Hektet på Skyline

Først publisert i bladet BilAutofil

Hørt om Nissan Stagea før? Det eksisterer visstnok åtte i Norge, Christoffer André Lauvås Kaarvaag eier fire av dem.

Christoffer er ikke bare optimist, men hektet på japanske biler, les Nissan. Og helst skal det være Skyline. Så derfor kjører han Stagea.

Så hvor er linken?

I chassis og motor. Begge har samme lest i bunnen, den ene som sportsbil, den andre som sportsbil fordekt som familiestasjonsvogn. Med 2,5 liters turbodrevet rekkesekser, firehjulsdrift og 280 hk! Men bare i Japan og for japanere.

Ferdig til paraden

– Bilen må være ferdig til paraden 1. mai, og det blir den.

Så legger jeg til at måneden etter står den på Motorama, entusiastenes og bilbyggernes tumleplass i Sørmarka arena.

Med BilAutofil på slep går ferden til et rette- og lakkeringsverksted i utkanten av Stavanger. Der står den hvite herligheten, hentet som den er fra Sverige.

– Folk tror det er en Volvo og lurer på hva jeg har gjort med den. Men det er det jo ikke. Alt fra frontruta og framover er fra Skyline. Dette plukket jeg fra en bil hentet fra Nederland, stolene stod i en Civic.

Christoffer leter, og finner bakfangeren, den ligger noen meter fra bilen.

– Fangeren er håndlaget i Japan som en del av et stylingkit til bilen.

Vanskelig godkjenning

Drivverket er originalt, en GTR-motor koblet til en original automatgirkasse. Jeg trenger ikke kjøre sidelengs, sier 31-åringen om den bensintørste turtallsmotoren.

Men motoren skal ut til vinteren og erstattes av kremmotoren med 2,6-liters volum, også turbodrevet rekkesekser, naturligvis også den en original GTR-motor.

– Er det vanskelig å få japanske biler godkjent i Norge?

– Utrolig vanskelig. Trikset er å ta dem gjennom et EU-land og få de godkjent der først. Og det er vanskelig å få tak i deler. Noe finner jeg i England, men det meste kommer fra Japan.

Begynte med Fast & Furious

De fleste historier har en begynnelse, så hvordan ble Christoffer hektet på Nissan Skyline?

– Jeg kommer ikke fra noen spesielt bilinteressert familie. Men filmen Fast & Furious vekket meg da jeg var rundt 14 år. Så konfirmasjonspengene gikk til å kjøpe en 1983 Ford Granada som jeg begynte å skru på. Granadaen øvelseskjørte jeg med, men så røyk clutchen og jeg solgte den.

– Så da ble det flere biler?

Viste retning

– Ja, jeg har hatt ganske mange, men har ikke oversikt over antallet. Hadde en Skyline da jeg var 18 og solgte den for 25.000 kroner. Det burde jeg ikke gjort. I dag er en Skyline verd en halv million. Det er en god del av dem sør på Vestlandet.

– Fast & Furious-filmene ga meg en retning, mot Japan og Nissan. Så jeg har hatt flere Nissan opp gjennom årene, men med barn i huset måtte det bli en stasjonsvogn, så valget falt naturlig på Stagea, om du vil stasjonsvognen i Skyline-familien.

– Er det ikke problematisk å kjøre bil med høyreratt i norsk trafikk?

– Ikke i det hele tatt. Jeg svitsjer mellom høyre- og venstreratt hver dag og merker ikke forskjell, sier dekkmontøren med daglig tilhold på Forus.

1:18-formatet

Christoffer svitsjer også mellom store og ikke fullt så store biler. For hjemmet hans huser det som kanskje er landets største samling av japanske modeller, fortrinnsvis i 1:18-format, og helst skal det også her være Nissan.

– Interessen for modellbiler har jeg fra jeg var liten, og den har bygd seg opp gjennom årene. I 2016 tok det litt av. Dette er ikke biler som selges i hobbyforretninger, de må bestilles. Jeg importerer fra en leverandør i Portugal som sanker fra ulike produsenter, fra Frankrike og ikke minst fra Japan. Ham forhåndsbestiller jeg gjennom, og etter noen måneders venting dukker det opp et bilde av bilen og når den ankommer. Tror jeg har 97 nå.

– Samlingen består ikke bare av Nissan, men det er Nissan som er tingen. Nissan Skyline. Prøve å få tak i alle utgaver og alle farger som er produsert. Christoffer blir drømmende i blikket.

– Du har lagt dem ut for salg. Skal du selge dem?

Avslo skambud

– Alt er til salgs for rett pris. Problemet i Norge er at kjøperne vil ha en eller to biler. Om rett kjøper dukker opp, blir det å selge hele samlingen. Jeg ga en pakkepris på 270.000 kroner, men fikk bud på 110.000 kroner. Det var helt uaktuelt å gå i dialog på et slikt prisnivå. Siden har jeg bygd videre på samlingen.

Christoffer André Lauvås Kaarvaag er på vei mot samlingen der den står parkert som i et flere etasjers parkeringshus.

– A34, politibilen, er jeg mest stolt over å ha. Jeg lette i to år før jeg fant noen som var villig til å selge.

Noen bomkjøp

Så viser det seg at noen gjøkunger som en Ford Sierra med laksetrapp og et knippe amerikanere har sneket seg inn i Japan-samlingen. Petter Solbergs knallblå Impreza lyser også opp på rampen.

– Dessverre, bomkjøp hører med. Slik er det bare. Solberg-bilen er også helt på kanten selv om den er japansk. Feil merke, kommer det kjapt. Jeg har ingen fascinasjon for amerikanske, franske eller britiske biler.

– Har du vært i Japan?

– Aldri, men drømmer om det.

– Miljøet for japanske modellbiler er lite i Norge, men mye større i Frankrike, så jeg chatter en del med dem. Nytter jo ikke å snakke med kompisene om det.

Skal aldri ha elbil

Den litt større bilen utenfor husveggen som ikke på noen måte får plass inne i huset, knapt inne i en vanlig garasje, snakker han gjerne om. Kanskje var også det et bomkjøp å få hjem en lang Mercedes-Benz E-klasse, ja en virkelig lang en med hele seks dører. Men i det minste har den brakt litt glede.

– Vil du kjøpe den? Plutselig har Christoffer André Lauvås Kaarvaag skrudd på selgerblikket.

Det er på tide å sette punktum og i disse bærekraftfokuserte tider heller returnere til redaksjonen i den medbrakte, kinesiske elbilen. Men før farvel slenger jeg inn et siste spørsmål: – Hva tenker du om elbiler?

– Elbiler er ikke tema for meg. Kommer aldri til å kjøpe det, skal aldri ha det!