Lavere CAFE

Det var masse smil da president Obama samlet rundt seg folk fra BMW og Honda og Toyota og andre bilprodusenter og fortalte at selv om det nok hadde vært motsetninger opp gjennom årene, var alle kjempebegeistret over at det nye CAFE-målet var satt til 39 mpg (0,60 l/mil), og at det skal gjelde fra 2016.

Før vi forteller at dette bare er en liten bit av historien, og at denne historien egentlig ikke er så fantastisk, vil du kanskje møte CAFE?

Den ble oppfunnet av president Gerald Ford. Han introduserte noe som het Corporate Average Fuel Economy, og satte som mål at den skulle ligge på 18 mpg (1,31 l/mil) i 1978.

Det vil si at alle Buicker som ble solgt det året skulle ha et (teoretisk, etter sertifiseringsverdiene) forbruk på 18 mpg. Det samme skulle alle Volkswagene ha. Og alle Toyotaene. Og alle Ferrariene og alle Lincolnene.

Det gikk selvfølgelig ikke for alle, så de måtte betale en egen guzzler-skatt, noe som etterhånden ble en skrytavgift. (”Alt under tre liter på mila er femi”).

Utviklingshemmende

Allerede den gangen var det mange som pekte på at CAFE var idiotisk. For det første gjaldt den bare personbiler, trucks fikk meget mer liberale vilkår, og det er jo slike biler som virkelig ble solgt.

Men minst like viktig var det at slike regler, stanset normal produktutvikling. Så lenge du greide 18 mpg var alt greit. Det var ikke nødvendig å bedre det, bensinen kostet tross alt ikkeno.

Vi fikk en forsterkning fra og med 1985-modellene, da endte CAFE (fremdeles bare for personbiler) på 27,5 mpg (0,86 l/mil). Så slo Bush til i 2007, i et anfall av miljø-forvirring må man tro, dette var liksom ikke hans greie, og strammet enda litt til.

Nå synes vel alle at alt Obama gjør er fantastisk, men den amerikanske statsråd med ansvar for energi, høyt respektert Nobelpris vinner, Steven Chu, har jo tidligere sagt at den eneste veien for å få ned forbruket i USA, er å få bensinprisen opp. Minst på Europa-nivå.

Men i et intervju med Financial Times i går sier han at dette for tiden er politisk umulig. Om dermed er vi tilbake der vi alltid har vært.

Unntak

Fremdeles har for eksempel Light Trucks en meget mer liberal grense. Med andre ord oppfordres den sjanglende amerikanske bilindustrien til å bygge de bilene som gir dårligst uttrykk for bærekraftig utvikling.

For det andre er CAFE bare et ganske slapt mål for produsentene å strekke seg etter. Det er ikke noe som oppfordrer brukerne til å bruke mindre. For det tredje regner man med at de nye CAFE-reglene vil gjøre hver bil 1300 dollar dyrere, noe som vil kunne få folk til å holde på de gamle, ineffektive bilene sine lenger enn de burde.

Det er vanskelig å tro at en nyvalgt president, med full kontroll over Kongressen og med et klart velgermandat på å redusere karbon-fotavtrykket til nasjonen, ikke kunne klare å gjøre noe med verdens laveste drivstoffavgifter.

Det finnes vegg til vegg studier som viser nedgang i kjørelengde i forhold til økte bensinpriser. Eller studier som viser at ved å hente ut direkte avgifter, kan man oppnå CAFE-resultater for en tidel av utgiftene.

Egentlig er det lett å forstå hvorfor bilindustrien smilte til Obamas nye CAFE. Det er jo en gavepakke, som imidlertid bare er en pisse-i-buksa-øvelse. Før eller siden må det tas skikkelige, smertefulle grep.

Som Steven Chu for lengst har slått fast.

En grov sammenlikning viser:

Dette er to forskjellige kloder.