En litt større Pixel

Tata banket faktisk mange av sine mer etablerte kolleger i år også. I Genève dukket de opp med sin Megapixel, en fireseters bybil, elektrisk, men med en Range Extender.

Den har bevart et viktig selskapstriks fra fjorårets lille smarting: det de kaller Zero Turn.

Det er en måte å styre hjulene på, en el-motor i hvert nav, og når du virkelig vil snu på en femøring (noen som husker hva det var?) er det noen av hjulene som trekker bakover og noen som trekker fremover, og til sammen gjør det at du kan nesten kjøre inn i en parkeringsluke på tvers.

I år byr vi på 4 stk. 10 kW motorer og en søt liten ensylindret 325 ccm bensinmotor som drar en generator som kan genererer 22 kW når den lader opp Li-ion-ph-batteriene.

Resultatet er 900 kilometer rekkevidde. Dersom du holder deg til bare plug-in kapasiteten er rekkevidden på litt under 90 km.

Når jeg sier plug-in, behøver det ikke være det. Bilen har nemlig også et induksjonsladesystem, som betyr at du kan parkere over en induksjonsplate, så lader bilen seg kabelløst, mens du er inne og handler.

Jeg vil jo også påstå at en viktig detalj i en bil som er tenkt til kort-avstands ultraurban innsats, er dørene. De åpnes og lukkes elektrisk, med fjernkontroll, og er ganske smarte. Uten B-stolpe er livet ganske greit både for folk og bæreposer.

Men det som interesserte meg mest (bortsett fra et praktfullt Tata-stunt på en bilutstilling som var stappfull av lettkledde damer – her brukte de kontorkorrektkledde herrer!) var at ikke bare så bilen bra ut, men nå har jeg også fått litt mer peiling på hva Tata Design egentlig er.

De brukte lenge IDEA i Torino som konsulent, derfra kom mye av det som fremdeles produseres av Tata.

Men så fant Ratan Tata ut at han ville ha en skikkelig designavdeling. Og den mannen har peiling på hva design betyr – se bare hvordan han har gitt designerne hos Land Rover og Jaguar vide fullmakter.

Så han ansatte Pierre Castinel som designsjef, en lur rev, med blant annet 20 års fartstid fra Renault.

Men han varte ikke lenge, for et par år siden forsvant han igjen, og så var det en periode med Pininfarina som konsulent. Det dukket blant annet opp en historie om at nå åpnet Pininfarina designkontor i India, med Tatas hjelp.

I Genève nå møtte jeg imidlertid Pratap Bose, som lystig presenterte seg som designsjef hos Tata, med stort studio i England (der Megapixel var designet), et enda større (120 mann) i Torino, og et virkelig stort et i India.

Ikke kunne han, imidlertid, fortelle meg hvor Megapixel var bygget (I Torino, sa han, men resten var hemmelig. Da vet han ikke mye om design/verksted miljøet i Torino. En slik hemmelighet er hemmelig i max tre timer – dersom noen begynner å spørre), og heller ikke noe om hva han har gjort før.

Det eneste jeg har på ham er at han studerte ved Royal College of Art i London, det er der alle de store har gått.

Han deltok på et team som ikke vant en Nissan-sponset konkurranse der i 2002 (de skulle tegne en 2010 kompakt bybil) og på sommerkurset i 2003 fikk han en stor pris for «Beste bruk av glass».

Å dømme etter Megapixel har han brukt de ti årene fra RCA til nå på en svært fornuftig måte og lært masse – for denne var vellykket.