Utrolige priser på gamle hauger

Det er lenge siden jeg har fått så mye kjeft som da jeg i et intervju med VGs nettside kalte samlingen for møkkabiler.

Les VG-saken her

Avdøde prins Rainier hadde et såkalt bilmuseum, som sønnen har arvet. En litt trist innendørs parkeringsplass for en haug biler som ikke ble brukt mer.

Noen var gamle og fine, noen var bare gamle, noen var klassiske og fine, og noen var ikke det i det hele tatt. Noen var sågar ganske nye og uten en – skulle man tro – seriøs samlerverdi i det hele tatt.

Det som imidlertid var sympatisk med auksjonen, var at ingen av de 40 bilene var utstyrt med noen minstepris, alle ville bli solgt for det som ble budt. Men da jeg leste listen, ble jeg ikke akkurat overveldet.

En Berliet fra 1907 var selvfølgelig interessant, selv om man ikke ante hvor originalt karosseriet var.

En kompakt Panhard & Levassor fra 1913 var også interessant, og en Peugeot 172 fra 1924, min personlige favoritt som man kan bygge opp til noe virkelig hysterisk og sportslig morsomt, var blant de spennende.

Men en Boble eller en CX, eller en sliten Camaro, for ikke å snakke om fire krigere, tre Dodger og en Gems, er ikke akkurat noe å reise på tur for å få tak i. Du finner dem i bøttevis på nettet.

Eller en Fiat 500 – med Abarth-detaljer, sto det finurlig i katalogen, hvilket altså betydde en dekal eller to, for ikke å snakke om en Fleur de Lys fra 1987, en av de styggeste "feikene" noensinne, bygget på en Transit.

Jeg syntes også at en Civic fra 1976 var en hyggelig bil – jeg hadde faktisk en, og det er klart at en liten Sport Prinz, nydelig NSU-mekanikk og et snacksy Bertone-karosseri, er ganske tiltrekkende, spesielt til den antydede prisen: 8 – 12.000 euro.

Den gikk for 25.000! Og da tror du kanskje at det er fordi den kan assosieres med gammel-fyrsten?

Katalog-forfatterne har vært veldig forsiktige med å beskrive bilene som noe de ikke er. Denne spesielle NSUen ble beskrevet som en bil man hadde funnet hensatt på en parkeringsplass i fyrstedømmet.

Da ingen hentet den, etter at den ble tauet inn, ble den plassert i samlingen. Ikke noe mer ble gjort med den, og ikke et ord om at noen fyrstelige fingre hadde fingret med den.

En Mercedes 500 SEC, riktignok med AMG-mekanikk, spekket av prinsen selv, i prinsens favorittfarge: blå, fra 1983, ble antydet til mellom 15 og 25.000.

Ganske fornuftig pris, en tilsvarende ble solgt her hjemme for ikke så lenge siden for 115.000 kroner. 117.600 euro falt hammeren på.

Og hva tror du en eller annen ga for en 1302 Boble med innsprøytning fra 1976? Den ble beskrevet som en amerikansk-spekket bil som Prins Rainier hadde kjøpt av en fyr i London og deretter antirustbehandlet med Bondeco! 22.500 euro!

Det er feil å si at Artcurial, auksjonshuset, dummet seg ut da de laget katalogen. De samlede prisantydningene de hadde lagt ut for alle bilene lå på 419.000 til 616.000 euro. Sluttresultatet endte på nesten 1,2 millioner euro.

Og, ikke bare et sensasjonelt høyt økonomisk resultat. Alle bilene ble solgt. 100 prosent suksess.

En av de store Artcurial-sjefene, legendariske Hervé Poulain (mannen som startet BMWs Art Car samling, og tidligere Le Mans-fører) var med rette stolt av sin etterfølger, Matthieu Lamoure.

«Det er ikke ofte man får et «Hvit Hanske-resultat» (alt solgt) etter sin første jobb med hammeren»

Men uansett suksess, jeg står fremdeles ved det jeg sa om møkkabiler.