Villa d’Este på to (og tre)

Motorsykler har bare vært en del av BMWs fantastiske Concorso Eleganza Villa d’Este de siste par årene.

På høy tid de slapp inn, spør du meg. Hver gang noen spør meg om kommende klassikere og venter at jeg skal svare Fiat 124 Coupé eller noe annet opplagt, sier jeg motorsykler.

Det finnes fremdeles et enormt antall vrak bortover, det er uproblematisk å sette dem i concours-stand, og det er heller ikke noe problem å feike en racinghistorie som gjør at de blir enda 100.000 kroner verdifullere.

Motorsykler er enkle å håndtere (ta den med inn i stua når den ikke brukes), de har nesten alle en spennende bakgrunn, og det begynner å bli betalt seriøse penger for de tilsynelatende gode eksemplarene.

Og i motsetning til bilverdenen, der man egentlig bør starte på Ferrari, eller – alternativt – ha noe som ikke er nyere enn midt på trettitallet, for å være noe, tar fremdeles motorsykkelmiljøet vare på alle.

Les også: En søndag på plenen

En voldsom Harley er like attraktiv som en eldgammel Douglas (flat toer men ikke med sylindrene på tvers. På langs! Tror du den bakerste sylinderen går varm eller?) og en 125 ccm italiensk sportssykkel fra femtitallet blir sett på som en juvel.

Allikevel er det fremdeles en bråta folk som ennå ikke har oppdaget det. Dersom du vil bli rik på noe med gummihjul: Se på motorsykler.

På Villa d’Este (eller rettere sagt, hos naboen – Villa Erba – men det er samme arrangementet)hadde de i år samlet ca. 30 sykler. En rekke forskjellige klasser: rekordsykler, japanernes første, famlende skritt, eller elegante sidevogsekvipasjer blant annet. Og alle syklene bekrefter det jeg mener.

Noen sykler var praktfulle, andre var rene rat-bikes, noen var eldgamle og noen så nye at jeg har på følelsen av at vi «testet» dem i forgårs.

Akkurat som i går har jeg gjort den finten at jeg henger på en PDF med alle deltakerne. Og så kan du skrolle deg gjennom det usammenhengende bildeutvalget og se om du finner ut av hvem og hva.

Men la det først være nevnt at da den store skjønnhetskonkurransen var ferdig, og hver klasse hadde fått sin vinner var det tid for Best in Show.

Akkurat som i bilklassen dagen i forveien gikk den, ikke ufortjent, til noe som var ganske flamboyant og iøynefallende. En sidevognkombo fra Opel, ensylindret 500 ccm med mye presset stål, i stedet for rør, i ramme og gaffel og en sidevogn de også produserte selv. Ekstremt moderne den gangen i 1929, basert på konstruksjoner fra Ernst Neumann-Neander.

Men det hjalp ikke gitt, da General Motors rykket inn i 1930 ble motorsykkelaktivitetene bare pælmet på dør.

I dag kan de angre.

Akkurat denne sykkelen hadde en nydelig finish i rødt og aluminium – til og med dekkene var rødfarget. Virkelig en verdig vinne.

Men som du ser er det ganske mange bilder av en liten gul sak også. Av en eller annen grunn tilhører italienske racere som er små smale at du må trene med en fyrstikk for å få grep på styret, og som har en clutch som ikke klarer å trekke i gang mer enn 40 kg. fører og som er så hysteriske at alt under 7.700 omdreininger gjør at motoren dør – mine favoritter.

Ikke minst fordi de er så vakre at du kan henge dem rett på veggen.

Og når de attpåtil er to-sylindrede totaktere med en låt som denne Rumien, da er jeg solgt.

Men la oss også ta med BMWs egen innsats i denne avdelingen.

Aldri har produsenten hatt en bedre motorsykkelperiode enn akkurat nå. De siste tre månedene ble det satt ny rekord igjen, og jeg har er følelse av at marginene her er mange ganger høyere enn for bilgruppen.

Men jeg visste jo ikke at det var Edgar Heinrich som skulle presentere BMW Concept Roadster på Villa d’Este. BMW har jo tradisjon for å presentere en konseptbil – det er jo tross alt deres arrangement selv om de er utrolig generøse med hensyn til å la konkurrenter bygge sin merkevare der.

Så jeg så for meg en slank, liten åpen bil, kanskje en gjenfødt M1?

Men hva fikk vi?

Hadde jeg visst det var Heinrich hadde jeg skjønt det, han har designet motorsykler hos BMW siden midten av 80-tallet – nå er han sjef for den virksomheten.

For det vi fikk var riktignok en Roadster. Men på to hjul. En ultramoderne motorsykkel, naken virker plutselig som det er funnet opp av BMW og ikke Ducati, med noen fantastiske LED lys effekter og et sete der underlaget er frest ut av skikkelig aluminiumsbarre. Den blå elokseringen ser så giftig ut at dersom den er det, så må den være utført i Kina. De er de eneste som tillater slik kjemi nå.

Og på tross av Radikalt med stor R så den ikke mer ekstrem ut enn at den kunne bli plassert i showrommet i morgen – og blitt en markedsleder med en gang.

Akkurat denne fulgte jeg nært da den skulle ha sin triumf-entre fredag kveld, og nektet å starte.

Heinrich fortalte meg etterpå at det var flatt batteri og han var så uforberedt at han ikke klarte å bump-starte den.

Men på festkvelden i Como-hangaren skal jeg si den startet. Låten var nok enda mer imponerende inne i et slikt lokale. 1170 kubikk, 123 hk – og åpenbart en indikasjon på boxermotorens fremtid hos BMW.

Både Heinrich og BMW-gruppens überdesigner, Adrian van Hooydonk var verdens mest entusiastiske da de sammen tok oss gjennom denne sykkelen denne kvelden.

Nedturen kom etterpå da jeg spurte van Hooydonk om de ikke snart kunne få ut fingeren og begynne å designe skikkelige sykler også. De de har i dag er katastrofer. «They are on it» sa Adrian og pekte på mcdesignsjefen.

«Det er vi ikke» sa Heinrich til meg etterpå. «Det er Designworks (en BMW-eid, men BMW-fremmed designkonsulent) som gjør den jobben».

Da har jeg mine tvil om at det blir bedre.

Men tilbake til Villa d’Este og motorsykkelopplevelsen. Bil er ikke dobbelt så moro bare fordi de har dobbelt så mange hjul – for å si det sånn.