Da Stavanger kom på Europa-kartet

I 1931 ble Stavanger valgt ut som startpunkt. Av de rundt 150 påmeldte hadde nesten 50 valgt å starte fra Rogalands Hovedstad.

Forberedelsene, deltakernes ankomst til byen (noen engelskmenn rømte umiddelbart til Bergen, der kunne man få kjøpt en og en flaske øl, Stavanger drev avholdspolitikk som uttrykte seg ved at man måtte handle 12 flasker ad gangen), startdagen (Donald Healy – den endelige vinneren – som spant ut fra startområdet med sin potente Invicta, bråbremset, han kom plutselig på at han ikke visste hvor ruta gikk, skulle han til høyre eller venstre?) og ikke minst strabasene over Tronåsen, og mellomstasjonen i Oslo – hadde fortjent en bok.

Dette må ha vært Norges største internasjonale motorstevne noensinne, inntil vi fikk VM-rally.

Tronåsen ville nok tatt opp halvparten av boken. Slik beskrev Aftenpostens utsendte, fra sin Fiat 501 denne delen av øvelsen:

”Tronåsen er selvfølgelig ikke en vanlig ås. Den er et mareritt, et slikt man får etter en dundrende hummerfest eller noe i samme stil. Slike drømmer der man føler at man plutselig faller ned i en avgrunn eller at det er noe faretruende himmelhøyt som reiser seg det samme stedet. Det er nemlig det Tronåsen er – bare i enda større grad. Og man kan ikke, som i drømmer, gjøre et eller annet sinnsvagt. Man må se sannheten i øynene, og gå løs på oppgaven.”

Det gjorde Lavalette i sin Peugeot med køye om bord. Han hadde dørene surret åpne, forberedt på å kunne hoppe kjapt ut. Han klarte den imidlertid glimrende, uten kjettinger.

Gall i sin lette DKW ble tauet opp av en enorm lastebil. Fru Jeanné snudde bilen etter første sving og rygget opp. Klokken 8 i januarnatten. Ryggelys var ikke kommet på agendaen ennå.

Max Rudat i BMW blir trukket og dyttet opp av 20 tilskuere. To 50-år gamle engelske damer i en Riley, greier to tredeler av åsen, men så må de også dyttes resten.

Slik holdt det på utover natten og neste dag. Den største applausen fikk to norske biler som bare kjørte over åsen som om det var det mest hverdagslige. Det var det da også, de var lokale og kjørte der hver dag.

Nesten alle som kom på premielisten etter de 3648 km, hadde startet fra Stavanger. Men en av de sterkeste konkurrentene, Louis Chiron, senere også stor Grand Prix bilist, nådde ikke starten i Stavanger med sin 5 liter kompressor-Bugatti. Han klarte imidlertid å kjøre Drammen Oslo på 33 minutter.

Vi snakker 1931, ikke akkurat firefelts.

Han startet fra Oslo og fikk så mange prikker at han ikke kom på listen. Men det gjorde Lorraine-kjøreren Jean Pierre Wimille, også en som avanserte til Grand Prix og Bugatti senere. Han ble nummer 2 etter Donald Healey som vi senere kjenner som mannen bak Austin Healey.

Et liknende lag vil vi nok aldri få til landet en gang til.

Eller skal vi håpe at dagens Solberg-show kan vokse seg virkelig stort og sterkt?