Fords første bilrace

Glisne muligheter
Men den gangen var det tynt med bilrace i USA. Amerikanerne hadde riktignok vært i gang med sporten allerede i 1895, men bilene hadde vært så skrøpelige at det forekom at ikke en eneste en nådde målflagget. Så bilsporten døde ut i USA, men etter noen års pause ble tre varianter tatt opp igjen i 1900-1901: Langdistansekjøring mellom byer der bilenes driftssikkerhet betydde mer enn selve hastigheten, regelrette kappløp i bakker, og tilsvarende på hesteveddeløpsbaner.

Man kan si at slike baneløp ble ”oppfunnet av den styrtrike William Kissam Vanderbilt, som etter å ha kjørt landeveisrace i Europa tok med seg en Daimler Phönix hjem til USA i 1900 for å kappkjøre mot andre velstående bekjente på sin private trav- og galoppbane. Dette var for så vidt en naturlig tanke for ham, siden han var oppvokst med millionærer og hesteveddeløp. En annen original, men effektiv idé Vanderbilt hadde, var å ta med seg en mekaniker som kunne henge ut av bilen i innersvingene når han kjørte, på samme måte som en mc-sidevognrytter av i dag.

Henry Ford ville synliggjøre seg på slike banerace, og bygde derfor en ren racerbil til formålet. Deretter gjorde han et utspill som for sin tid var oppsiktsvekkende nok: Han utfordret USAs ubestridte bilsportkonge, bilfabrikanten Alexander Winton, til fartsduell på veddeløpsbanen Grosse Pointe Blue Ribbon Track utenfor Detroit i forbindelse med et stevne som byens bilforhandlere skulle arrangere der. Henry Ford var på dette tidspunkt fullstendig ukjent, og menigmann så derfor på utfordringen som et temmelig uoverveid initiativ fra en som måtte være et usedvanlig naivt fjols.

Usympatisk
Winton var nemlig berømt over hele USA, først som sykkelfabrikant, fra 1897 som bilbygger, og deretter som racerkjører. Populær var han imidlertid ikke; Winton var en supermaterialist med et ytterst oppblåst selvbilde og en uutslukkelig appetitt på bl.a. pompøse villaer. Pengeforbruket og ekteskapene hans var bare sorgen, og kundebehandling hadde han ikke begreper om.

Da en av de første eierne av en Winton-bil troppet opp på fabrikken for å be om å få utført noen modifiseringer av hensyn til driftssikkerheten, foreslo Winton syrlig at kunden heller kunne bygge seg en bedre bil selv. Den i utgangspunktet stillfarne kunden eksploderte totalt og brølte ”Ja, jeg skal bygge en bil som både er bedre og raskere, og det på øyeblikket! Og han holdt ord. Navnet hans var James Ward Packard.

Det var på denne tiden Winton utfordret datidens mest berømte racerkjører, franskmannen Fernand Charron, til å ta med seg bilen sin til USA for å kjøre mot Winton i fartsduell. Charron svarte ikke. Men da det første Gordon Bennett-løpet ble holdt i Frankrike sommeren 1900 var ikke Winton snauere enn at han bygget seg en 1-sylindret 3,8-liters racerbil på 16 hk og dro over til Europa for å kjøre mot bl.a. Charron. Det gikk ikke så bra: Wintons bil sakket ganske snart akterut grunnet svak motor og hyppige punkteringer. Etter få mil ga amerikaneren opp da eikene i det ene forhjulet brøt helt sammen. Charron vant løpet.

Travbanekongen
Vel hjemme i USA oppdaget Winton at Vanderbilt holdt på med baneløp. I september 1900 var begge med på å starte USAs første bilsport-organisasjon, og i løpet av vinteren fikk Winton ferdig en langt større racerbil enn sin forrige. Den fikk navnet ”The Bullet (kula), hadde en 4-sylindret motor på 40 hk, og satte snart rekorder på flere travbaner i den nord-østre delen av USA med konstruktøren bak rattet – og en mekaniker hengende ut fra siden i svingene….

I løpet av denne vinteren satte Winton selv Vanderbilt i skyggen innen amerikansk bilsport med ”The Bullet”s hjelp. Og det var denne ekvipasjen Henry Ford utfordret med sin 2-sylindrede bil på 26 hk, som attpå til bare var testet ved en kort tur i Detroits gater!

8000 mennesker, blant dem mye sosietet fra Detroit og Cleveland, strømmet til Grosse Pointe-banen 10. oktober 1901 for å se fartskongen Winton knuse den ukjente frekkasen gjennom det 16 km lange løpet. Dagen opprant mørk og trist, med tunge skyer og sterk vind fra nordvest. Stevnet åpnet med at de 68 bilene som skulle delta i forskjellige ferdighetsprøver og heat paraderte rundt banen. Men etter hvert som dagen gikk letnet været, og endelig var det duket for den store finalen med den store Winton.

For dette skulle bli Wintons show! Det visste arrangørene også, som hadde skaffet en punsjbolle som kledde Wintons dagligstue som førstepremie! Mengden jublet og applauderte da nasjonalkjendisen dukket opp sammen med sykkelmesteren Tom Cooper, som også var blant USAs sportsidoler. Og Winton responderte selvsikkert ved å reise seg i bilen og svinge lua mot folkemassen. Så kjørte han fram til startlinjen. Det samme gjorde Henry Ford, og da folk fikk se hvor pinglete bilen hans så ut ved siden av ”The Bullet mistet selv de nærmeste støttespillerne hans motet. Andre begynte å slenge hånlige bemerkninger til nykomlingen.

Vendepunktet
Fra det øyeblikk startpistolen smalt, så det ut til at majoriteten skulle få rett. Wintons bil kledde navnet sitt, den skjøt av sted som en kule. I støvskyen bak den hostet både Ford, hans mekaniker ”Spider Huff og den tosylindrede, men ved hjelp av tenningsinnstillingen på rattet fikk førstnevnte snart sistnevnte til å gå renere.

Men Winton var allerede en langside foran og dro fra ytterligere. Folk jublet når han passerte, mens de pep og lo hånlig mot Ford og Huff. Begge mekanikerne hjalp til det de kunne og hang ut fra stigbrettene med bare centimeters klaring mellom skinkene og innergjerdet.

Etter 11 av de 16 kilometrene hadde Winton opparbeidet seg 800 meters forsprang. Da inntraff miraklet for Fords del: ”The Bullet”s bakakselfeste begynte å løsne, akselen selv danset mer og mer og Wintons problemer med å holde kontroll på vogna ble stadig verre. Han måtte sette ned farten.

Forden var det derimot ingenting i veien med, den holdt dampen oppe og greide å smette forbi den større konkurrenten ved inngangen til oppløpssiden. Henry Ford nådde målflagget først, og ble dagens mann!

Og ikke bare det: Sensasjonen ble slått opp på sportssidene i aviser over hele USA, Fords miserable bilfabrikk ble reorganisert til Henry Ford Company allerede i november samme år, og Ford selv fikk en sjettedel av aksjeposten pluss stilling som teknisk direktør.

Dette var et stort løft for Henry Ford, men det var likevel ikke stort nok i forhold til ambisjonene hans. Konkurrerende bilfabrikker skulle fortsatt nyte langt større vekst og suksess enn hans. Først to år senere dannet Henry Ford sitt definitive bilkonsern, Ford Motor Company, etter å ha bygget sine to ultimate racerbiler: ”999 og ”Arrow”.

(Fritt etter boken ”Da alle veier førte fra Paris av Tor Ivar Volla).