Den lille ventilen

Alle vet selvfølgelig alt, inn i minste detalj, om hvordan det pneumatiske dekket ble til. Om dyrlegen i Skottland og om hr. Goodyear i Massachusetts og hr. Thomas og Michelin-familien i Clermont og alle disse historiene.

Publisert Sist oppdatert

Om tre minutter kommer DU til å vite mer om dette enn du noensinne ante at du kom til å få inn, og disse informasjonene er fullstendig uegnet til å imponere noen som helst. Så vær så god:

Robert Thomson, som søkte patent på det luftfylte dekket allerede i 1845 – lenge før Dunlop eller Michelin hadde tenkt tanken, brukte en ventil som utenfra så ut som dagens, men som brukte en enkel liten gummiklaff – nesten som i en ballong eller luftmadrass, for å hindre for mye luft i å slippe ut når dekket ble pumpet opp. Verken dekk eller ventil holdt, det var alt for langt forut for materialkunnskapene, så Thomson gikk tilbake til massive gummidekk igjen.

Dunlop brukte noe tilsvarende på sine første dekk, litt før 1890, men i 1891 kom C.H. Woods med en ventil som ble brukt til langt opp i 30-årene. For det første ble ventilen festet til dekket ved hjelp av en mutter og en lufttett forsegling. En annen mutter holdt ventilstammen på plass i et passende hull i felgen, slik at ventilen ikke ble bendt frem eller tilbake når hjulet beveget seg. For det andre inneholdt ventilen en skikkelig ventil, en stav med ventilhode i bunnen som ble presset opp (ned) når man fylte på luft og som ble presset mot setet sitt igjen når trykket inni dekket var sterkere enn trykket utenfra.

I 1898 kom en enda bedre utgave, der nål-ventilen blant annet ble assistert av en fjær, og der selve ventilen etterhånden ble vulkanisert fast til dekket, utviklet av amerikaneren George Schrader, sønn av August som har gjort seg kjent for utviklingen av Daguerreotype-plater for gammeldags fotografering. Schrader er et navn som eksisterer den dag i dag, og som fremdeles representerer den sammen, lille, vitale delen som for mer enn 100 år siden.

Powered by Labrador CMS