Blikk på norsk blikk

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke er på Lillehammer oftere. To gode dager ble nå unnagjort med leker og sykler og gamle biler, det var nesten ikke nødvendig å ane at det fantes snø der i det hele tatt.

Jeg skal senere komme tilbake til både Kjøretøyhistorisk Museum (hvorfor gjøre det så vanskelig at man nesten ikke kan stave det en gang?) og årets spesialutstilling på Vegmuseet, så her og nå skal jeg nøye meg med den minste, men kanskje aller morsomste av dem.

Noen av dere har kanskje sett utstillingen av leker fra Bakke før. Den sto på Teknisk Museum i Oslo for noen år siden. Og nå er samlingen kommet til nordenden av Mjøsa.

Noen av dere som ikke så den på Teknisk Museum kjenner kanskje til disse lekene allikevel, fordi dere selv har lekt med dem. De ble produsert i et lite verksted i Storgata i Oslo fra 1948, helt til firmaet ble lagt ned (blant annet på grunn av plassmangel) i 1962.

Noen har regnet ut at det kom ca. 200.000 leketøysett derfra i løpet av disse årene. Når det var fremstilt en serie på 3000 leker, gikk man over til et nytt produkt.

Trekkopptog, lastebiler, anleggsmaskiner, skikkelige amerikanske flak i trekk-opp-utgaver med en viss linjeføring og med strålende farger, er noen av karakteristikkene av leketøyet.

Reidar Werner Bakke, som i dag bor på Grefsen og som har samlet på store mengder av sin egen produksjon – hadde det ikke vært for ham hadde vi ikke hatt mange ubrukte leker i originaleskene tilbake – gikk ut fra Oslo Fag- og Forskole i 1938 og endte som dreier og verktøymaker med fagbrev.

I en trang bakgård i Storgata 26 i Oslo etablerte han RW Bakkes Finmekaniske Verksted. Han startet som underleverandør til andre, men det tok ikke lang tid før han fant på sin egen nisje.

Han tegnet lekene selv, både design og konstruksjon, og han bygget også alt verktøyet som trengtes i produksjonen.

Han startet med å bygge lekene i sink, men gikk snart over til blikk og tynne stålplater. En litt omfattende modell kunne bestå av inntil 80 deler, har han fortalt.

Bakke skjønte også tidlig poenget med å ha kontroll over alle produksjonsprosessene, så han etablerte sitt eget lakkeringsverksted i Vognmannsgata. Delene som skulle lakkeres ble fraktet med håndtralle mellom de to produksjonssentra.

Esker, derimot, overlot han til andre. Den lekre emballasjen, som vi også får mange eksempler på, ble produsert av Eskefabrikken i Møllergata.

Helt utrolig, i dag, å forestille seg denne type produksjonsvirksomhet i Oslos sentraleste sentrum.

Utrolig, også, å forestille seg hva folk tok til takke med. Bakkes få ansatte (et bilde fra 1952 viser fem mennesker ved maskinene inne i et ganske trangt lokale) klarte seg uten toalett, garderobe eller spiserom.

Plassforholdene var selvfølgelig medvirkende til at bedriften til slutt ble lagt ned, det var ikke bare fordi barn begynte å bli mer sofistikerte når det gjaldt fritidsbruk.

De var nemlig ikke spesielt sofistikerte disse lekene. Det første togsettet, som vi også får se, besto av fire skinner som dannet en sirkel, to vogner og et lokomotiv med fjæropptrekk.

Selv om man senere kunne legge skinnene i fantasifulle mønster på gulvet, dukket det for eksempel aldri opp noe så avansert som en pens.

Men han boltret seg i nye produkter og nye farger, og selv om verktøyet begrenset hvilke muligheter han hadde til å gi bilene fantastisk design, er det mye som virkelig tiltrekker når vi står og ser på disse mer enn femti år gamle eventyrene inne i glassmontrene sine.

Nå er det Jernbanemuseet på Hamar som oppbevarer en rekke av disse «Bakke, Norway» minnene. Gå hit så finner du bilder både fra verkstedet og av flere av lekene hans.

Men utstillingen hedrer også Svein Krogrud (er det du som kjører en fin Indian Scout fra 30-årene?) som åpenbart har bidratt med mange av utstillingsgjenstandene.

Egentlig synes jeg alltid det er trist å se gammelt leketøy, fordi det betyr at da finnes det noen unger som ikke har fått lekt med det. På den annen side er det jommen bra at noen tar vare på det og kan minne oss om hva «Årets Julepresang» (i følge Aftenposten) var i 1948.

Alle som er i nærheten av Vegmuseet under vinterferien i uke syv, bør ta en tur innom. Ikke bare på grunn av disse, men Vegmuseet drar i gang en uke med helt spesielle familieaktiviteter.

Det er ikke lenge før jeg er tilbake med mer fra Vegmuseet, da skal jeg fortelle mer om vinterferieuken også.