Det handler om å ha det gøy!

Verktøyet er ikke noe å diskutere, selv fem år senere har ikke noen klart å lage en elbil som matcher Porsche Taycan for oss som liker å kjøre bil.

Når den i tillegg har fått midtlivsoppdatering med blant annet større batteri og enda raskere lading, er dette riktig bil til riktig oppgave: Oslo til Nice.

Men ikke raskest mulig, eller for å teste rekkevidden. Forbruket, hvor jeg lader, og hvor mange ganger, er også sekundært. Selv om vi skal snakke litt om akkurat det.

Nei, dette handler om drømmeturen for deg som liker å kjøre bil. Om å ha det gøy bak rattet i høy hastighet på tyske motorveier, og kanskje aller mest: Gjennom endeløse, svingete Alpeveier.

En tur du har gledet deg voldsomt til. En tur du kanskje tidligere gjorde i Porsche 911, BMW M3, eller kanskje Volkswagen Golf GTI.

Er det like gøy i en elbil? La oss finne ut. 

Verktøyet

Vi er to biler: En Purple Sky-farget Taycan 4 med 435 hestekrefter og 635 km rekkevidde, og en 4S i Shade Green med 163 hestekrefter ekstra og 20 færre km å gå på. Den første med moderat utstyr og prislapp under halvannen million, den andre en proppet utgave som betinger nærmere to.

Begge med det nye batteriet på 95 kWt netto kapasitet og 320 i stedet for 270 kW ladeeffekt. Ved siden av mer motoreffekt, byr den dyrere bilen på mer påkostet interiør med bedre materialer, mer utstyr og 18-veis justerbare seter, samt større 21-tommers hjul, bakakselstyring og elektronisk styrt bakdiff.

Jeg starter turen i 4Sen og fastslår at det å stå opp veldig tidlig, er langt mer hyggelig når man skal på biltur. Vi tar fergen fra Larvik til Hirtshals, og må rekke avgang klokka 8.

Det er en stund siden jeg kjørte Taycan, men trenger bare noen meter før jeg husker. Perfekte seter, lav og god kjørestilling, en styring det ikke er mulig å ta feil av, fin komfort. Dette lover bra.

Allerede ved lunjstider ruller vi av hos danskene, med kursen mot overnatting i en liten by utenfor Hannover.

Ordner ladingen selv

Fordi jeg ikke har lyst til å tenke på hvor og når det lades, lar jeg Porsches veiviser bestemme alt sammen. Det er enkelt: Velg destinasjon, og be den prioritere Plug & Charge-stasjoner og Ionity. Den er ganske smart, for eksempel vet den om hotellet har lading eller ikke, og tar det med i planleggingen.

Første stopp kommer ganske tidlig, omtrent halvveis gjennom Jylland. Kø på Ionity-stolpene bilen hadde tenkt jeg skulle bruke, gjør at jeg prøver meg på en ledig Circle K-pumpe merket med 400 kW i stedet. Men selv om det ikke er noen andre koblet til, får jeg bare 200 kW og flytter over til Ionity når det blir ledig.

Rett opp i 320 kW gjør at et do-besøk og brus-kjøp tar lenger tid enn ladingen, så da er det bare å stange seg videre sørover i tett trafikk der folk later til å ha misforstått forskjellen på høyre og venstre fil.

Heldigvis er alt som det skal det sekundet grensa til Tyskland er passert, bobiler, lastebiler og Hyundai i10 er på magisk vis brått plassert til høyre der de hører hjemme. 

Bygget for fart

Du får selvsagt en indikasjon på hva en Taycan er kapabel til ved å kjøre den hjemme i Norge, men det er egentlig ikke før den får lov til å strekke på beina i fri fart, at du egentlig skjønner hva den er laget for.

Tidvis er det trafikk, og ofte fartsgrense, men også utallige muligheter til å kjøre så fort bilen går.

Jeg tar alle. Dette skal være gøy, ikke sant.

4Sen spretter mer eller mindre rett opp i 250 km/t, og takket være blant annet to-tinns girkassen bak, er den ikke bare rask i lavere hastigheter, men også på topp.

