Volvo med 75-årig taxi-historie

En taxi lever et hardere liv enn de fleste andre biler. Den kjøres mye, lenge og til dels hardt. Den er et arbeidsredskap, en arbeidsplass og en reisekupé. Den skal klare stort sett alt og den skal alltid fungere. Å selge bil til taxibruk er derfor kanskje det mest tilfredsstillende en bilprodusent kan oppleve. Hva kan være et bedre bevis på en bils kvalitet, pålitelighet, utholdenhet, verdi og komfort enn å bli brukt som taxi?

Egentlig gjorde Volvo sitt inntog på taximarkedet allerede i 1929 med sin første sekssylindrede modell, PV651, som tiltalte de svenske drosjeeierne. Taximarkedet var også et marked som Volvo gjerne ville komme inn på. Det var derfor ganske logisk at Volvo i 1930 lanserte to modeller spesielt for taxibruk, TR671 og TR672.

En ren chassisversjon, TR670, for påbygging hos frittstående karosseripåbyggere ble også tilbudt. Betegnelsen TR sto for "Trafikvagn", altså en bil som var beregnet for drosjetrafikk, 6 sto for antall sylindre og 7 betegnet antall sitteplasser. Det siste tallet markerte bilmodellen. Den forlengede rammen fra PV650 resulterte i en aksel-avstand på 310 cm, noe som ga god plass for syv kjørende i den rommelige kupéen med bagasje på en utvendig holder bak.

TR-modellen solgte bra etter tidens målestokk, og ble suksessivt forbedret på 1930-tallet. Først kom TR673, deretter 5 versjoner og til slutt 679. I 1935 ble 6-serien erstattet med 7-serien som utseendemessig lignet forgjengeren, men med motor på over 80 hk og større karosseri med en akselavstand på 325 cm. Denne serien ble bygget i fire forskjellige versjoner, TR701-704, frem til og med 1937 og ble erstattet året etter av en mer moderne type, PV801.

Selv om mekanikken stort sett var den samme, var karosseriet mer i tidens stil med rundere former og innebygget bagasjerom, og en front med spissere grill. Med en akselavstand på 325 cm fikk hele åtte personer plass og den uslitelige motoren på 3,7 liter var på nesten 90 hk. Denne modellen var på markedet i nesten ti år. Den neste spesialbygde taximodellen kom i 1950.

"Suggan" gjør entré
Den kanskje mest kjente av Volvos eldre taximodeller var PV831 som kom i 1950. På folkemunne ble den kalt for "Suggan". Denne var også en stor 7-8 seters bil i amerikansk stil, med stiv ramme, men individuell fjæring foran. Den samme smidige motoren som nå hadde fått 90 hk, hadde på god taximanér fremdeles bakdørene hengslet i bakkant for enklere innsteg.

Fronten var derimot lavere og mer moderne og minnet om den lille PV444 med horisontal grilldekor. Som en ren chassisversjon kunne denne for eksempel bli ambulanse, pickup eller begravelsesbil, alt etter ønske og behov. Karosserifirmaer var det fremdeles mange av frem til 1950.

Volvo lanserte også en "sivil" versjon, kalt Disponent, som var tenkt som direksjonsbil med sjåfør. Kupéen var komfortabel og rommelig, setene var trukket med tekstil i ull av høy kvalitet og på gulvet var det myke matter. Bilen hadde også flere sigartennere, - det het ikke sigarettennere i en slik bil. Særlig mange av direksjonsbilen - også kalt "Hisings-Packard" ble det ikke, det var taximodellen som ble den dominerende.

PV834 som var den siste i serien, forsvant ut av modellprogrammet i 1958, og med den forsvant den taxiproduserte modellen fra Volvo.

Kortvarig opphold
Amazonen, som ble presentert i 1956, hadde ikke de innvendige målene for å klare kravene til en taxi, men en og annen Amazon rullet likevel som taxi, bl.a. i Sveits. Dette betydde imidlertid ikke at bilene i 8-serien forsvant fra gatene. En del rullet faktisk i daglig drosjetrafikk helt frem til 1970-tallet, robuste og nærmest uslitelige som de var.

En Volvo-bil som kunne ta merket tilbake til taximarkedet, kom først med 144-modellen i 1966. Den nye firedørsmodellen med sine rette rene linjer passet perfekt som taxi, og etterspørselen fra bransjen lot ikke vente på seg.

