MARUTI - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
MARUTI
En god del bilmerker har i løpet av sin levetid blitt involvert i diverse former for skandaler. Historien om Indias største bilfabrikk, Maruti, har sin egen vri: Merket startet med den kanskje største skandalen av dem alle!
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif

I 1971 besluttet Indias daværende statsminister Indira Gandhi å få utviklet en liten ”folkebil for middelklassen”, fordi landets kollektivtrafikk fungerte så dårlig at folk trengte å ta seg fram på egen hånd (ganske ”omvendt” praksis, det også…). Oppdraget med å utforme, utvikle og produksjonsklargjøre bilen ga hun til sin 24 år gamle sønn Sanjay.

 

Slask

Selv om Sanjay Gandhi åpenbart var mors beste barn i hvert fall i hennes øyne, hadde han ikke vist altfor seriøse takter så langt i livet. Han var riktignok svært interessert i sportsbiler, men mest fordi han elsket råkjøring.

Blant annet av denne grunn havnet han flere ganger i alvorlig trøbbel, også i England hvor han forsøkte å utdanne seg. Men bortsett fra at han en kort tid var lærling hos Rolls Royce, var de eneste papirer han tilegnet seg i England domspapirer for uvettig bilkjøring. Så han flyttet igjen hjem til mor i India.

Sanjay viste seg umiddelbart å være blottet for designtalent, forretningserfaring, kontakter med bilindustrien og idéer om hvordan han skulle få startet bilfabrikken, Maruti Udyog i Gurgaon i Harayana.

Indira Gandhi måtte snart tåle sterk kritikk for å ha utnevnt sønnen til leder for folkebilprosjektet. Kritikken druknet imidlertid i støyen fra frigjøringskrigen i Bangla Desh senere på året, og da India kom seirende ut av konflikten mot Pakistan var hun og hennes kongressparti ikke bare reddet av gongongen, men faktisk styrket i sin stilling.

 

En slags bil

Skeptikerne fikk likevel rett, for selv om Indira hjalp Sanjay det hun kunne gjennom bevilgninger slik at han kunne leie inn kompetanse i Maruti Udyog, kom ytterst få biler ut av den andre enden av pengestrømmen, kanskje bare en eneste prototyp.

Den så dagens lys i 1973 – og førsteinntrykket var ikke udelt vellykket. Det dreide seg om en selvbærende, todørs fireseter med en luftkjølt 2-sylindret 680-kubikker i hekken, og som ble slaktet av de fagfolk som fikk anledning til å se nærmere på den.

Planen var å bygge 10.000 biler i 1974-75 og 60.000 årlig fra 1977 av. Men etter 1974 kom det ingen flere biler fra fabrikken. Nå vokste mistanken om en korrupsjonsskandale til stormende høyder. Noen offisiell etterforskning ble aldri iverksatt, men undersøkelser som journalister foretok avdekket klare indikasjoner på at Sanjay Gandhi primært hadde brukt alle krefter og midler på å organisere et omfattende økonomisk hvitvaskingsapparat.

Gjennom dette mottok han også fonds, eiendommer, kapital og produksjonsutstyr fra store industrieiere som antok at den kjappeste vei gjennom byråkratiet var å innsmigre seg hos sønnen til landets statsminister.

 

Til helvete med alt

Streiker og opptøyer ble snart dagligdags i det gjennområtne indiske systemet anno 1974, og Indira Gandhi svarte med en to år lang unntakstilstand som innbefattet nyutstedte tvangslovgivninger, pressesensur, valgutsettelse, suspensjon av enkelte borgerrettigheter og konstitusjonelle friheter, samt politiske arrestasjoner. Alt begrunnet som ”nødtiltak for rikets sikkerhet”.

Selv for mange av Indiras nærmeste medarbeidere ble dette for mye, og ettersom stadig flere av dem forsvant hang Sanjay seg stadig fastere i moras skjørt. Han ble etter hvert hennes nærmeste politiske rådgiver, og dét gjorde ikke saken noe bedre!

Uten å være offisielt valgt og uten å være synlig i media eller det offentlige rom, sørget Sanjay Gandhi for å berike seg ytterligere under unntakstilstanden, samtidig som han ga ordre i moras navn til andre folkevalgte og avsatte eller byttet ut sentrale maktpersoner etter eget forgodtbefinnende.

Tortur og medisinske eksperimenter var utbredt, og Sanjays ”familieplanlegging for bedre levekår” medførte, i tillegg til omfattende sterilisering av kvinner, regelrett kastrering av menn, særlig politiske motstandere og fattige, ofte på den mest brutale måte. Han toppet det hele ved å iverksette etniske utrenskninger i to tettbefolkede muslimske bydeler i Delhi.   

 

Sleipe som…

I 1977 var Indira Gandhi såpass presset nasjonalt og internasjonalt at hun var nødt til å heve unntakstilstanden, frigi politiske fanger og åpne for nyvalg, ett år forsinket etter det parlamentariske skjemaet. Janata-partiets motstandskoalisjon fikk selvsagt et valgskred i ryggen, men Indira Gandhi var likevel fornuftig nok til ikke å følge Sanjays råd om å innføre ny unntakstilstand som mottrekk(!).

Valgnederlaget førte også til at hele Maruti-bileventyret omgående ble skrinlagt. Mor og sønn ble arrestert, og alle deres handlinger og kommandolinjer under unntakstilstanden ble etterforsket. Media røsket Sanjay ut fra kulissene og blottla alt svineriet han hadde fått i stand i moras navn.

