Swingin’ Sixties

Sekstitallet var det året personbilsalget ble frigitt. På høsten 1960 slapp det hele løs. 19.000 biler ble det solgt i 1959, 31.500 i frigjøringsåret, selv om det da bare var noen måneder med fritt fram. Så endte det første hele frisalg-året, 1961, med 44.000. Deretter økte det jevnt, men vi måtte allikevel vente til 1975 før vi så et sekssifret årsresultat på personbilsalget.

Publisert Sist oppdatert

Harald A. Møller var vel blant dem som var best forberedt på de nye tidene. Han hadde allerede sikret seg et solid forhandlerapparat, noen var hans egne. Bruktbiler var satt i system. Moderne verksteder og teknisk skolering var organisert, og han hadde et solid, gjennomprøvd produkt som ble oppfattet som verdi for pengene.

På den annen side kom Cowboyene, først og fremst Ford, som sendte sine norske sonesjefer opp for å få fast adresse igjen i Norge. Disse glade handelsreisende skulle nå bygge opp en seriøs norsk importør og de fleste importørfunksjonene skulle overføres fra København til Oslo. Samtidig måtte man ikke glemme å selge.

GM skulle gjennom akkurat det samme som Ford, men der var det enda mer komplisert for de hadde på mange måter parallelle hovedforhandlere som måtte samordnes eller elimineres eller hva som nå skjedde. Dessuten hadde de ambisiøse byggeplaner og en ganske amerikaner-tung ledelse. Jeg kan forsikre om at Generalens generaler i 60-årne var ganske pompøse.

Volvo fortsatte på sin side med å la forhandlerne være importører, riktignok med en forsøksvis organisert sentral markedsføring og innsats på noen andre områder. Men fremdeles var det mer spennende å foreslå spesial-løsninger for norske myndigheter, enn å gå ut og kjempe i jungelen. Det var mange av de gamle Volvo-høvdingene som syntes fabrikken jobbet lovlig sent med å få til noen skikkelig organisasjon.

Så ut fra denne beskrivelsen kommer det kanskje ikke som noen bombe når jeg forteller at salgslederen for 60-årene enten er Ford eller VW. Og jeg har tidligere antydet at vi må bruke lupe for å skille mellom de to. Begge to kommer ut med 21% markedsandel for disse ti årene, men når vi øker desimalene litt blir det Ford: 20,55%, VW: 21,19%. Så har Opel 12%, men her blir det urettferdig, for i 60-årene var Vauxhall en enda sterkere faktor enn i 70-årene. GMs Europa-personbiler til sammen sto for 12,2 prosent, mens Volvos andel ikke kom over 9%.

Akkurat det tiårets kamp om førsteplassen var spennende. Et år var differensen nede i 16 biler, det var sjelden vi snakket om mer enn et par hundre biler den ene eller den andre veien, og begge hadde like mange førsteplasser.

BILGENIET:
Det er vanlig å snakke om Volkswagens en-modell politikk. Men selv i seksti-årne solgte de i hvert fall 6 forskjellige modeller som personbiler. Du klarer sikkert å nevne alle sammen.

Powered by Labrador CMS