Citroën C1

Først publisert i BIL 9 - 2005.

Slik det ser ut nå er det Toyota som tar bilen på alvorligst, den skal lanseres i Norge til høsten og selges i godt over 500 eksemplarer på et år. Citroën kommer med sin utgave rett over årsskiftet, de spekker den enklere og kommer til å selge ca. 300 eksemplarer av den, ca. 20.000 kroner under Toyota-utgaven. Hva Peugeot kommer til å gjøre har de ennå ikke sagt noe om, de burde egentlig ha nok med å få modellene med akseptabel fortjeneste på plass før de sprer seg enda mer.

Mens vi kjørte Aygo i Roma, møtte vi C1 i Marseille. Inkludert mange mil på motorvei, en utfordring den møtte aldeles strålende. Attpå til med en langbent i baksetet. Ingen hadde noen form for mén etter tre timers tur, og underveis hadde vi kunnet snakket normalt, selv i 130–140. Og med en begeistret fører som nærmer seg 100 virker det som en fornærmelse å si at bilen er en typisk bybil, rettet mot ungdom.

Når skal nordmenn miste sin avvisende holdning til A-segmentbiler? De gjør ofte en glimrende jobb, og får frem rampen i deg på en måte som utvilsomt forlenger livet like godt som en god latter. Det vil si: A-segment bilen og en god latter er svært ofte synonyme.

Det er veldig vanskelig å få ut noe konkret om designhistorien her, men stilen tyder på at det ikke bare er arkitekturen som er Toyotas, men også struktur og karosseriform. I så fall: signert Anonym. Mens interiøret som er helt felles for alle tre kommer fra pennen til Takayuki Nakajima, som også gjorde Yaris. Peugeot og Citroën fikk imidlertid lov til å sette sine preg på front og hekk. Dermed ble Peugeoten til Gerhard Welters folk 2,5 cm lengre, og Citroënutgaven som ble tegnet av Raphaël Linari 3 cm lengre enn originalens 340,5 cm.

Utrolig hva det ekstra overhenget gjør. Sammen med muntre primærfarger ser Citroënen ut som en munter street-geara jentunge, der Toyotaen ser ut som en punktert Micra.

Alle tre modellene har trillet av samlebåndet i en flunkende ny fabrikk i Kolin, litt øst for Praha i Tsjekkia siden slutten av februar. Når det er fullt trykk blir det produsert 300.000 biler der hvert år, fordelt med en tredel på hver av partnerne. Systemet er helt som i USA der forskjellige merker har samme bil, det er bare front og deler av hekken som er forskjellige, og bilen er helt nøytrum til disse to plastbitene monteres. Rattet er forresten på plass alt, men det skal visstnok være umulig å få utlevert en bil der front, hekk og ratt ikke stemmer overens. Men tenk for en godbit for en filatelist. Så stort feiltrykk har han ikke i albumet sitt.

Den mest moderne fabrikken jeg har sett i år, forresten, men uvanlig mange kontrollstasjoner til å være en japansk fabrikk. Er det deler av sin produksjonsteknikk de holder skjult for sine franske kolleger?

Men om produksjonen er felles, så vær sikker på at det er ikke distribusjonen. På markedet kommer de til å slåss så fillene fyker. Vi gleder oss allerede.