Designernes ønskejobb

Concept-One er den døpt. Hvor lenge er det siden vi sist hadde en Concept-One? Volkswagen, Detroit, 1994. Den som ble den første Beetle.

Mer enn 15 år siden, da må det være helt i orden at Mate Rimac kaller sin bil det samme. Spesielt fordi det ikke er mulig å blande dem sammen. Den ene fra California, den andre fra Kroatia.

Den første med massene som målgruppe. Den andre med enerne i siktet. Den første med konvensjonell teknologi og moderate prestasjoner. Den andre med cutting edge teknologi og super-prestasjoner.

Vi har gitt deg de spektakulære spesifikasjonene forrige gang. (Nevnte vi forresten at vekten er nede på 1650 kg – ikke dårlig med så mye batteri om bord og fire elektromotorer drar også kilo). Og nå har vi vært nær et karosseri og et interiør som speiler akkurat disse.

LES: Vår forhåndsomtale

Om bilen fungerer ved høye hastigheter aner jeg ikke, men den ser ut som den kunne beherske 305 km/t og mye mer. Om du sitter godt med full kontroll når du er på vei til 100 og har under tre sekunder å gjøre det på, har jeg heller ingen peiling på, men der den står bomstille kjennes det godt når jeg setter meg på plass.

Med en spennende instrumentsamling foran meg – tre virtuelle ”kuler” som gir de informasjonene du ber om eller smelter sammen til en som bare inneholder det helt sentrale.

At interiøret er så gjennomført proft, er ikke noen overraskelse. På tross av at Mate Rimac er ganske ung har han sans for tradisjoner, og Goran Popovic representerer det. Han har vært hos Pininfarina siden tidlig nittitall, det er vel ikke kommet en Ferrari siden da som ikke han har vært borti, og de fleste konseptbilene kjenner han vel også godt.

Han er utdannet produktdesigner ved Universitetet i Beograd. Det kan han godt snakke om. Men det han ikke snakker om er mange av de ”hemmelige” prosjektene Pininfarina gjorde for Sultanen av Brunei. De hadde han nemlig også ansvar for.

Og nå altså et fantastisk interiør på Concept-One fra Kroatia.

Også fra Kroatia er eksteriørdesigneren. Han er svært ung, har ingen design i sitt navn som har satt hjulene i asfalten ennå, men har vært omkring.

Etter utdannelse på Joanneum i Graz, og deretter i Milano begynte Adriano Mudri først hos Magna i Østerrike før han fikk litt av sigøyneren over seg og var innom både Opel og Audi og BMW før han etablerte seg som selvstendig designer (du finner mer om ham her).

”Så dette var bare noe du kunne ta rett ut av katalogen din det da?” spurte jeg. Ikke akkurat, åpenbart. Designbriefen var veldig klar, sjefen er meget opptatt av at alt skal stemme (egentlig skulle bilen vært vist ved en tidligere anledning, men dette ble utsatt for å få den enda perfektere) og han er meget klar på hvordan presentasjonen skal være.

En ekstra applaus på akkurat det. Rimac er en av de få som fremdeles gir deg bilen i en utsøkt trykksak. Og en av de som bidrar til at det fremdeles er lurt å kjøre bil til Frankfurt, selv om brosjyresamlingene nå vel er nede på 20 kg. Det er ikke så mange år siden 40-50 kg var normen.

Det er imidlertid ikke bare derfor jeg ønsker bilen velkommen. Det skulle ikke forundre meg om jeg snart finner en god grunn til å dra til Zagreb. Rett utenfor holder de parogtyve entusiastene til som har gjort denne Frankfurt-sensasjonen.