Meningen var at landet som vinnerbilen var produsert i, skulle arrangere neste års løp. Fordi Frankrike var det eneste land hvor bilsporten var rotfestet, valgte Bennett å ta avsparket med å la det første racet gå de 569 kilometerne fra Paris til Lyon. Som gulrot satte han opp et vandretrofé bestående av 17 kg massivt sølv til vinneren.
Den franske automobilklubben ACF plukket ut det franske laget gjennom intern avstemning, hvilket ble pinlig favoriserende for merket Panhard-Levassor fordi flere direktører fra denne fabrikken satt i klubbens styre. Alle de tre franske Gordon Bennett-bilene var Panharder.
Kjørerne Kjørerne var som følger: René de Knyff (36), en røslig, belgisk chevalier, lett gjenkjennelig på en karakteristisk skipperlue og et digert fullskjegg. Han var direktør hos Panhard-Levassor, hadde i mange år drevet med konkurransesykling og ble regnet som 1890-tallets fremste racerkjører nest etter Fernand Charron (34), en ganske småvokst, slank og tvers igjennom hyggelig fyr som var Panhards Paris-forhandler. Han hadde hele 116 førstepremier i sykkelritt bak seg og var gift med datteren til Gustave-Adolphe Clément, velkjent sykkel- og bilfabrikant. Charron hadde også dannet mote i Paris ved å droppe å gå med hatt, hvilket var et brudd med tidens norm.
Léonce Girardot (36), Charrons kompanjong i forhandlerfirmaet og litt av en Petter Smart-fyr. Han var den første racerkjører som bar stempelet den evige toer fordi han som oftest la beslag på annenplasser.
Bare to land tok utfordringen med å bryne seg på franskmennene: Belgia og USA. Begge land stilte med bare en bil; belgierne med en Snoeck-Bolide kjørt av den daværende fartsrekordholderen til lands, Camille Jenatzy (32). Jenatzy eide en bildekkfabrikk og hadde aksjer i en el-bilfabrikk. Han var kjent for sine bombastiske uttalelser, rabiate kjørestil og spektakulære krasj, egenskaper som i kombinasjon med hans røde hår og skjegg lå til grunn for tilnavnet hans: Den Røde Djevel!
Annonse
Siste deltaker var USAs første racerbil, som ble kjørt av konstruktøren selv, Alexander Winton (40). Winton ble regnet som USAs første fartskonge etter en rekke oppvisninger med bilen på landets trav- og galoppbaner, og kom til Frankrike mest for å få kjøre mot Charron, som ikke hadde svart på Wintons utfordring til en fartsduell mellom de to på Wintons hjemmebane i Cleveland, Ohio!
Bilene Felles for racerne var at de var bygget på rammer av armert treverk og hadde kjedeoverføring til artilleribakhjulene, motorer med vakuumstyrte ventiler og batteritenning, null kjøreegenskaper og en like stor porsjon vindbeskyttelse og kollisjonssikkerhet. Der stoppet likheten. Panhardene og Snoeck-Boliden hadde 4-sylindrede motorer på henholdsvis 5,3 liter/ 24 hk ved 950 o/min og 10,6 liter/ 30 hk ved 900 o/min. Sistnevntes motor var liggende. Det var også Wintons, men denne var bare 1-sylindret. I denne var motorvolumet på 3,8 liter, mens effekten var 16 hk ved 1100 o/min. Denne bilen hadde noe så gammeldags som styrespak!.
Tyskerne hadde også meldt seg på, men fikk ikke Benz- og Dürkopp-vognene sine klare i tide. Eugen Benz, sønnen til bilpioneren Carl som alltid hadde hevdet at enhver bil som overstiger 50 km/t vil bli ristet i stykker, kom imidlertid til Frankrike for å overvære starten. Han fikk vente lenge.
Forsinkelser Helt siden løpet ble kunngjort i franske aviser, hadde det vært masse medierabalder om bilsport i sin alminnelighet og Gordon Bennett-racet i særdeleshet, hvilket førte til utsettelse på utsettelse.
Først var det fabrikkjørerne til franske Mors og Peugeot som ble så forbannet over ACFs favorisering av Panhard-Levassor at flere av dem meldte seg inn i den belgiske bilistorganisasjonen i stedet. Dette førte til full splittelse i ACF, som til slutt ble enige om å holde et bilrace fra Bordeaux til Perigueux før Gordon Bennett-løpet, slik at man kunne få vurdert om uttaket var urimelig eller ei. Og Panhard-falanksen i klubben fikk ved dette løpet ettertrykkelig dokumentert at kritikken var berettiget: Mors-bilene kjørte skjermene av Panhardene fra start til mål.
Løpsulykke Forsinkelsene var ikke over med dette. Noen dager etter Mors-triumfen inntraff det en ulykke ved et løp for trehjulere, der kona til en representant for Seine-departementet var blant de skadede tilskuerne. Følgen ble at ektemannen satte i gang en omfattende kampanje for å forby motorsport, og i denne mange uker lange perioden lå sporten død – helt til 14. juni, dagen da startskuddet ble avfyrt for det første Gordon Bennett-racet, Grand Prix-løpenes stamfar.
Den eneste som gledet seg over utsettelsene var Camille Jenatzy, som hadde fått racerbilen sin beslaglagt i tollen da han skulle kjøre den over grensen fra Belgia til Frankrike. Jenatzy utnyttet utsettelsene til å reise tilbake til fabrikken, ta ut en produksjonsmodell med samme type motor som raceren, og plukke av den all overflødig vekt. Med denne bilen greide han å passere grensen uten noe mer kluss.
Annonse
Outsider Bortsett fra Jenazy var Gordon Bennett-deltakerne mildt sagt indignerte over alle utsettelsene. To dager før den sist oppsatte løpsdatoen var det ennå usikkert om løpet ville finne sted. Derfor var det heller ikke mange tilskuere som tok sjansen på å dra til startplassen i Paris 14. juni – drøye 200 mennesker.
Den store overraskelsen var likevel ikke at det ikke ble flere utsettelser, men at det i tillegg til den gule, den røde og de tre blå Gordon Bennett-bilene stilte opp en ekstra ekvipasje utenfor selve konkurransen. Dette var den 4-sylindrede Morsen på 7,3 liter og 28 hk som hadde vunnet Bordeaux-Perigueux og mannen som hadde kjørt den, Alfred Levegh (30). Levegh var fast besluttet på å vise verden at seieren ikke hadde vært noen tilfeldighet ved å prøve å kjøre fra hele Gordon Bennett-bølingen fra Paris til Lyon.
Ingen kunne nekte ham å gjøre det. Frankrike var et liberalt land uten fartsgrenser eller særlig andre restriksjoner i bilsammenheng. Levegh kunne kjøre hvor han ville, når han ville, og så fort han ville. Og å stenge av landeveiene fordi det tilfeldigvis skulle finne sted et billøp på dem var noe franske myndigheter aldri hadde brydd seg om.
Så hevet starteren pistolen sin, ba om alles oppmerksomhet, og trakk av. Motorene ruste opp med stakkato hakking, geardrevene skrapte mot hverandre, og lærclutchene gnisset idet de seks bilene la i vei og forsvant i en støvsky, på vei gjennom den aller første etappen i en ny, 100 år lang bilsport-æra.