Sanjay Gandhi ble stående i indernes bevissthet som selve demonen i den berømte slekta, og aversjonen mot begrepet ”familieplanlegging” er sterk i det overbefolkede landet den dag i dag. Folket hadde imidlertid ikke glemt Indiras tidligere heltinnerolle, og unnskyldte henne med at den grusomme sønnen hadde utnyttet moras ensomme enketilværelse ved å knytte seg så tett til henne at hun ble hans marionett. Indira ble snart frifunnet og sluppet ut, med en stor del av befolkningen i ryggen.

 

Utrolig comeback
Stemningsendringen førte til at Janata-koalisjonen begynte å krakelere. Statsministeren Desai trakk seg og overlot roret til Kushwant Singh, men Singh hadde så liten støtte i koalisjonen at han måtte vende seg til nettopp Indira Gandhi for å sikre seg tilstrekkelig politisk styrke!

Dermed hadde Gandhi-familien igjen trumfkortet. Indira ga Singh støtten han trengte i bytte mot at de rettslige forfølgelsene mot hennes familie ble innstilt. Men så fort brekket for etterforskningen ble satt på noen måneder senere i 1979, satte Indira strek for støtten.

Dermed falt koalisjonen i grus slik at et nyvalg ble presset fram. Og ved å peke på all vinglingen koalisjonen hadde forårsaket, toppet med noen taktisk kloke beklagelser over ”strenge, men som vi nå har sett dessverre nødvendige” overgrep under unntakstilstanden, greide Indira Gandhi sågar å få politiske nøkkelmotstandere over på sin side.

I januar 1980 vant Kongresspartiet en massiv valgseier. Og tro det eller ei – dette førte til at også Sanjay Gandhi ble valgt inn som provinsrepresentant i det indiske parlament. Men bare fem måneder senere omkom Sanjay i en flyulykke uten at han hadde fått utført noe mer verken på pluss- eller minussiden.

Indira Gandhi tok snart en beslutning om at planene om folkebilen ikke gikk i graven med sønnen. I 1982 oppsto merket Maruti på nytt gjennom et joint venture mellom den indiske stat og japanske Suzuki (med deleier GM i ryggen), men med en ren indisk ledelse og med et nytt produksjonsanlegg i New Delhi.

Allerede i 1983 kom en Suzuki Fronte i meget gjennomsiktig forkledning på markedet som Maruti 800. Nøklene til den første kunden, herr Harpai Singh fra Bombay, ble overrakt av landsmoderen selv.

Marut betyr på sanskrit vind eller luft, et av hinduismens ”fem store elementer”. Avledningen Maruti, ”vindens sønn”, er hinduenes vindgud som gjerne fremstilles som et hellig fabelvesen med vinger, apehode og –hale, samt menneskelignende lemmer. Derfor er også logoen utformet som et par stiliserte blå vinger på en svart, kvadratisk bunn.

 

Det etterlengtede løftet

Med Suzukis hjelp gikk det nu meget bedre. I 1985 kom Suzukis lille varebil, med den samme 800-kubikkeren om bord, på markedet som Maruti Omni. Året etter fulgte en 1-liters firehjulstrekker, Gypsy, samtidig som fabrikken markerte bil nr. 100.000. Før tiåret var omme gjorde Maruti sågar det første forsøket på å eksportere biler til Vest-Europa (Frankrike).

Hjemme i India bidro statssubsidier til at bilene fikk meget fordelaktige priser. Bil nummer en million så dagens lys i 1994, samme år som Esteem, basert på 1,3-literen Suzuki Swift, ble lansert som ”top of the range”. Dieselmotorer kom også på programmet. I 1998 sto Maruti for over 80 % av Indias bilproduksjon og behersket halve hjemmemarkedet.

Etter Suzuki Fronte-perioden ble Maruti 800 basert på Suzuki Alto, og da den nye generasjon Alto kom i 1999 kalte Maruti sin tilsvarende versjon Zen, samtidig som de beholdt 800-modellen. Produksjonen var nå oppe i 300.000 biler årlig, godt hjulpet av de rene Suzuki-modellene WagonR og Baleno.

 

Ren Suzuki-sjappe

Likevel greide Maruti å tape både penger og markedsandelen hjemme, som i 2000 vippet under 60%. Suzuki benyttet anledningen til å overta aksjemajoriteten og få i stand en avtale om å trinnvis kjøpe den indiske stat helt ut i løpet av 2004 for omsider å kunne gjennomføre japanske prinsipper for Sunn Forretning. Så fort Suzuki hadde alle kortene, kunne Maruti vise til en salgsøkning på nærmere 16 %.

Det nye årtusenet markerte Maruti med å døpe om Baleno til Altura og følge den opp med MPV-en Versa. I 2004 kom for øvrig en ny ”forrige Alto” med modellnavnet New Zen(!).

En utrolig bilhistorie som begynte særdeles uheldig ser altså ut til å ha endt godt, selv om det kan stilles spørsmål ved hvor lenge Maruti-navnet vil vare – selv logoen deres har måttet vike på bilene deres til fordel for Suzukis ”S”.

Men én ting kan virke komplett uforståelig når man ser tilbake på Marutis utvikling: Fabrikken regnet i hvert fall inntil ganske nylig fortsatt Sanjay Gandhi som merkets grunnlegger! Og enda mer ufattelig: Han har fått både en diger nasjonalpark og minst ett sykehus oppkalt etter seg…

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: