En liten vinkelendring, takk

Når man flytter kraften fra, la oss si, gearkassen til bakakselen vil vi kunne oppleve at bakakselen hopper litt opp og ned mens gearkassen står fast. Derfor må kardangakselen ha muligheter til å følge den bevegelsen, samtidig som den skal gå rundt.

Jon Winding-Sørensen - BilNorge

Publisert onsdag 15.12.2004 - 00:03 Sist oppdatert onsdag 28.01.2009 - 15:41

Men dette kardang-leddet, oppkalt etter en tidlig oppfinner, Jermome Cardan (ca. 1540), som egentlig skulle hete Hookes ledd etter han som forfinet konstruksjonen i midten av det 17. århundre, har visse begrensninger. Det er for eksempel ikke store vinkelendringen det er snakk om, og jo større vinkelen er, jo mer ujevn blir rotasjonsbevegelsen. Derfor er kardangleddet fullstendig uegnet til for eksempel forhjulsdriftsystemer.

I 1925 så vi den første forbedringen, da oppfant Charles Weiss et ledd med konstant hastighet, men fremdeles var de gaffelformede endene der og kunne låse seg ved ekstrem belastning. Så da Alfred Rzeppa kom med sin konstruksjon, der gaflene var erstattet av sfæriske former som ble holdt på avstand fra hverandre med kuler, var ikke bare behovet for konstant-hastighet og store vinkler møtt, dette leddet hadde også muligheter for aksial bevegelse – altså i lengderetning. Hvilket gav helt nye muligheter for avansert drivhjulsopphengning.

GKN-Birfield jobbet mye med å forfine dette systemet fra midten av 50-årene, og i dag er avarter av Rzeppa-systemet hyllevare overalt, og ingen tenker vel på at dette er løsningen på noe som en gang var et kjempeproblem.