Verdens dyreste bil, fredag

Det er kanskje ikke helt ukjent at jeg har synspunkter på sosietetsbil-hypen. Goodwood til helgen er på en måte ikke drømmehelgen.

Noen har kanskje også merket at jeg faller ikke i staver over høye priser på en sliten Ferrari som har vært ombygd tretten ganger og som er full av skinn fra håndslaktede tibetanske fjellgeiter, der bilen opprinnelig var trukket med dårlig skai for 50 år siden.

Hoffnarrer

Det har oppstått en enorm global samling hoffnarrer som gir seg ende over hver gang en ny bil av typen «tidligere eid av John Lennon» (hva i all verden visste han – av alle – om biler??) kommer på markedet.

Nå er vi der igjen. Fredag skal Bonhams selge 196 010 00006/54. Kall den gjerne W 196 R, eller sølvpilen. Dette er en av de 14 Grand Prix-bilene Daimler-Benz bygde for 1954- og 55-sesongen. To år der Mercedes regjerte nesten uten motstand.

(Hør forresten på dette. Det ble bygget 14 biler, det siste chassisnummeret var 15. Hvilket nummer tror du de hoppet over? Feil! Chassis 00011 er det som aldri ble produsert. Snakk om omvendt overtro)

Den absolutte toppen?

- Dette kan veldig godt bli den absolutte toppen av min karriere, sier Brooks til Financial Times. Og det sier ikke så lite. For eksempel var det han som pratet en Bugatti Royale, den med Kellner-karosseriet, opp til 5,5 millioner pund da han jobbet for Christies i 1987.

Den persen kan han slette, kanskje med tre-gangeren nå fredag. Med argumenter om at denne «Fangio-bilen» er en enestående anledning til å skaffe et ikon. (Sorry – jeg klarer ikke en gang parodiere språket i slike auksjonsbrosjyrer, det parodierer seg selv meget bedre enn jeg kan).

Historien

Litt etter litt ble fire biler spredd rundt i verden, en av de opprinnelige strømlinjebilene, jeg er ikke sikker på om det er 00009 eller 00012, står på Indianapolis-museet (hvorfor aner jeg ikke, disse bilene konkurrerte aldri oversjøisk) og en står på det praktfulle tekniske museet i Wien. Så står søsteren til 00006, med chassisnummer 00003, på bilmuseet i Torino.

00006 hadde imidlertid en helt spesiell skjebne. Egentlig hadde jeg glemt hele saken inntil en dansk kollega, enda eldre enn meg, minnet meg om at denne hadde vi jo kjørt.

Bilen ble fortsatt brukt av utviklingsavdelingen til Mercedes, til langt opp i 70-årene.

Legende

Et slags bevis på det finnes et eller annet sted i NRKs arkiver. Jon Herwig Carlsen hadde tatt meg med, vi skulle filme Wankelmotorer (det er et praktfullt innslag der fotografen - han var den eneste det var plass til som passasjer da det ble filmet - fanger speedometeret på 250 km/t mens man hører Uhlenhauts rolige stemme si "og så skifter jeg opp til femte") og vi fikk med mer enn vi hadde bedt om.

For bak den oransje (ja, jeg vet vi filmet svart/hvitt, men den fargen glemmer man ikke så lett) sto 00006 og dampet. Den hadde nettopp vært brukt til noen uhøytidelige dekkforsøk. Jeg tror vi snakker 1971.

Men det var ikke da jeg kjørte den. Det var en tidligere tur der vi skulle se noe helt annet. Da hadde de rullet frem den gamle krigeren og spurte om vi ville prøve. Et par korte runder rundt den 2-svingsbanen i Untertürkheim. Ikke noe spesielt å skrive hjem om – den gangen. Bilen var ikke særlig ukjent i journalistkretser den gangen.

Ikke helt A4

Og jeg husker girskiftet, fordi jeg var en av de få som ikke syntes det var problematisk. Jeg kjørte nemlig Peugeot til daglig på den tiden, og den hadde også 2. og 3. gir i samme plan. Og selv om den også hadde 1. gir og revers i samme plan (racerbilen hadde ikke mye til revers), var det ikke vanskelig å gå fra første, sidelengs og ned i annet. Og derfra opp i tredje og tilbake sidelengs og inn i fjerde.

(Tony Dron, en fører av klassiske racere som jeg har masse respekt for, er dessverre også med og bygger opp rundt auksjonsmyten når han siteres på – han har nemlig kjørt bilen kjapt – at «å skifte gir på den er som å gjøre en handling du egentlig er godt kjent med, men nå må du gjøre den bak frem mens du ser på det hele i et speil». Kjør en 403 eller 404 sier nå jeg)

Femte tror jeg aldri jeg var i nærheten, jeg hadde bitt meg merke i et intervju både Fangio og Stirling Moss hadde gjort med Dennis Jenkinson i Motor Sport, der de snakket om «snappy oversteering».

Men den var så lettkjørt og temperamentsløs (alt er relativt) at jeg har en sterk mistanke om at den slett ikke var i racingtrim etter at den ble pensjonert i 1955 og overlatt til en endeløs rekke amatører.

Pensjonert

Lorden, som alltid trengte penger - men nå trengte han det mer enn noensinne, han skulle bygge ut museet - oppfattet plutselig lånet som en donasjon.

Bilen ble solgt til Anthony Bamford, han med JCB-anleggsmaskinene og en veldig sunn holdning til veterane racerbiler. Hans Ferrarier, ofte med Willie Green bak rattet, har gjort mange morsomme ting.

(Jeg har forresten noen morsomme historier om, den gang, unge Bamford også, spesielt etter at faren hans hadde flyttet til Mallorca med en av skrivemaskindamene og overlatt butikken til guttungen. Men det får bli en annen gang.)

Men Mercedesen ble ikke kjørt, og om den ble kjørt da Jacques Setton eide den etterpå, aner jeg ikke – de fleste av hans øvelser foregikk på hans egen private racerbane.

Opp av asken

Men så er vi altså endelig ved masterplanen.

For tenk om jeg kunne få både Wien, Indianapolis og Torino til å lekke ut noen underhåndenmeldinger om at, avhengig av hvordan fredagens salg går, vil de selv vurdere å selge sin W 196.

Tenk hvilke fantastisk pompøse artikler alle hoffnarrene kunne skrive da. Hvordan de ville snuble i førernavn og racinginnsats og spesifikasjoner og datoer for ombygginger – fordi de ikke vil ha noen auksjonskatalogtekst å skrive av fra.

Og bare tenk på Hva dette ville kunne gjøre med markedet? Plutselig er ikke 00006 enestående lenger.

På den annen side vil kanskje denne rykteflommen gjøre det mulig med et virkelig røverkjøp, særlig dersom prisen blir så lav at disse museene allikevel ikke vil realisere sine stygge planer.

Nix, jeg skal ikke prøve meg. Jeg unner absolutt Brooks en ny personlig rekord, og jeg håper bilen kommer til et godt hjem der den 2,5 liters desmo-åtteren kan komme skikkelig til orde igjen.

Kanskje til og med en eier av typen Nick Mason som vil kunne få Mercedes’ egen innsats med museumsbilene sine til å fremstå som fisete, feministiske øvelser.