Bitbiler og Meitebiler - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
img img img img img img
10 bilder i galleri
Bitbiler og Meitebiler
Den som trodde norsk bilhistorie var godt dokumentert vil plutselig oppdage et kjempehull samtidig som de vil glede seg over at hullet fylles ved hjelp av en av høstens nye bøker.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif

Ordet Bitbil, eller Betabil, hadde jeg glemt, og ordet Meitebil hadde jeg aldri hørt en gang.  Begge deler er sentrale elementer i en ny bok som heter «I Grenseland». Og som handler om akkurat det.

På mer enn én måte.

For fire år siden var det en praktfull utstilling i rådhuset. Fotografene og dokumentarikerne Per Hjorth og Rolf Larsen hadde laget fotokunst av den gamle bilskroten i Töcksfors.

Heldigvis våknet interessen for andre elementer enn det estetiske, og Rolf Larsen begynte å stille seg selv spørsmålet om hvorfor.

Hvorfor var det en god idé å legge, ikke bare en, men mange store bilhoggere inne i tjukke skauen, så tett opp til norskegrensen?

Vill vest
Ikke bare fant han svarene, han har også skrevet en skikkelig vill vest roman om eventyret.  Skjønt roman – dette er jo en iskald dokumentar, men historien går, takket være norsk byråkrati og merkelige tollere og bilsakkyndige, til de grader over stokk og stein at man ikke tror det er mulig.

Inntil det gikk opp for meg at dette har jeg jo vært med på selv. Min gamle kollega her i huset, Finn Ryhl, var spesialist på å dele opp og skjøte DS’er – det var ikke få av disse chassisnummer-spesialene jeg deltok på som assisterende kirurg. «Foreldet, herr dommer. Foreldet!»

Bakgrunnen var først bilmangel, deretter frigivelse av bilsalget, men fremdele mange restriksjoner. Pluss spesialavgifter og fiskale avgifter og en gjennomført ikke-vennlig holdning til bil i alt det offentlige, pluss at biler var både billige og tilgjengelige i nabolandet.  Og grensekontrollen ganske munter og reglementene ikke spesielt tydelige.

Kreativt
Så her har vi historiene om oppbygde vrakbiler av deler fra Sverige. Folk kjøpte den gamle haugen komplett og demonterte den på skroten. Mor tok med seg motoren og bror tok med seg chassiset og søster tok med seg innredning og det elektriske, og så kom far da.

Han hadde ansvaret for karosseriet. For det var karosseriet som definerte bilen, når den ble bygget opp. Og den kunne i prinsippet ikke importeres uten å betale bilavgifter. Men kunne han få den med seg for tildelt turistvaluta, cirka 300 kroner, gikk den glatt inn.

Noen ganger var det åpenbart at karosseriet virkelig var verdt mye mer enn 300. Da sagde han det i to, og tok med en halvpart av gangen. Det var jo han som skulle sveise det sammen igjen.

Jojo
Dette var et regelverk som oppførte seg som en pendel. Plutselig var det bråstopp, og på en tollstasjon som stengte kl. fire sto folk igjen med «biler som plutselig var forbudt å importere. Mens tollstasjonen lenger opp i lia, som ekspederte til midnatt, slapp de samme delene igjennom.

En gang var det et vindu på noen spesielle smutthull i regelverket fra 20. desember til 12. januar, en annen gang var det noen biltilsynsstasjoner som stoppet registreringen på grunn av «offisielle» uttalelser i avisartikler, mens andre fortsatte, siden de ikke hadde hørt noe fra direktoratet ennå.

Men vi snakker ikke bare brukte biler i denne boka. Også om smutthull med hensyn til å skaffe seg ny bil får stor plass, glimrende innsikt i byråkratiet både ved sitater og ved praktfulle faksimiler av offentlige dokumenter.

