20 år med reinspikka kjøreglede

(Først publisert i Bil 4-2010)

Roadster, Miata, MX-5 – kjært barn har mange navn, og en stor tilhengerskare verden rundt. I tillegg til å by på åpen kjøreglede på landevei, er den kompakte toseteren et yndet objekt for motorsport på forskjellige nivåer – noe som entusiaster i alle aldersgrupper har fått glede av gjennom to tiår.

Dermed var det ikke unaturlig for Mazda å markere 20-årsjubileet på en racerbane. Valget falt på Adria International Raceway, en 2,7 km lang bane i det nordøstlige hjørnet av Italia med en fin kombinasjon av rettstrekker, hårnåler og sjikaner. Perfekte omgivelser for en MX-5.

29 nye MX-5 ble lettet for unødvendig vekt, senket og klargjort for racing med alt av påkrevet sikkerhetsutstyr. Bilene ble påført stilig dekor i nasjonale farger. Det ble innhentet ekspertise som utarbeidet et omfattende reglement for begivenheten. Intet ble med andre ord overlatt til tilfeldighetene.

Internasjonalt

Så ble 140 medierepresentanter fra 26 land - fem til hver bil - invitert til et tredagers arrangement på Adria. Her ble vi kledd opp i flammesikkert undertøy, trelags kjøredress, hansker, sko og hjelm – alt etter internasjonale racingregler.

Fulle av forventninger møtte til briefing en tidlig morgen. Dessverre var det regn i lufta og relativt kjølig.

To treningsøkter a 90 minutter, satte ikke akkurat noen demper på stemningen. På tross av våt og sleip bane, valgte vi å slå av antisladd – slikt hører jo aldeles ikke hjemme på en racerbane.

Heldigvis var været noe lettere på løpsdagen, men fortsatt regnet det lett slik at løpet ble erklært som ”wet race”. Det innebar kjøring på regndekk i stedet for mønsterløse slicks som vi hadde sett frem til å benytte for å barbere rundetidene fra de våte treningsøktene.

Regler er til for å … brytes

Vi hadde kvalifisert oss til startspor ni, slått med to sure tusendeler av svenskene som (fikk vi senere vite) hadde med et par erfarne MX-5-førere på laget.

Det skulle vise seg at flere benyttet tilsvarende taktikk og stilte med erfarne racerførere. Hvor mange av de 140 ”journalistene” som er skriveføre, skal dermed være usagt.

Etter å ha brukt den antatt raskeste sjåføren på første etappe, ble jeg som den antatt tregeste satt inn på andre etappe.

Tre kvarter bak rattet gikk som en røyk, og da jeg kjørte inn i depotet etter å ha brakt bilen helskinnet gjennom min etappe, var jeg klar for minst en time til. Sannsynligvis var det best for rygg og nakke at jeg sluttet mens leken var god.

Med stadig raskere sjåfører, klatret Team Norway etter hvert oppover på resultatlista. Da målflagget ble viftet etter fire timer, sto vi oppført på en fin 8. plass. Målet hadde vært topp 10, så dette var et resultat vi var godt fornøyd med.

Av mystiske årsaker var to team flyttet foran oss når de offisielle resultatene ble delt ut noen timer senere.

Her var det også tydelig at enkelte team hadde kommet seg ekstremt raskt gjennom de fire obligatoriske bensinfyllingene som alle måtte foreta i løpet - så raskt at tankene var nærmest skåltomme da disse bilene passerte målstreken.

Våre protester ble avfeid i den reneste Max Mosley-stil, og man skyldte på problemer med tidtagersystemet. Men alle var enige om at morsomme dager på racerbanen - det hadde vi hatt.