og gjorde selvfølgelig at jeg begynte å tenke litt. På Ford som firma. Og hva er det egentlig som får et Globalt konsern til å ha et uttrykk, et ansikt? Det må jo være folkene der. Og hva er det som styrer folkene, og hvordan de oppfører seg?

Nå er vi langt tilbake. Til 1960-årene. Det fantes en virkelig god motorside i engelske dagsaviser den gangen, redigert av en fyr som overhodet ikke hadde greie på biler: Walter Hayes. Sunday Dispatch het avisen, og der fikk han sin gode venn Colin Chapman, som ellers drev og bygde noen rare biler som het Lotus i utkanten av London, til å skrive en teknisk spalte. Det ble bare tøv, Chapman var et konstruksjonsgeni, og selv ikke Hayes kunne re-write ham brukbart. Da Hayes ble head-huntet til Fords PR-avdeling i 1961 ble det helt slutt på Chapman-skrivingen, men vennskapet med Hayes fortsatte.

Det var den tidligere avismannen som begynte å pushe Fords bane- og rally-innsats, først med den forsiktige Cortina GT, deretter satte han Chapman i gang med en Lotus-Cortina og det ble jo så vilt at Hayes måtte be Jim Clark ta det med ro på banen. ”Du må nøye deg med å ligge rett foran alle Jaguarene, og ikke langt foran, ellers vil ikke TV-titterne se at du leder over Jaguar, de vil tro at det ikke er noen konkurrenter der ute i det hele tatt, hvis de ikke ser det på bildet sa den glupe PR-mannen.

Han dro også i gang samarbeidet mellom Lola og Ford, som resulterte i legendariske GT 40 som behersket Le Mans i mange år og som var Fords hilsen til Enzo Ferrari som hadde trukket seg fra en avtale der Henry II skulle få kjøpt Ferraris fabrikk og merkenavn. Så byttet Formel 1 fra 1,5 liter til 3 liter i 1967, Coventry Climax trakk seg ut og engelsk racing var i fare for å dø ut. Da var det Walter Hayes kom med sin berømte sjekk på 100.000 pund som han ga til Keith Duckworth og Mike Costin, mennene bak Cosworth – resten er historie.

På denne tiden var Ford-sjefen selv, Henry Ford II meget Eurofil, Walter Hayes ble fort privat-sekretæren for Ford når han var her – og det var ofte - og i 1969 ble han visepresident med ansvar for alt som het public affairs i Europa. Det er dette jeg mener med å sette ansikt på et firma.

Nå hadde Ford utviklet seg fra et sidrompa Taunus/Popular-konsern til et hip-hop selskap, der alle smilte, og hvor de villeste ting skjedde i week-endene, hvor folk som Finn Owren, direktør, og Gunnar Holm, PR-sjef og Trond Schea, racerkjører, regjerte Ford her hjemme, hvor gutta gikk ut og solgte hva som helst når som helst og hadde markedsandeler på langt over 10, og slik var det over hele Europa.

Det kan ikke ha vært noen tilfeldighet. Henry Ford II besøkte importør på importør, det hele var glamorøst, selgerne var heltent og alle tjente gode penger. Dessuten var kundene happy. Jeg er helt sikker på at denne stemningen kan kokes ned på folk som Walter Hayes, Harry Calton og – ikke minst sjefen selv Henry Ford II.

Om dette kan det selvfølgelig skrives lange verk der ledelsesfilosofi står i sentrum. Walter Hayes var alt for diskret til å gjøre det, derimot skrev han en, alt for snill, biografi om Henry Ford II, og en bok han var meget stolt av, om Mytteriet på Bounty som var basert på tidligere ukjente fakta som han selv hadde gravd opp i et museum i Maine.

Selv om han forlot Aston i 1994 var han fortsatt aktiv i en rekke Ford-affærer, nå sist som redaktør for et av de mest elegante Merke-bladene som finnes: ”Aston som utgis av Aston Martin Heritage Trust. Hans andre utgave kom for et par uker siden, med en av han gamle venner, Graham Hill, på omslaget (det var jo Hayes som hadde bygget opp Lotus’ Dream Team i 1967 med Jim Clark og Graham Hill som kjørte den revolusjonerende Lotus 49 som det året hadde eksklusiv rett til den nye, Hayes-finansierte Cosworth-motoren). Men da visste vi at denne industri-søylen var så angrepet av kreft at vi nok ikke ville se noen tredje utgave fra hans hånd.

I dag finnes ingen Hayes, Ford er ikke akkurat noe morsomt firma, markedsandelene er triste, og tidene er jo annerledes. Man skal vel ikke være lei for at slike tider som jeg av og til forsøker å beskrive ikke finnes lenger, men man skal jommen være glad for å ha fått lov til å ha vært med.

Dessuten må jeg huske på å spørre Gunnar Holm og Harry Calton om hvordan de egentlig fikk gjemt bort den krystall-lysekronen fra Dorchester på reisereiningen. For den kan umulig ha vært billig.