Fartsfylt filmglede

Plottet er enkelt. Roy Gundersen (spilt av Anders Baasmo Christiansen) føler han har noe å bevise som far og rollemodell, og blir med på et race gjennom Norge på langs. Førstemann til Nordkapp vinner heder, ære og … hundre kroner. Løpet starter i Tyrigrava – et ikke helt ukjent sted for bilmiljøet på Østlandet.

Christiansen spiller som han kan best. En noe forsiktig type som ikke alltid tar de riktige valgene, men som innerst inne egentlig vil godt. Det er når datteren Nina (Ida Husøy) dukker opp for å tilbringe ferien sammen med faren at den ekte Roy skinner i gjennom.

Roys "gode kompis" (les: kjæreste) Sylvia (Jenny Skavlan) er plassert i en Mustang av nyere type, og deltar selvsagt i løpet. Bestekameratene til Roy, Doffen (Sven Nordin) og Nybakken (Otto Jespersen) kjører Trans-Am, mens Roys "nemesis" kjører GT86 i full driftingmundur.

TT (Trond Halbo) er perfekt ekkel, og måten han leverer et psykisk baugskudd i retning Roy og Mustangen hans via natt-radioen er glimrende. Henrik Mestad fungerer bra i rollen som frustrert politimann, med ryggsekken full av nag.

Fått god hjelp
Cannonball Run-regissøren Hal Needham, som døde i fjor), men vi trenger ikke gå utenfor landets grenser for å finne en klassisk bilfilm med varierte karakterer som alle har noe å bevise: Flåklypa er jo legendarisk.

Uten det norske bilentusiastmiljøet hadde ikke denne filmen eksistert. Med hjelp fra amcar-fans, JDM-entusiaster og en rekke andre i det varierte norske bilmiljøet, klarte filmprodusentene å få samlet en imponerende rekke biler. Bilimportører, forhandlere og tuningfirma får også en dose publisitet, men det føles ikke påtrengt i noen særlig grad - ikke nok til å irritere.

De mest ihuga bilentusiastene vil kanskje tenke at de ikke får nok detaljer om alle bilene. Jeg tror imdilertid produsentene og regissøren av filmen gjør rett i å ikke gå altfor dypt inn i tekniske detaljer om de forskjellige bilene. Det vil gå over hodet på den gjengse filmtitter, og ville bare vært kilde til potensielle fakta-fallgruver.

Slengbemerkninger om at amerikanske biler er båter og japanske biler er plastraketter er selvsagt tilstede, men leveres i akkurat små nok og riktig timede doser til at det føles som en genuin fornærmelse de gangene det nevnes.

Natt og dag

Øvrig snacks inkluderer E92 M3, Plymouth Cuda, Renault 5 Turbo, Ferrari 458 og en råne-BMW 3-serie av verste sort - for anledningen kledt med magnet-blålys på taket. De stakkars bilene settes på mange prøver, noen av dem er kanskje litt i overkant.

Kjørescenene på Østlandet er gjort på kveld og natt - det gir filmen noen vakre mørke-sekvenser - mens dagslyset får spille fritt når bilene beveger seg nord for Oppdal. Et fint knep som sikrer de vakreste landskapsscenene i dagslys, og samtidig gir filmen variasjon i lyssetting.

Totalt sett fremstår Børning som en veldig vellykket film. Ikke bare treffer den det norske bilmiljøet rett i hjertet, den kan uten problemer nytes av alle som liker en god norsk film. Stram, men ikke trang regi, godt skuespill og flotte filmsekvenser sikrer et godt resultat.

Det sier egentlig det meste at dette ikke bare er en god bilfilm - det er en god film generelt.

Børning har Norgespremiere 13. august