Formel 1-fargene er 100 år!

Fastsettelsen av nasjonalfarger på racerbiler daterer seg helt tilbake til 1900, da eieren av avisen New York Herald, James Gordon Bennett jr., innførte en årlig landskamp for bilproduserende land. Hvert land skulle få ha med tre biler, likegyldig av hvilket merke, men bilene skulle være bygget i vedkommende land ned til den minste skrue. Selv dekkene måtte bli produsert i samme land som bilen. Kun førernes nasjonalitet var likegyldig.

De den gang aktuelle landene ble knyttet opp til følgende farger: Frankrike blått, Storbritannia grønt, Belgia gult, USA rødt, Italia svart og Tyskland hvitt. I 1904 kom Østerrike til med kombinasjonen gult og svart, og Sveits med brunt. Men allerede året etter gikk Sveits over til kombinasjonen gult og rødt.

Gordon Bennett-løpene gikk i 1906 over til å bli det første Grand Prix, og selv om nasjonalfargene ikke var obligatoriske dette året valgte de fleste fabrikkene å holde på dem. Blant unntakene var vinnermerket Renault, som valgte USAs røde farge. I 1907 ble fargene gjeninnført med et par endringer: Italia fikk rødt, mens svart forsvant helt fordi USA fikk kombinasjonen rødt og hvitt. Sistnevnte nasjon endret fargene til blått og hvitt i 1921. Deretter var fargene nærmest låst til de respektive land fram til 1968. Japan kom med i 1965 med hvite og røde Hondaer.

Innenfor rammen av nasjonalfarger ble det snart foretrukket spesielle fargetoner. De fleste franske fabrikkene gikk inn for lyseblått, fra Panhard-Levassor i 1900 til Matra i 1968. Etter at Napier vant Gordon Bennett i 1902 med en dypgrønn bil, ble fargen på folkemunne døpt ”british racing green”, og selv om hver fabrikk hadde sin oppfatning om hva helt riktig nyanse var, holdt de seg nær originalen. Et kortvarig unntak gjorde BRM i slutten av 50-årene med skjærende lysegrønt, men de skjerpet seg igjen i 1960.

Italia og Belgia kjørte stort sett på signaltoner i rødt og gult respektive. Tyskland holdt på hvitt fram til 1934, da de gikk over til aluminium, Hitler-regimets såkalte ”sølvpiler”. Årsaken til dette er i følge legenden at for å komme inn under den daværende formelens maksimale vektgrense på 750 kg, måtte Mercedes-Benz og Auto Union unngå de ekstra grammene som en lakkering ville bety….

Fra 1920-årene og utover fantes det imidlertid noe få private kjørere og team som kunne velge det de ville av farger på racerbilene sine.

Så kom altså 1968, da Lotus solgte seg til Gold Leaf og fikk rød-hvite biler. Et par år etter hadde også konkurrentene ofret tradisjonen på kommersens alter, unntaket var som nevnt Ferrari. Franske team sprellet lenge i garnet, men de hadde ikke den samme kontinuitet i F1-sirkuset som Maranello.

For få år tilbake gjorde Mercedes-Benz comeback på motorsiden og fikk sølvfargen tilbake på banen, selv om det dreiet seg om britiske McLaren-biler. Vi godtar det. Blått har vært der nesten hele tiden, i dag som riktig farge på helfranske Prost-Peugeot. Og i år får vi oppleve Jaguar i grønt, riktignok ikke i british racing green dersom vi skal tro foreløpige bilder, men likevel. BAR-Honda er så nær Japan-fargene de kan komme med sine hvite biler og røde Lucky Strike-logoer.

Sveitsiske Sauber har ennå ikke noen retro-tendenser på fargesiden, amerikanske team uteblir foreløpig, og Eddie Jordan har ikke antydet noe om at han vil flytte geskjeften til Belgia. Bortsett fra dette, begynner alle de historiske farge-brikkene å falle på plass. Vil resten stemme når Grand Prix-løpene fyller 100 år i 2006?

Tor Ivar Volla

Bilde Lancia D50 1954 modell i italienske farger

Bilde BRM P25 1955 modell i British racing green

Bilde Jaguar F1 2000 modell i British racing green

Bilde BAR Honda F1 2000 modell i japanske farger

Bilde Prost F1 2000 modell i franske farger

Bilde McLaren Mercedes F1 2000 modell i tyske farger

Bilde Ferrari F1 2000 modell i italienske farger