For eksempel et håndskrevet notat fra en saksbehandler til direktør Bjerke ved direktoratet for Eksport- og Importregulering: «Hvis flere redere etc. nå sier de må ha større og finere biler, så bør svaret bli at nå kan de kjøpe seg en Zim eller Zis … Også redere må kunne klare seg med dem».) (Z-bilene fra russiske og også uten kjøpetillatelse).

Meitebil
Og vi snakker et fenomen jeg burde ha husket, men friluftsvirksomhet har aldri vært prioritert.  Fiskekonkurranse med bil som førstepremie. I Oslo var det 2000 stangfiskere langs brygga og 20.000 tilskuere for å se på. 2 kg. flyndre var nok til å sikre en Moskvitch.

Her kommer uttrykket Meitebil inn – selv om vinneren hadde brukt reke som agn.

Rekebil?

Det nytter ikke å gjengi en brøkdel av alt det interessante i boka, og det vil ikke koste deg mye å få hele innholdet ned i din egen sofa.

Det handler ikke bare om syndere og tollere og folk som mekket med brukt spillolje for å holde varmen i trekkfulle garasjer, det handler om et særdeles sentralt fenomen i en ikke alt for fjern fortid, den gange Norge fremdeles var på vei opp og frem.

Utfordringer i kø
Til dels hindret – eller assistert? – av politiske vyer og byråkratisk praksis. Bare et par siste ord om akkurat dette siste elementet: jeg fikk nesten en sånn snill-nazitysker-slem-nazitysker følelse fra et par av beskrivelsene.

På den ene siden de stadige avslagene fra alle som hadde brukt penger og tid på delene og som virkelig trengte denne bilen, som de altså ikke fikk bygge opp, eller han bilsakkyndige i Halden som hver tirsdag hadde kontroll på busstasjonen på Ørje.

«Hver tirsdag, husker jeg, Reidar Larssen het han, han var spesialist på å knekke bremser på Folkevogner. Han gikk alltid med hatt som ofte falt av da han satte seg inn i den trange bobla. Humøret ble ikke bedre av det. Det eneste han gjorde på kontrollen var å sette seg inn i bilen, ta et godt tak i rattet og så trådde han til alt han orket, en, to, tre ganger. Åtti prosent av gangene så knekte bremserøra, bremsevæska spruta ut. Ikke et ord sa han. Så var det bare å bytte bremser…»

Noen snille
Men så har du de snille: Håndskrevet notat til Statsråd Arne Skaug (handelsminister) om to biltildelingssøknader litt på grensen «Statsråden. Skal vi overhodet gjøre flere unntak nå, måtte det være for de to førstnevnte…».

Eller formannen i Bilsakkyndiges Forening som skrev at «Vi har hatt bilfordeling i 10 år nå, og det synes jeg kan være nok. Jeg har arbeidet i Bilkontrollen siden 1922, men Bilfordelingen er det mest motbydelige og uhyggelige som jeg noen gang har opplevd…»

Denne boka er infotainment med topp karakter. Jeg lærte masse.

Fremdeles står det hytter av russiske bilkasser i Modum, der man kan lese at den Popedaen kassa opprinnelig inneholdt, hadde fargekode 313, eller at ikke alle switch-forretningene gikk på gammal sild.

Kolberg, Caspary fikk 100 Hillman i bytte mot Sardin i tomat, mens det ikke ble noe av 1500 Renaulter, fordi Norsk Frossenfisk S/L ikke kunne levere – det er til og med helt nytt og tidligere ukjent stoff her om hvordan Troll ble til, og jeg både moret og hygget meg hele veien.

Boka er utgitt av Statens Vegvesen, ved Norsk vegmuseum. Nok en sterk søknad om at museet må bli den store sentralen for alt som finnes av konkret norsk bilkultur.

«I Grenseland»

Forfatter: Rolf Larsen

130 sider

Veil. pris: Kr. 199,00

ISBN 9788291130392

Utgitt 2014 av Norsk Vegmuseum

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: