Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions
Jet Electrica 007 1982
Foto: Bonhams Auctions

En annen slags elbil

Blant et par hundre gamle emaljeskilt, og biler som faktisk er ganske interessante, finner vi et desperat forsøk på elbil i en stor Bonham-auksjon i slutten av denne uken.

Publisert Sist oppdatert

I dag skulle man ikke tro det, når man ser på alle bensinslurperne som står utstilt på bilutstillingen i New York, men tidlig på åtti-tallet var USA faktisk et slags foregangsland når det gjelder elektromobilitet.

Det var vel stadige trusler om energikriser som utløste aktiviteten.

I Europa så vi det på et eller annet desperat forsøk på å stappe så mange blybatterier som mulig inn i en eller annen produksjonsmodell, og så kalle det en prototyp eller et konsept eller et glimt inn i fremtiden.

Det eneste gode det gjorde var at selskaper som Mercedes-Benz eller Volkswagen kan hente et dårlig fotografi ut fra arkivet og fortelle at «Vi har faktisk jobbet med elbiler i tiår på tiår».

I USA valgte man en annen vei. I nasjonens Energy Department ble det opprettet et eget kontor, en Electric and Hybrid Vehicles Division.

Paul J. Brown var sjefen, han var glimrende når han forsøkte å forklare oss at elektromobiliteten var den eneste veien fremover.

Men samtidig visste han at veien var bratt og full av hindringer, men jommen hadde han ikke også fått med seg så mange penger at han kunne småsubsidiere litt.

De store produsentene fikk ikke penger, men man var ganske generøs mot de små. Blant annet Jet Industries i Austin, Texas.

Og det blir jeg minnet om nå, når jeg blar i onlinekatalogen til Bonhams som skal selge ut alt, rubbel og bit, fra Tupelo-museet, den fantastiske samlingen til Frank K. Spain.

Han døde for mer enn ti år siden, og nå har arvingene bestemt seg for å selge ut (til inntekt for en veldedig stiftelse med utdanning for underpriviligerte som formål) – alt fra spinkle amerikanere fra forrige århundreskifte, via Messerschmitt og Tucker, til moderne Viper.

Alt skal selges for det man får for det, «no reserve» som det heter, og masse snadder.

Blant annet denne Jet Electrica 007.

Det Jet-folket drev med var den forholdsvis kostbare måten ved å rive ut original drivlinje av en produksjonsmodell og stappe inn så mye batteri og elmotor man fikk plass til.

Deres Electra Van 600 var ganske populær. Den var basert på en Subaru minibuss/van 600 og var så ukomfortabel at den ikke trengte noe særlig rekkevidde. Det var umulig å tenke på å sitte i den mer enn 50 km.

De hadde kapasitet til å bygge om cirka 60 biler per måned, og av dem var det nok også en og annen av den coupéen som nå skal selges.

Folk som er bevandret inne Chrysler ser at dette er en Dodge Omni (eller Chrysler Horizon) med tverrstilt motor (fra Volkswagen hvis det var den lille. Den andre var en 2,2 liter fra Chrysler).

Man gjorde el-jobben så enkel som mulig. Man valgte det billigste alternativet, så motoren som røyk ut var Volkswagen-versjonen. I stedet ble en 23 hesters likestrømmotor koblet til den samme firetrinns girkassen!

I bagasjerommet (og litt under noen paneler her og der) fikk man plass til 20 batterier – med veldig forsiktige spesifikasjoner. 6 Volt for eksempel!

Selvfølgelig måtte man også stive opp hekken, det hele endte nemlig på 1,5 tonn – det meste langt der bak. Åtte sekunder brukte en av kollegene til BIL på å nå 30 mph (48 km/t) husker jeg, og ved toppfart, 113 km/t, rant strømmen ut som om det var store lekkasjer i batteriene.

I brosjyren sto det at du kunne regne med 80 km rekkevidde. Men med 110 volt ut av veggen måtte det ta en uke å lade den opp igjen.

Med girkasse og primitive drev var den et langt stykke unna lydløs. Men med subsidier kostet den tross alt ikke mer enn omtrent de samme 10.000 dollar du måtte betale for en Omnia.

Selv om det ikke var noe særlig dyrere enn en vanlig bil, krevde det uansett ganske stor idealisme, eller spesiell smak, for å gå for denne løsningen.

Det er ingen som tror at det ble bygget flere enn 1000 av denne modellen, og at maks 50 er bevart.

Men som et historisk dokument som viser i hvor stor grad elmobiliteten har utviklet seg de siste årene, er denne bilen spennende.

Bonhams regner med å få et sted mellom 5.000 og 10.000 dollar for denne, som har 24.000 miles på klokka.

Om den ikke går med en gang, skal det garantert ikke mye til for å få den i bevegelse igjen.

Powered by Labrador CMS