Red Barchetta med Rush

Da er det MSV’ene som ruler (Modern Safety Vehicle), 3000 kg tunge sleder som tåler alt i retning av kollisjoner – og trenger slike egenskaper, for de er jo nesten ukjørbare. Dessuten jakter de på sånne som Buzz som tar seg en tidlig morgentur i sin 15 år gamle MGB.

Denne morgenen var det Buzz som vant, han greide å få MG’en sin unna, ved en snappy håndbrekkbruk – slik at de to MSV’ene som jaktet på ham, hadde en praktfull front-til-front.

Så kan du sette på Moving Picture-platen fra 1981 og høre på Red Barchetta. ”Inspired by A Nice Morning Drive by Richard S. Foster”.

Her er det mer og enda dystrere fremtid, for nå er vi 50 år frem og ”jeg”-personen drar ut til en gammel gråhåret onkel som har gjemt en nydelig rød barchetta i som-ny tilstand, og så er det ut på (meget ulovlig: ”I commit my weekly crime”) tur.

Vi får en følelse av at bilen er blitt ulovlig, men at det er et par cowboyer som er ute en tidlig søndags morgen for fremdeles å kunne oppleve lukten av slitt skinn, varmt metall og olje, ”Wind in my hair / Shifting and Drifting / Mechanical Music / Adrenalin Surge..”

Alt dette skjer før ”The Motor Law som vi vel kan gå ut fra er den som forbød bilen, og derfor opplever vi også et hissig og vellykket forsøk på å slippe unna en AirCar (politiet?) ”Two lanes wide”.

En praktfull tekst, men hører du godt etter så vil du oppfatte at de synger om en Red Barsjetta. Det heter Lamborgini og ikke Lamborsjini. Og det heter Barketta!!! Hører du Geddy Lee?

Eller kanskje de har rettet opp uttalen etter alle disse årene. For bandet opptrer fremdeles live, og folk som har hørt dem sier at Barchettaene er med på alle konsertene. Dette var faktisk en av gruppens tidligste virkelig store hits.

Og her skal du få en liten jazz-detalj enten du vil eller ei: Neil Peart har for det første et av de mest omfattende trommesettene i bransjen. Men for det andre er han litterær også, han har skrevet seks bøker (blant annet A Concert Tour by Motorcycle, fra 2005 – en skikkelig road-book) og gjort to plater (”Burning for Buddy 1 og 2) som alle er en tribute til jazztrommisen Buddy Rich. Han slår bra selv også.

VIDEO:

Her er et bra konsertopptak fra Frankfurt i 2004: http://www.youtube.com/watch?v=zrw81G0Z5u0

Dans la Simca 1000 med Les Chevaliers du Fiel

Jeg møtte denne gruppen, egentlig en humor-duo, på et teater i Paris for 10 års tid siden. En gruppe som hadde laget en poptekst som gikk på noe så irrelevant som en Simca 1000 fortjente å bli utforsket. Hva jeg først oppdaget etterpå, var at denne låten hadde solgt som singel i 400.000 eksemplarer.

Det er noe underlig med disse to som danner gruppen. Eric Carriere har en doktorgrad i sosiologi og partneren Francis Ginibre har diplom i kunstfag. Men det er scener og hele Frankrike, og foran TV-kameraer og bak radiomikrofoner de leverer.

Jeg ser stadig etter dem i platehyllene i Frankrike, men der finner jeg aldri noe. DVD’er, med sjeldne innslag av sang, er det snesvis av, og de har sågar skrevet at par bøker. Men noen komplett CD har jeg aldri funnet.

Egentlig kan man forstå det – du kan finne en video med de to på nettet, der de synger nettopp denne visa som egentlig heter "Je te prederai nue dans la Simca 1000", på en måte som egentlig ikke innbyr til masse roping og skriking om Mer, Mer!

Teksten dreier seg om en forholdsvis grisete drøm om bilgymnastikk, iblandet litt pizzaspising, og der hun på spørsmål fra ham om hun fremdeles er jomfru, svarer optimistisk at hun er Tvilling, og hvor strikken i underbuksen hans har røket. Men det skjer egentlig ikke annet enn at han gjerne skulle ha sett at det hadde skjedd noe i en sånn bil.

Det har kanskje ikke så mye med bil og bilkjøring å gjøre, men jeg kan altså ikke la være å nevne at det finnes en sang om en Simca 1000.

VIDEO:

(Sorry, hr. julekalendersjef – jeg finner ikke originalvideo’n, men denne er vel heftig nok?): http://www.dailymotion.com/video/x11uew_je-te-prendrai-nue-dans-la-simca-10_fun