Som alltid påtreffes tyskere i heftige biler som holder på med det samme, men til tross for både M og AMG på bakluken, er det oftere at jeg drar litt ifra dem før neste hindring, enn motsatt. Litt fordi jeg stikker raskere hver gang det blir ledig.

Det finurlige med Autobahn, er at den gjerne kan være såpass svingete at det å holde fullt hele tiden, faktisk ikke går. Som i sin tur sier ganske mye om hva som kreves av chassiset på en bil som dette.

Den ene siden er at Taycanen faktisk klistrer seg fast i asfalten og ikke lar seg påvirke av en broskjøt i sving mens det lyser 240 km/t i displayet. Og at den har bremser som aldri gir seg. Det andre er hvordan den kommuniserer det til meg. Jeg vet hva jeg har å gå på. Det er ekstremt, men samtidig trygt. Og fantastisk moro.

Den lilla bilen topper 230 km/t og henger ikke helt med, den er også litt mindre fjellstø i høyhastighetssvinger på grunn av mindre hjul. Men alt er relativt. Også den er hjemme her, og drar fra det aller meste. 

Komfortabel lading

Forbruket får seg en trøkk, men ikke så ille. Med fullt batteri på morgenen, krever en 70-80-mils Autobahn-dag en ladestopp, men historien er den samme hele veien: Mens jeg tar do-besøk og kjøper en brus, står Porschen ute i varmen på ladestolpen og brummer i kjøleviftene så du tror den skal lette av bakken, mens den fores med godt over 300 kW effekt. Og hver gang jeg kommer tilbake, er den klar for avreise. At den er oppe i 2,7 kWt per mil blir uviktig.

Før fjellveiene starter, reiser vi innom Porsche Charging Lounge utenfor Genéve. Flere er under oppføring, det er en lukket ladestasjon der du kommer inn på med Porsche ladekort. Ved siden av Plug & Charge, tak over bilen og lynrask lading, tar samme kort deg inn i en ubemannet lounge med toalett, gode stoler og automater for kaffe, drikke og snacks. Smart, og en langt mer luksuriøs og avslappende ladestopp enn vanlig.

Vi tar oss god tid gjennom Alpene, bruker to dager på vei mot Nice, og plukker med alle passene i rimelig nærhet. 40-50 mil og rundt 9 timer aktiv kjøretid om dagen, gjør at vi begge kvelder kommer til målet med rundt 20 prosent på batteriet. Den Porsche-stasjonen utenfor Genéve var siste hurtiglading før målet.

All energi fokuseres på kjøringen. Som trengs.

Fort og sakte

Med overraskende lite trafikk, forholdvis høye fartsgrenser og uendelig mange svinger, får både biler og sjåfører kjørt seg. De to norsk-registrerte Taycanene snor seg opp og ned fjellsider som om det sto om livet. Med unntak av noen av etappene fra Rally Monte Carlo som er smale, er veiene bredere enn tilsvarende norske, men ofte også uten autovern eller rekkverk. Du må være i fokus.

Bare i U-svingene, både når det bremses ned og når de forseres, merkes vekten og jeg tenker at noe lettere hadde vært fint. Og bilen kunne vært smalere. Men det går fort nok likevel.

Det danses fra sving til sving, gasspedal-følelsen er intuitiv, styringen modell for andre, og kontrollen på karosseriet perfekt. Dette er bilkjøring på sitt beste.

Det uendelige antallet svinger er både utmattende og gjør turen storslagen. Som selvsagt forsterkes av utsikten alle de gangene andre biler tas igjen og gir pusterom.

Turen føles tidvis heseblesende og så plutselig treg, vi bruker kort og lang tid samtidig, men uansett nytes det. Kombinasjonen av sport og komfort er grunnen, det er vel det som kalles Gran Turismo.

2645 km senere parkeres bilene ved Middelhavet, det konkluderes med at snittforbruk på henholdsvis 21,7 og 22,3 for Taycan 4 og 4S er imponerende, og at verken rekkevidde eller lading har vært et tema.

Men først og fremst har det vært akkurat den drømmeturen jeg håpet det skulle bli. Jeg liker «form følger funksjon»-prinsippet i biler. Porsche Taycan føles som at den er laget for akkurat denne turen.

Er det mer gøy enn i en sportsbil med bensinmotor? Njæ. Men er det gøy? Å jada!