Aston Martin DB 7 Vantage

Få bilmerker har hatt en så usikker fortid som Aston Martin, og det er kanskje derfor de har greid å holde på sin eksklusivitet. Sammenlignet med Porsche, Mercedes og Ferrari har Aston Martins fabrikker i Newport Pagnell og Bloxham nemlig et meget beskjedent produksjonsvolum. Selv om fabrikken nå går med full kapasitet og etterspørselen etter DB7 Vantage sprenger kapasiteten, greide ikke fabrikken å produsere mer enn drøyt 700 biler i fjor.

Årsproduksjon: 700
Fords overtagelse har gitt Aston Martin Lagonda Ltd. den stabiliteten som er nødvendig, og har gjort britene i stand til både å utvikle nye modeller og å rasjonalisere produksjonen. Det siste blant annet ved at Aston Martin i 1994 kjøpte Jaguar Sports fabrikk i Bloxham. Hovedkontoret og den gamle fabrikken i Newport Pagnell er fortsatt i drift, og det er bare DB7 som produseres i Bloxham, og da jeg sammen med co-driver Birger Elvestad besøkte fabrikken i november, var det utelukkende Vantage-modeller det dreide seg om.

Av de 700 DB7-ene som rullet ut av fabrikken i fjor, var bare 35 utstyrt med den originale 3,2-liters kompressor-matede rekke-sekseren. Resten var Vantage Coupé eller Volante. DB7 Vantage ble introdusert på årets Geneve-utstilling, og den fordel (adVantage) i forhold til standard DB7 ligger i Cosworths imponerende V-tolver.

En motor som bygges side om side med Ford Cosworths Formel 1-motorer. Seks liter sylindervolum, et av de mest avanserte innsprøytningssystemene på markedet og Cosworths erfaringer når det gjelder motorkonstruksjon, gjør dette til en av de nydeligste V-tolverne på markedet.

Avansert motor
I motsetning til for eksempel en Mercedes CL 600 er en DB7 Vantage svært diskré når det gjelder elektronikk. Men den er der, og motorstyringsprogrammet er et av de mest avan-serte i bruk i Fords portefølje. Det har kapasitet til å håndtere 1,6 millioner kommandoer pr. sekund. I tennings-anlegget ligger det en overvåkingsfunksjon slik at tenning og innsprøytning til hver sylinder kan styres indi- viduelt. Blant annet overvåkes forbrenningen ved at det umiddelbart etter hver forbrenning sendes en 40 Volt spenningspuls gjennom tennpluggen. Ved hjelp av denne spenningspulsen måles det om det er ionisert gass i forbrenningsrommet. Motorstyringsprogrammet kan på den måten vurdere om forbrenningen har vært fullstendig. Registreres feil, vil bensin-tilførselen til den aktuelle sylinderen stenges helt eller delvis for å unngå utslipp av uforbrent bensin.

Komponentsamarbeid
Med så lavt produksjonsvolum som Aston Martin har for DB7 Vantage, er komponentsamarbeid nødvendig for å holde kostnadene på et rimelig nivå. En vandring rundt i de forholdsvis nye lokalene ved fabrikken i Bloxham avslører da også at det meste av arbeidet her består i å montere de ulike bitene sammen. Råkarosseriet kommer fra Coventry, hjulopphengene kommer ferdig sammensatt fra Jaguars fabrikk. Også den i Coventry, også klimaanlegget er adressert via Jaguar, og hendler og brytere kjenner jeg igjen fra ulike Ford-modeller. En kasse med Mazda-logo gjorde meg nysgjerrig, og Roger Stowers, som var vår guide i fabrikken, avslørte uten større motvilje at baklyktene var hentet fra en Mazda-modell.

– En av grunnene til at vi er så konkurransedyktige, er nettopp fleksibiliteten Fords eierskap gir når det gjelder både utvikling og produksjon. Vi har aldri produsert så mange biler som vi gjør i dag, likevel snakker vi om små, svært små volum. Det faktum at vi bruker komponenter fra flere ulike leverandører, har ingen betydning for Aston Martin følelsen, den vil du merke er der til fulle. Roger er historiker og arkivar hos Aston Martin og en av "gamlekara", men understreker stadig at en Aston Martin bygges med følelse.

Bygges med følelse
Fabrikken i Bloxham har eget lakkeringsverksted, og både stålkarosseriet og de mange kunststoffpanelene blir slipt manuelt før karosseriene går i lakkeringsboksene. I snitt er det tre biler som ruller ut av fabrikken hver dag, noe som innebærer et moderat arbeidspress. Det var da heller ingen hektisk aktivitet da vi besøkte fabrikken. Her hadde alle tid til å gjøre en skikkelig jobb, og enten det var sideskjørtene, kabelslynger eller dashbordet som skulle på plass, ble det gjort med nøyaktighet og omtanke. Sluttkontrollen var det heller ikke noe å utsette på. Disse gutta fant ujevnheter i lakken som mine øyne ikke var i stand til å se.

Da jeg rettet den første forespørselen om fabrikkbesøk og prøvekjøring, var det en DB7 Vantage Coupé jeg hadde i tankene. Noen dager før jeg skulle fly til England fikk jeg beskjed om at de dessverre bare kunne stille en DB7 Vantage Volante til disposisjon, Coupéen de hadde reservert for oss, hadde vært ute for "a minor accident". Etter å ha ventet en time kom Roger Stowers med "vår" bil, som ikke lenger var en Volante, men en Coupé. Det hadde vært nok et lite uhell.

Nydelige linjer
Solen hadde allerede dukket under horisonten da fabrikkbesøket var ferdig. I desember er dagene usigelig korte også i England, og den grønne Vantagen speilet elegant belysningen fra kontorbygget. Dette er en av de desidert mest elegante av superbilene. Tett og kompakt, men likevel med svøpende elegante linjer og akkurat passe aggressiv – DB7 har en design som ikke er blitt ødelagt av praktisk tenkende ingeniører. Akkurat det vil en raskt merke har gått utover noen mindre og bagatellmessige detaljer, for eksempel plass.

Vel, kanskje ikke helt korrekt. DB7 med rekkesekseren har nemlig litt mer å by på i så måte enn Vantage-utgaven. Den store V-tolveren er plasskrevende, og det var nødvendig med ganske store endringer i bunn-platen for å få plass til den. Endringer som har krympet benplassen betraktelig, så mye at co-driver Elvestad valgte å kjøre i sokkelesten fremfor med sine solide spasersko fordi sålen stadig hektet seg under bremsepedalen når han løftet foten av gass-pedalen. En øvelse som ofte var påkrevd, blant annet fordi den kraftige V-tolveren har et dreiemoment som til stadighet lokker deg til å gasse litt mer enn nødvendig – sånn bare for å kjenne på frasparket.

En DB7 er ingen familiebil, og baksetene er knapt nok brukbare for barn, men de er nå der og i lyst skinn med dyp grønn piping tar de seg unektelig godt ut. Hele interiøret tar seg godt ut. Skinnarbeidene er nydelige, mens instrumentene og bryterne er diskré. Det eneste som minner oss om at vi står på terskelen til år 2000, er radioens digitale tekstvindu, ellers er alt analogt.