At modellen ikke ble tilbudt med dieselmotor, som noen konkurrenter hadde, bekymret ikke. Det var en Volvo. Syv eller åtte sitteplasser var det dog ikke tale om lengre. Tidene hadde forandret seg og fire personer i en taxibil pluss føreren var vanlig praksis. Riktignok hadde ikke bena samme plass som i den gamle 831-modellen, akselavstanden var 260 cm, men bagasjen fikk bedre plass bak enn tidligere.

Bensin, diesel og gass
Etter introduksjonen av Volvo 144 er taxikundene tilbudt fire- og/eller femdørs versjoner i taxiutførelse av de modellene som er lansert: 200, 700, 900, 850, S70, V70, S80 og de seneste årene også XC90. Selv de mindre 400-modellene kunne dukke opp som taxibiler på 80- og 90-tallet.

Da dieselmotoren ble innført i Volvo-bilene i 1979, ble også den et alternativ som taxi, og med årene er denne motoren stadig blitt forandret og forbedret. I dag er mer enn annenhver Volvo som selges i Europa en dieselbil. Siden 1996 er også gass blitt et alternativ på enkelte markeder takket være Volvos bio- og naturgassdrevne Bi-fuelmodeller.

Selvsagt er også de forlengede Volvo-modellene i 200, 700 og 900-seriene brukt flittig i taxikjøring. Det er et vanlig taxioppdrag å kunne kjøre flere enn fire personer til samme sted, og der kommer de syvseters bilene virkelig til sin rett.

Kilometerslukere
En taxi kjøres i Norge årlig kanskje 70-120.000 km. I de nordlige delene av Sverige, Norge og Finland der avstanden er stor, er det ikke uvanlig at en taxi kjører lengre.

Blant Volvo-taxier finner man derfor også ofte virkelige langkjørere. Det er ikke uvanlig at biler som fremdeles er i bruk, har gått 500-600.000 km med samme motor. I Stockholm kjørte på 1970-tallet en Volvo PV830 i daglig trafikk og fremdeles brukes en slik modell, en PV832 fra 1954, som taxi om sommeren i Syd-Sverige. Den bilen har rullet over 1.000.000 km!

Den geniale eksperimenttaxien
Hvordan Volvo mener en virkelig taxi skal se ut og være, ble vist med den geniale prototypen i 1976. En eksperimenttaxi var Volvos bidrag til designkonkurransen om en ny generasjon taxibiler som ble utlyst av Museum of Modern Art i New York.

På et forhjulsdrevet chassis med lavt og flatt gulv hadde taxien et karosseri beregnet for tre passasjerer helt avskilt fra førerplassen. På grunn av det lave gulvet kunne rullestolsbrukere lett komme inn i bilen og bli sikkert sittende. Istedenfor sikkerhetsbelte i baksetet, var det en nedfellbar beskyttelsesbøyle og føreren hadde en sikker arbeidsplass.

Bilen hadde automatgear og en spesialutviklet sekssylindret gjerrig dieselmotor. Serieproduksjon var ikke aktuelt, men med denne eksperimenttaxien viste Volvo hvordan man kan kjøre passasjerer sikrere og mer effektivt. Taxien står i dag utstilt i Volvo Museum i Gøteborg.

Spesialbilselskap
Volvos salg til taximarkedet er i cirka ti år blitt håndtert av Volvo Car Special Vehicles, Specialvagnsbolaget. Volumet ligger på rundt 2.000 biler i året. Sverige utgjør det største markedet sammen med de øvrige nordiske landene, men Volvo-taxi finnes også på flere markeder, selv de mer eksotiske. Det ruller for eksempel fremdeles flere Volvo 144 fra tidlig 1970-tallet som taxi i Pyongyang i Nord-Korea.

Totalt produserer og selger Volvo Car Special Vehicles ca. 20.000 spesialproduserte Volvo-biler i året. Selskapet vil senere i år gi ut en bok om temaet for å markere Volvo-taxiens 75 års jubileum.

Taxi i Norge
Volvo har siden år 2000 satset sterkt på taximarkedet i Norge. Salget av Volvo taxibiler har vært jevnt stigende de siste årene, med en foreløpig topp i 2004 med 400 biler.