– Får vi den ned i 90 kg, skal vi vinne, sa Sivert Hatletveit til meg tidligere i år. Han leder NTNU-gjengen som bygget årets DNV GL Fuel Fighter, den norske deltakeren i Shell Eco Maraton – løpet der du helst bør produsere energi mens du kjører bortover, for å vinne.

Jeg var i Trondheim og så på forberedelsene, veldig imponert over selvbygde karbonfelger (vektreduksjon fra 2,5 til 1,5 kg på hver) og egenprodusert rigg der de målte rullemotstand og et dashbord som like godt kunnet få plass på et kunstindustrimuseum.

Jeg vet ikke hva som gikk galt. Kanskje nådde de ikke sine 90 kg, eller kanskje hadde vinneren funnet enda noen fordeler – de ble i hvert fall nummer to. Særdeles hederlig – det deltok nesten 150 lag til sammen.

Et problem var imidlertid åpenbart. Banen, som ligger i Olympiaparken i London, var i år kortet ned fra 1,6 km til bare 970 meter.

– Det som skapte mest problemer for bilen vår var den skarpeste svingen etterfulgt av helling, forteller Håvard Vestad – en av de cirka 30 på laget i år.

– På det første forsøket fikk vi litt problemer med hjulopphenget, i tillegg til at dekkene og fjæringa var i mykeste laget. Etter at vi utbedret dette og tok noen grep for å optimalisere motorkontrollene, gikk det bare bedre og bedre».

Bedre og bedre kan han trygt påstå. Lagene hadde til sammen fire forsøk, og DNV GL Fuel Fighter fikk stadig bedre resultater for hvert forsøk.

De startet med å bruke 1 kWh på 105 kilometer, men sluttresultatet ble utrolige 176 km/kWh.  Det var bare 6-7 % unna vinnerens resultat.

Ikke at de kan sammenlignes, men for å gi deg en idé: en Nissan Leaf gjør ca. 15 km på 1 kWh.

Hvis vinneren hadde fortsatt som i fjor hadde NTNU blitt det beste laget. For i fjor var bilen fra INSA Toulouse drevet av en forbrenningsmotor. Da vant de den klassen, de kjørte tilsvarende 685 kilometer på én liter bensin!

Men i år hadde de byttet ut bensinmotoren med en 250 kW sterk elmotor og avansert motorstyreprogram. Og akkurat som i fjor hadde de med to norske studenter på laget. Torkel Genet fra Sandnes var årets lagleder og Simen Sandtorv Hansen fra Bergen var fører.

Simen gir oss et godt spor i jakten på hvorfor de, og ikke Trondheim, vant.

– Bilen veide like mye som føreren, med utstyr, avslørte han og kunne fortelle at vektnålen stoppet på 67 kg. Det er med andre ord en del ekstra kilo som skal fjernes før neste års konkurranse.

Det er Eirik Evjan Furuholmen fra Oslo helt klar over. Har ledet lagets R&D-gruppe i år, og skal være prosjektleder for neste års bil.

– Neste år er reglene endret igjen, for eksempel skal bilene i denne klassen da ha to dører.  Det betyr at vi må utvikle et nytt og lettere chassis. En krevende jobb, men en vi gleder oss til, sier han.

Han forteller videre at i tillegg til å videreutvikle den elektriske konseptbilen, skal teamet også starte på et prosjekt for å utvikle en autonom bil.

– Vi skal også bygge videre på den data-loggeren vi har i dag for å lage en digital tvilling av bilen. Denne skal vi bruke Live for optimalisering. I tillegg skal vi jobbe for å sikre at våre elektriske systemer blir enda mer pålitelig – og så kommer altså den store oppgaven: et nytt chassis.

Med andre ord: Nok å se frem til.

Selv gleder jeg meg mest til å se neste års bil ferdig. De første skissene jeg ble vist for noen måneder siden tider så veldig bra ut.

Det er ikke lett å gjøre noe originalt innenfor regelverkets trange rammer, men det så virkelig ut som om 2019-bilen også vil bli kandidat til designprisen.

Hvilket minner meg om: Det er en rekke andre priser som skal deles ut i forbindelse med dette arrangementet. Men det skjer først under festen i kveld, lenge etter at dette er skrevet.

Følg med på facebook-siden deres for å se hva som skjer videre.