Shell fyller 100

Shell fyller 100 og det gjør de med stil. En ting er å dele ut gratis bensin og diesel, men adskillig viktigere er det at de har produsert og reprodusert viktig historisk materiale. Blant annet en nydelig bok på mer enn 300 sider, som du faktisk også kan få ta del i.

Den kan lastes ned her

Men det er allikevel mye boken ikke gir svar på. For eksempel skulle jeg gjerne visst hvor jeg finner Norges eldste Shellstasjon. Og da mener jeg en stasjon i virksomhet, ikke en restaurert museums-stasjon som den i Mosjøen.

Racinghelt
Egentlig håpet jeg det skulle være den i Fr. Stangs gate i Oslo – men sist jeg kjørte forbi den solgte de Statoil derfra.

Hvorfor den har en spesiell plass hos meg? Tenk deg Shumacher komme til Norge da han var på høyden, med sin Ferrari Formel-1 bil, for å kjøre et løp mot norske lokalhelter, og svinge opp foran en Shellstasjon for å fylle litt bensin.

Det var det som hendte i 1926 da vinneren av det Franske Grand Prix, Robert Benoist kjørte opp Fr. Stangsgate og fylte Delagen sin med Shell. Senere på dagen vant han løpet på Gjersjøen overlegent, og opplevde også en lystig brann i bilen.

Men akkurat dette er et av de flotteste racing-promoverings fotoene jeg kan huske fra Oslo, det er derfor jeg fremdeles er svak for denne stasjonen – Shell eller ikke.

KNA depoter
Bensinsalget i Norge ble på mange måter formet av KNA, bilklubben som opprettet sine «benzindepoter» rundt i Norge.

Men i de første årene, også flere år etter at Norsk-Engelsk Mineralolje ble etablert, hadde KNA en egen avtale med Østlandske (eller Vestlandske) Petroleumscompagni.

Noen statistikk finnes ikke, men jeg har en følelse av at dette nesten-monopolet gjorde at de andre leverandørene kom forholdsvis sent inn på markedet.

I hvert fall opplever vi ikke mange annonser for andre bensinmerker enn Tiger-bensin (eller Elefant – den kom fra Vestlandske – det var disse som ble Esso med tiden) de første årene.

Det er faktisk først etter første verdenskrig at Mil eller Shell eller Recordin eller hva de het alle sammen, begynte å synes i spaltene eller langs landeveien.

Hos Macken
Men det skal Shell ha, at da de først var på plass, sørget de for å synes. På den ene siden brukte de skikkelige plakatkunstnere for å utforme reklamen, de to eksemplene vi har her er tegnet av Trygve M. Davidsen.

På den annen side sørget de for å få stasjoner som virkelig syntes. For eksempel hos Macken Aas, midt på Holbergs Plass i Oslo. Macken var i sentrum for bilsport og importerte også eksotiske bilmerker som Lancia og Lagonda i 20-årene.

De hadde sjefer som forsto å gjøre seg bemerket, Eugen Westblad kjørte Stutz både i Korketrekkeren og på Gjersjøen, feiret sine første 25 år i selskapet i 1939, da var han blitt direktør der, etter blant annet å ha vært sjef for Finnmark-regionen og vært kontorsjef tilbake i Oslo.

Ønsket soner
Det var som kontorsjef han gjorde seg bemerket ved offentlig å foreslå en regulering av antall bensinstasjoner i Oslo. Årstallet var 1928, vi hadde åpenbart en overetablering med en stasjon per 150 biler (til sammen 65 stasjoner – og husk at dette var den gang Aker ikke tilhørte Oslo), og Westblads forslag gikk på å dele byen opp i ni soner.

Forslaget gikk videre ut på at i hver sone skulle det bare tillates en stasjon fra hver av de tre store leverandørene, og «da kunne stasjonene lyse mot bilistene i de respektives gule, blå eller røde farger».

Forslaget ble grav alvorlig behandlet av kommunens reguleringssjef Harald Hals, men ble ikke satt ut i livet.

Carl P. Nordén hadde startet samme år som selskapet ble etablert. Han måtte ha startet i 18-årsalderen, for hans femtiårsdag ble feiret i 1944.

På to
Det eneste stedet denne pioneren dukker opp i jubileumsboken er med dette tragikomiske glimtet fra 1941 da Norden sendte dette brevet til Oslo Forsyningsnevnd:

«I forbindelse med Deres skrivelse av 29. april og refererende til telefonsamtale med Deres herr Thorud i år skal vi hermed få bekrefte at vårt regningsbud Sjur Andersen, som har søkt om ny gummi til sin sykkel, bruker denne i firmaets tjeneste, og at vi IDAG betaler vedlikeholdet av hans sykkel.

Det er ingen betingelse for hans fortsatte arbeide at han selv holder sykkel, - men i motsatt fall må vi da søke om ytterligere 1 sykkel til dette arbeide. For øvrig bruker vi idag sykler i meget stor utstrekning i samtlige våre avdelinger, til salgsarbeide og inspeksjoner av våre bensinstasjoner.»

Ornitolog
Min favoritt blant de gamle høvdinger – et navn jeg ikke har klart å finne i boken i det hele tatt, er Axel Christiani. Danske, ansatt som ingeniør med industri-olje som spesiale allerede i 1912, ble direktør for hele selskapet i 1915, døde i 1930, bare 48 år gammel.

Men det han virkelig har etterlatt seg er ikke olje-spor. Derimot var han en ivrig ornitolog og gjennomførte store studier av norske fuglearter. Hvor er de nå, tro?

I januar 1940 kunne aviser og blader fortelle at nå hadde selskapet skiftet navn til A/S Norske Shell – men Shell hadde altså vært merkenavnet hele veien.

Nordsjøen
Først i 1965 skjedde noe utenom det vanlige, da gjorde Shell sin første leteboring i Nordsjøen – uten hell i første omgang. Såpass mørke var utsiktene til suksess, mente Shell da, at de faktisk vurderte å trekke seg ut av Norge. I så fall hadde vi gått glipp av en bursdagsfeiring, og det hadde vært litt trist.

Riktignok har det skjedd en utvikling når det gjelder drivstoffdistribusjon som ikke alle er begeistret for, og Shell gjennomførte selv en runde mot private stasjonseiere som fremdeles oppfattes som svært bitter av mange.

Men i 2011 hadde Shell 413 av landets 1750 stasjoner (nest størst, Statoil hadde 457)

På Norsk Petroleumsinstitutt ferskeste (2009 – tro det eller ei!) statistikk som vi finner på hjemmesiden deres, har Shell 27,4 prosent av bensinsalget og 26,8 prosent av dieselmarkedet.

Det er med andre ord en jubilant som fremdeles har et meget sterkt nærvær på det norske markedet.