Good cop, bad cop

Som om den var konstruert bare for å være et eksempel på det motsatte av den gjennomsnittlige SUVen, står RS5en og breier seg på parkeringsplassen.  

Den er ikke grå, ikke intetsigende formløs, ikke grunnløst avrundet i alle hjørner, ikke hjula midt under som om det var noe fra 60-tallet. Ikke trenger du å lure på hva slags merke det er heller.  

Lav, breddet med 9 cm. Motorsport-aktige gullfelger på 21 tommer - helt ute i hjulbuene. Lakkert i en grønntone du ikke helt kan huske å ha sett før - Bedford Green.

Grillen er på jobb for to ting: Se skummel ut og styre lufta. Den avrundede taklinjen bakerst. Målflagg i lysene og eksosutslipp som to liggende vulkaner.  

Har du sett noe fetere i det siste? Ikke sant, tenkte meg det.  

Lært av RS6 

Audi har åpenbart gjort alt de kan for å utnytte storebrorens legendestatus (RS6) og laget nye RS5, som egentlig er en RS4 bare så du vet det, grommere enn noen gang. Akkurat de samme triksene er benyttet på design. 

Den er fin innvendig også. Stilen minner om A6, og Q6 – ikke så rart, den buede skjermen dominerer ved første øyekast.  

Nærmere undersøkelse viser imidlertid at dette er mer påkostet. Materialene er finere, det er mer skinn, litt flere overflater med god følelse. 

Plasten i midtkonsollen kommer imidlertid fortsatt i ripevennlig pianolakk, men det klarer ikke dra ned interiøret særlig.  

Setene følger opp. Jeg testet nye Porsche Cayenne rett før RS5en. Da satt jeg og lurte på om den hadde de beste setene for øyeblikket. Nå lurer jeg i stedet på om det er Audi som har dem.  

Ikke så ekstreme som i enkelte konkurrenter, men likevel nok til å holde deg godt på plass. Og komfortable på en måte som gjør at du får lyst til å bare bli sittende når du er fremme. Kjørestillingen er selvsagt også perfekt.  

Praktisk hybrid 

Ganske praktisk er den også. Litt mer tungvint å komme inn i baksetet, er det jo – enn på en SUV. Men vel på plass er det ikke bare rommelig nok, sittekomforten er overraskende høy. Bagasjevolumet kan høres snaut ut på litermålet, men det skyldes bare at det ikke er noe rom under gulvet. Over er det som det skal være. Og så kan den, jada, det stemmer, trekke tilhenger på 1,9 tonn. Det er bare å rote frem campingvogna. 

Alt er tilsynelatende som det pleier. Du kan for eksempel, akkurat som du venter i en spesiell Audi, bruke massevis av tid på å sette deg inn i alle funksjoner, justeringsmuligheter, favoritt-oppsett og så videre. Både for selve kjøringen og for det meste annet du kan komme på. 

Men helt ved det normale, er ting likevel ikke. For dette er en ladbar hybrid, den første fra Audi Sport.   

En 177-hesters elmotor har sneket seg inn mellom biturbo V6eren og 8-trinns automaten. Legges 2,9-literens 510 hestekrefter til, er vi på 639 i systemeffekt. Og 825 Newtonmeter.  

Elmotoren mottar energi fra et batteri på 22 kWt netto og gir 89 km rekkevidde. Den føles litt kraftløs til å være RS når du kjører på strøm, men er ikke tregere enn trafikken, så du kommer ikke til å irritere deg når du kjører hjem fra jobb.  

Men det vi vil vite, er selvsagt hvordan RS5 er når bensinmotoren går. Svar: Så mangt. 

Spennvidde 

For i Comfort kjøremodus må dette være den snilleste og mest brukervennlige doningen i klassen siden, vel, forrige RS4. Men kanskje mer enn den også.  

