-
Bilservice AS:
Bilmekaniker
-
Erik Arnesen Helsfyr:
Bilmekaniker
-
Strømmen Bilverksted AS:
Bilmekaniker - Personbil
-
Møller Bil Fellesfunksjoner avd. Logistikk:
Takserer brukte biler
-
Volvo Car Stor-Oslo:
Mekaniker
-
Møller Bil Sandefjord:
Serviceleder / Kundemottaker
-
Møller Bil Outlet Alnabru:
Logistikkmedarbeider
-
Autoringen AS:
Selger – Autoringen
-
Autoringen AS:
Auksjonsstøtte - Autoringen
-
AutoMester AS:
Kjedekonsulent
-
Team Verksted AS:
Mekaniker Kristiansand
-
Team Verksted AS:
Delelagersjef Team Verksted Ålesund
-
DNB Bank ASA Norway Branch:
Sales Manager - Vestfold, Telemark/Buskerud
-
Werksta Norge:
Bilskadereparatør / Oppretter
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Selger lastebil
-
Volvo Car Stor-Oslo:
Mekaniker
-
Rettedal Bilkontroll AS:
EU-kontroll, produksjon og lager, kombinert stilling
-
Auto-Benz AS:
Bilmekaniker
-
Moss To-Takt AS:
Bilmekaniker / tekniker
-
Møller Bil Skadesenter Asker og Bærum:
Bilmekaniker/tekniker
-
Autoringen Ski AS:
Plassjef – Autoringen Ski
-
Toyota Bilia AS:
Regionsjef Servicemarked
-
Premium Cars Stor-Oslo AS:
Tekniker for Zeekr
-
Mobile Åsane AS:
Servicemarkedssjef
-
Autoringen Oslo AS:
Bilkonsulent
-
Bilia X:
Driftsleder, Xpeng Høvik
-
Bil i Nord:
Volvo-mekaniker
-
Bilforlaget AS:
Vaktsjef/journalist
-
Jæger Automobil AS:
Bilskadetakserer
DS etter mål
DS med spesialkarosseri er en av bilhistoriens største paradokser. En av greiene med DS var jo nettopp designen. Så hvorfor skulle så mange rote med den? En stor samling alternative DS-er stilte spørsmålet på Retromobile.
Jeg er sikker på at mannen bak verdens største (regner jeg med, hvorfor skulle andre forsøke seg på noe så vilt?) samling av DS-er med alternative karosserier er mektig stolt av den.
Han syns sikkert mange av dem er vakre, samtidig som han kanskje ser på dem som forbedringer i forhold til originalen som debuterte i Paris, oktober 1955.
Så synd, i så fall.
Den fremtidsvisjonen som ramlet ned fra mars til Citroën-standen på Grand Palais den høsten var det mest futuristiske, det mest helstøpte noen gang, hvis vi snakker produksjonsbil ment for forholdsvis vanlige kunder.
Nå kan jeg til nød godta den ene cabriolet-versjonen. Den ble da også offisiell katalog-modell. Og til nød, og meget motstrebende må jeg innrømme at jeg forstår den store limousinen.
Selvfølgelig ville Citroën gjerne ha produktet sitt i Elysée-palasset, og man hadde ikke fått De Gaulle inn i en vanlig DS.
Men at den skal hedres som en juvel i Citroën-kronen, har jeg vondt for å være med på.
Nå skal det sies at denne spesielle samlingen ikke var en del av Citroëns offisielle 100-år jubilering – den fant sted lengre bort i hallen.
På en måte var nemlig dette like mye en hyllest til Henri Chapron som til Citroën. Chapron hadde gjort mange strålende karosserier på prestisjebiler før krigen, og en del etter krigen også, men da begrenset franske skatteregler slik moro.
Med DS-en, bygd på en plattform, og ikke veldig selvbærende karosseri, så han åpenbart mulighet for en ny ungdom.
Han startet med «La Croisette». En åpen versjon. Han måtte kjøpe bilen hel, og så kappet han den opp og kastet restene. Det ble jo ganske dyrt da, men han hadde fått bygget og solgt nesten 400 før Citroën forsto at her var det en forretningsidé.
1365 «offisielle» ble bygget i tillegg. Disse er noe av det dyrere du kan finne i dag.
Men så fikk han helt dilla da. Med coupeer, med andre åpne, med firkantede, linjal-designede sedaner og med navn som Le Leman, Le Concorde, Le Lorraine, Le Caddy og mange andre Le-er.
Det var vel innpå 20 forskjellige varianter der på Retromobile-standen. Jeg aner ikke om det finnes flere. Egentlig håper jeg dette holder.
Men jeg vet jo også at det var andre som forstyrret DS-ens nydelige linjer. Så vi kan kanskje grue oss til enda flere slike fremvisninger.
Men som eksotisk-eksentriske innslag er de selvfølgelig på sin plass, bare jeg slipper å ta dem på alvor.