Mens konkurrentene alltid lar deg merke at det tross alt er en ekstrem bil, ved å oppleves som vinglete når asfalten er sporete og slå hardt i fjæringen over skarpe ujevnheter, kan du ofte glemme det i RS5 – den flyter utmerket godt nesten hele tiden. Kanskje er det disse to-ventils-demperne Audi snakker om. 

For litt mer sportslig kjøring, passer både «Balanced» og «Dynamic». Eller ditt eget favorittprogram.  

Men trykker du på RS Sport, skjer det noe annet. Lyden blir høyere, kanskje kunne den vært enda høyere, i alle fall på innsiden. Men det låter rimelig bra på utsiden, og dessuten er det deilig å vite at det du hører, er ekte.  

Og kanskje viktigere: Motoren synger brutalt og vakkert. Det er som om den har lært av den legendariske femmeren i RS3. -Det er lov å låte så folk får frysninger selv om du er en V6, kanskje den har sagt. 

Sammen med et ikke ubetydelig turbosus, det er av typen som indikerer at ikke bare litt, men ganske så innmari mye luft presses gjennom, elsker jeg hvert sekund av lydbildet.  

Brutal 

Likevel er det ikke lyden, men kjøringen, som virkelig påvirkes i RS Sport. Alt hardner til, på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd i bil som er så snill i komfort-modus.  

Den bare flyr rett over til det helt motsatte. Fjæringen er superbestemt, styringen får mer liv og gassresponsen blir brutal. Det er faktisk sånn at du må bruke litt tid på å lære deg behandlingen av gasspedalen for at det ikke skal bli rykkete. Spesielt om du girer manuelt samtidig, som jeg automatisk glir over til å gjøre i slike kjøremodus. 

Når jeg drar på i svingene, kommer enda et element inn. Dynamic Torque Control er en ny, elektronisk styrt bak-differensial som evner å sende krefter til riktig hjul på 15 millisekunder. Den gjør det helt uten å begrense det andre hjulet, og kan sende ulik mengde krefter til hvert hjul ut fra behov.  

Når du går på gassen ut av svingen, dyttes nesen inn sånn at du kan tråkke pedalen i gulvet tidligere enn normalt.  

Diffen har så mye makt at Audi har konstruert hele bakstillingen rundt den. Den bidrar til og med under innbremsing mot svingene, der den er med på å stabilisere bilen.  

Noen mil langs svingete småveier i godt tempo, bekrefter at denne pakken leverer varene. Å komme nær grensen er vrient, det går for fort. Men jeg nyter likevel hvordan det hele virker sammen. Du føler faktisk all teknologien jobbe, på en måte som ikke bare gir mer grep så jeg kan kjøre fortere, men også med mer følelse, så jeg kan nyte kjøringen bedre.  

For mye greier? 

Den høye vekten skjules oppsiktsvekkende godt, RS5 er ikke veldig langt unna BMW M5, men kjennes faktisk et solid hakk lettere om jeg husker riktig. 

Men noen ganger føles som om det blir litt mye å holde styr på for kontrollboksene når en hyperavansert bensinmotor skal kombineres med elektriske krefter og et ekstremt avansert, elektronisk styrt chassis, og den aktive kraftoverføringen.  

Det kan hakke litt, og det kan føles som litt for mye tech, noen ganger. En Alfa Romeo Giulia Quadrifoglio som ikke er hybrid, kjennes mer ukomplisert, direkte og konsekvent. Litt enklere og mer naturlig.  

Men jeg tar det altså, vi er ikke der. RS5 er en ren fryd i alt fra design og interiør til den voldsomme bredden i hvordan den oppleves på veien avhengig av valgt kjøremodus. Sjelden har det vært laget en bil med større spennvidde for entusiasten, og prisen får viktig hjelp av hybridens reduserte utslipp. 

Oppsummert

Et knappetrykk forvandler RS5 fra snill til slem, og sørger for makismal allround-nytte av entusiastbilen. At den ser ut som en million og låter som en drøm, setter kronen på.